Podkast: Derfor vil Stiftelsen Tinius kjøpe nyhetsmediene

I podkasten med programleder Harald Stanghelle utdyper styreformann Ole Jacob Sunde og daglig leder Kjersti Løken Stavrum bakgrunnen for ønsket om å overta eierskapet av Schibsteds nyhetsmedier.

Harald Stanghelle:

Velkommen til denne podkasten fra Stiftelsen Tinius. Navnet mitt er Harald Stanghelle og med meg her i studio sitter Kjersti Løken Stavrum, daglig leder i nettopp Stiftelsen Tinius og styreleder samme sted Ole Jacob Sunde.

For det er i ferd med å skje store endringer i eierskapet til Schibsteds mediehus. Stiftelsen Tinius er Schibsteds største eier. Nå ønsker stiftelsen å kjøpe ut de redaksjonelle mediene for slik å ta et direkte eierskap til den publisistiske virksomheten. Det blir i så fall et medieeierskap som ikke skal noteres på børsen. Dette er jo en total ommøblering av eierskapet til de største avisene i Norge og delvis Sverige. Hva har skjedd Ole Jacob Sunde?

Ole Jacob Sunde:

Det som har skjedd er at stiftelsen har fremmet et forslag til styret i Schibsted om at vi skal overta den publisistiske virksomheten som ligger i Schibsted. Nå må jeg si at dette er ikke avgjort med endelig virkning. Det vil legges til en generalforsamling hvor aksjonærene skal beslutte om dette kommer til å skje. Vi har i denne avtalen som er inngått omfattet alle de publisistiske virksomhetene som vi kjenner godt. Det er Aftenposten og VG i Norge. Det er Aftonbladet og Svenska Dagbladet i Sverige. I Norge er det i tillegg regionavisene, Stavanger Aftenblad og Bergens tidende, og alt som henhører naturlig til den virksomheten. Det er det som vil være omfattet av denne avtalen.

Harald Stanghelle:

I 1992 gikk det da familieeide Schibsted på børs. Rundt fem år etter gikk Schibsted inn i det svenske mediemarkedet. Og drøye ti år etter børsnoteringen ble flere av de viktigste regionavisene, som du var inne på, en del av Schibsted-sfæren. Nå er planen at Stiftelsen Tinius tar over dette eierskapet. Hvorfor dette veiskillet i norsk mediehistorie?

Ole Jacob Sunde:

Det man må huske på er at Schibsted alltid har vært et foroverlent og innovativt selskap. Jeg ser på det som nå skjer som et naturlig neste steg i den utviklingen. Da digitaliseringen skjøt fart på 2000-tallet var nettopp det å holde selskapet samlet en stor fordel. Nå står vi overfor andre utfordringer med en ny digital revolusjon gjennom kunstig intelligens og alt som følger med det. Da tror jeg det er bedre for både rubrikkselskapet i Schibsted og medieselskapet i Schibsted at hver av disse to enhetene fokuserer på det som er de utfordringene som hvert av selskapene står overfor.

Harald Stanghelle:

Fremdeles eksisterer den hederskronede boka "Hvem Hva Hvor" Det har den gjort helt siden 1935. La oss ta i bruk disse nøkkelordene, Kjersti Løken Stavrum. Hvem er den stiftelsen som nå tar over eiermakten til denne store medieporteføljen? For å bruke et uttrykk som ikke følger meg helt naturlig.

Kjersti Løken Stavrum:

Denne stiftelsen er en veldig framoverlent stiftelse, kunnskapsrik. Vi er veldig gode på Schibsted, hvis jeg kan si det sånn. Min ambisjon i denne jobben har alltid vært å være bedre enn Schibsted på medieutviklingen og bedre enn Schibsted på Schibsted. Det er kjempevanskelig, og sannsynligvis er vi ikke der til daglig. Men det å ha den ambisjonen, det faller oss helt naturlig. Vi er veldig operative i den forstand at styrelederen i Schibsted har kommet fra stiftelsen i over 20 år. Ole Jacob var styreleder i 20 år. Nå er det Karl-Christian Aagerup som også er fra oss, som er styreleder. Vi har leder av valgkomiteen. Det har vært John Rein i mange år, nå er det jeg som er det. Trond Berger, som er leder av vårt finansieringsselskap, var jo CFO i Schibsted i mange år, tilsvarende 20 år egentlig. Han er nå inne i valgkomiteen i Adevinta, så vi har en veldig operativ rolle og følger veldig godt med.

Harald Stanghelle:

For å utdype dette, hva er stiftelsen? Stiftelsens opprinnelse er jo arven fra Schibsted-familien via Tinius Nagell-Erichsen, som overførte sine store Schibsted-verdier til en stiftelse da han døde.

Kjersti Løken Stavrum:

Det gjorde han, og det som er fint med en stiftelse er at den eies av et formål. Det er en hensikt med den konstruksjonen, og hensikten med stiftelsen Tinius er jo at vi skal videreføre et solid Schibsted, et økonomisk solid Schibsted, sånn at man kan ha frie, uavhengige kvalitetsmedier. Det er et nytt blikk på dette formålet som har gjort at vi er der vi er i dag.

Harald Stanghelle:

Er det det som er målet med å overta, hvis vi nå skal komme til hva-delen av «Hvem Hva Hvor»?

Kjersti Løken Stavrum:

Ja, det vil jeg si. Målet er jo at vi i all evighet skal videreføre det formålet, en solid god økonomi, sånn at man har kvalitetsmedier og journalistikk inn i evigheten.

Ole Jacob Sunde:

Det som kanskje er viktig å føye til i denne sammenhengen, det er jo at stiftelsen over alle disse årene, helt fra 1996, som du riktig påpekte, har jo også vært i en stadig utvikling. Det som Tinius gjorde, som var stort, var at han overdro styringsretten til en stor eierpost i Schibsted. Og over årene har jo da stiftelsen maktet å utvikle dette, slik at stiftelsen i dag har også veldig store økonomiske ressurser. Og det er jo de ressursene som man nå ønsker å anvende til å bli en eier av medievirksomheten.

Kjersti Løken Stavrum:

Akkurat det er jo nesten en anekdote verdt, fordi jeg husker det første møtet jeg var på like etter at Tinius døde i 2007, da var det møte i stiftelsen. Og da var det snakk om at vi kanskje hadde nok penger til at stiftelsen kunne ha en nettside. Men det var vi ikke helt sikre på, men noen hadde en god forbindelse som gjorde at vi kunne få det til.

Harald Stanghelle:

Jeg har ikke lyst til å helt forlate mine "Hvem Hva Hvor", og da er vi kommet til "Hvor". Hvor skal denne nye konstruksjonen ledes? Skal det bygges opp en ny overbygging med ansvar for fellestjenester, digital utvikling, og så videre? Hva skal skje?

Kjersti Løken Stavrum:

Dette selskapet som skal hete Schibsted fortsatt, det vil jo nødvendigvis ha tjenester på tvers, men da en annen på tvers enn det dagens Schibsted har. Så det vil jo være teknologiutvikling og HR og den type ting som er naturlig, og stadig mer naturlig i digitale selskaper. Men det vil også være ledet av et uavhengig styre.

Harald Stanghelle:

Altså navnet Schibsted skal følge med, skal det organiseres som et nytt eget selskap innenfor stiftelsen Tinius?

Ole Jacob Sunde:

Nei, dette blir et eget aksjeselskap med et eget styre som kommer til å ligne i struktur og antall slik som konsernstyret i Schibsted i dag er sammensatt. De ansatte vil jo være representert med tre representanter, og så vil de for øvrig være inntil seks øvrige styremedlemmer. Og det vil jo være styremedlemmer som da er valgt inn for å ivareta den rollen, og som har den kompetanse som er nødvendig for å lede denne virksomheten på en profesjonell måte.

Harald Stanghelle:

Men det skal ikke børsnoteres?

Ole Jacob Sunde:

Nei, det er ikke tanken at det skal børsnoteres. Over tid så kan man jo ikke utelukke at det kanskje er en børsnotering, men det er ikke tanken ved overtakelsen at det skal skje en børsnotering.

Harald Stanghelle:

Hva vil dette ha å si for sjefredaktørene i de nåværende Schibsted-avisene og den uavhengige rollen som de bør og skal ha?

Ole Jacob Sunde:

Det –

Kjersti Løken Stavrum:

Ja, det kan vi snakke litt –

Ole Jacob Sunde:

Ja, vi skal vel si det samme. Den rollen, den forblir uendret slik som den alltid har vært, og de redaksjonelle prinsippene som Schibsted alltid har fulgt vil etterfølges.

Harald Stanghelle:

Og kanskje enda viktigere for i hvert fall de fleste som tilhører Schibsted-avisene, hvilke konsekvenser vil dette ha å si for alle medarbeiderne i de ulike mediehusene som til nå har vært Schibsted-eid?

Ole Jacob Sunde:

Det som jeg tror vil være en stor fordel for dem, det er at de da får en eier som er fokusert på den virksomheten som mediehusene driver, nemlig på det redaksjonelle. Vi som stiftelse er jo litt annerledes enn et børsnotert selskap, fordi vi kan se mye mer –

Harald Stanghelle:

Litt? Det var vel et understatement?

Ole Jacob Sunde:

Ja, det er det kanskje. Kanskje jeg er litt for beskjeden i uttrykkene, men dette er jo en alvorlig sak her. Det er jo en stor endring, som du også påpekte. Men poenget mitt er at vi kan se mye mer langsiktig på å gjøre investeringer i medievirksomhet. Det har jo vært litt av vanskeligheten til nå, fordi som et børsnotert selskap så får man jo ofte litt mer kortsiktig preg, og det kan være vanskeligere da, når man også har andre veldig lønnsomme virksomheter innenfor konsernet, som sånn rubrikkvirksomheten, å finne kapital til å investere. Så det er jo en forskjell fra hvordan det er i dag. Nå vil jeg føye til, hvis jeg får lov til det, at Schibsted har jo passet godt på mediene. Den digitale utviklingen i mediene har jo vært like sterk som det du har sett innenfor rubrikkannonser.

Harald Stanghelle:

Venter dere jubel fra de ansatte?

Kjersti Løken Stavrum:

Jeg tror at de vil synes at dette er en god løsning, og så er det jo selvfølgelig opp til oss å forklare det grundig. Og det er jo særlig det Ole Jacob sa nå, at vi ser jo at det er behov for å investere i mediene fremover, og da med dette eierskapet så vil de slippe å konkurrere om investeringsmidler med de stadig mer lønnsomme selskapene som Finn.

Harald Stanghelle:

Hva vil dette ha å si for stiftelsen Tinius? Hvordan er dette kjøpet finansiert?

Ole Jacob Sunde:

Kjøpet vil henge sammen med at Schibsted, parallelt med dette, som de offentliggjorde for noen uker siden, vil selge en betydelig andel av sine aksjer i Adevinta. Det har Schibsted sagt at de skal dele ut til sine aksjonærer. Og som en eier av 27 prosent av aksjene, så vil en god del av det også da bli stiftelsen til del.

Harald Stanghelle:

Dette kan vel knapt kalles et oppkjøp i klassisk forstand, så tungt som stiftelsen Tinius er inne på eiersiden i Schibsted.

Kjersti Løken Stavrum:

Ja og nei. Det er klart at vi kjøper jo på en måte mer av det vi allerede eier. Samtidig har vi hatt forhandlinger nå med Schibsted i tre måneder. Det har vært veldig viktig for dem og for oss at de forhandlingene har vært ført på tilsvarende måte som om det hadde vært en utenforstående som kom inn og forsøkte å kjøpe.

Harald Stanghelle:

Skal stiftelsen Tinius fremdeles være storeier i det som er igjen av dagens Schibsted?

Ole Jacob Sunde:

Ja, vi kommer til å fortsette vårt eierskap i det som da primært vil være rubrikkselskapet og de tilhørende virksomhetene til det. Så det er vår plan.

Harald Stanghelle:

Så der ligger det en rolle for stiftelsen Tinius videre i selskapet som blir videreført etter dette?

Ole Jacob Sunde:

Ja, man må huske på at det som ligger i vårt mandat, som er festet i våre vedtekter, det er jo at vi skal være en god eier for hele Schibsted. Så vi føler at det er riktig at vi også fortsetter som eier i rubrikkvirksomheten.

Harald Stanghelle:

Selv når navnet Schibsted følger med i den publisistiske delen, hvis jeg forstår dere rett.

Ole Jacob Sunde:

Ja, de finner sikkert et veldig godt navn for den gjenværende virksomheten også, så det er jeg ikke redd for. Det er jo kulturen, innmaten, den drivkraften som dette selskapet er bygget opp med som er det viktige, og som jeg er helt sikker på kommer til å være et spennende selskap å eie fremover også.

Harald Stanghelle:

Når det skjer endringer, større endringer på eiersiden i medieverden, så blir det ofte diskutert hvilken maktforskyvning endringene representerer. Det er litt uklart for meg, vil dette som nå skjer etablere et nytt mediemessig maktsentrum, eller er det rett og slett som status quo i en ny form vi må analysere dette?

Ole Jacob Sunde:

Harald, du brukte ordet 'ommøblering' da du introduserte podkasten, og for meg er det mer det. Dette har jo vært opp gjennom årene slik at stiftelsen alltid har hatt en betydelig posisjon i Schibsted som største eier. Og det vil vi jo fortsette med. En litt større eier, det er riktig, men fortsatt den dominerende eieren. Og det er eier vi skal være. Den operative ledelsen blir jo den samme. Det er fortsatt Siv Juvik Tveitnes som vil være leder. Det vil komme et styre som vil få ansvar, som jeg nevnte i sted. Så jeg ser det mer som en kontinuitet og ikke som en stor forandring mediemessig i Norge.

Harald Stanghelle:

Det var Ole Jacob Sundes måte å analysere makt og mediemakt på. Kjersti Løken Stavrum, du har en litt annen bakgrunn som redaktør og som generalsekretær i Norsk Presseforbund, og er vant til å analysere mediemakt. I et mediemaktperspektiv, hva representerer det som skjer innenfor Schibsted nå?

Kjersti Løken Stavrum:

Jeg tror nok det vil bli analysert som mer av en utvikling vi allerede har sett. At stadig flere medier blir eid av stiftelser. At det er en egnet form for redaksjonelle medier som både har en virksomhet som skal være lønnsom, men som også har et stort samfunnsoppdrag. Og der er en stiftelse egnet fordi den nettopp eies av et formål, som resonnerer godt med det som journalistikken driver med i dag. Og som også har, som Ole Jacob sa, et langsiktig perspektiv, som ikke har det kvartalsmessige stresset som børsen nødvendigvis skal ha. Og derfor tror jeg dette vil bli en bekreftelse på en megatrend når det gjelder eierskap og medier.

Harald Stanghelle:

Vil du og Ole Jacob Sunde stige eller synke på listene over rangering av maktpersoner i Medie-Norge etter dette?

Kjersti Løken Stavrum:

Det har jeg ikke tenkt på egentlig. Jeg synes ikke det er så viktig heller faktisk.

Ole Jacob Sunde:

For min del skulle det i hvert fall forbli senket.

Harald Stanghelle:

Internasjonalt er jo stiftelser en nok så vanlig eierform for aviser. Men gjennom de 30 årene jeg hadde min gang i Schibsted-miljøet, så har jeg hørt mye skepsis, grensende til forakt for medier som var eid av stiftelser. Det ble mer enn antydet at de var sedate eiere som ikke stimulerte til nytenkning og framoverlent utvikling. Men nå blir altså eierformen for Norges viktigste avishus en stiftelse. Og det blir tatt av børs, Ole Jacob Sunde.

Ole Jacob Sunde:

Ja, jeg kjenner jo til den kritikken. Det eneste jeg skal tillate meg å svare når du spør meg så direkte, det er at hvis du ser på historien av stiftelsen Tinius, så har vi vært en foroverlent eier i Schibsted. Schibsted har jo hatt en veldig solid utvikling over de siste 20–25 årene, og vært ledende innenfor den digitale utviklingen. Det har skapt store verdier. De schibstedske mediene er jo i dag enda mer beundret enn de var for 25 år siden, nettopp fordi at de har vært fremsynte og hatt god ledelse og hatt kapitaltilgang og derfor kunne satse aktivt på den digitale utviklingen.

Harald Stanghelle:

Men er det dine år i The Guardian-sfæren som har fått deg til å se lysere på stiftelser som heleiere av mediene?

Ole Jacob Sunde:

The Guardians stiftelse har klart seg gjennom enda lengre. Det ble jo stiftet 60 år før stiftelsen Tinius og The Guardian er absolutt i live, så det er klart at jeg henter inspirasjon derfra.

Kjersti Løken Stavrum:

Stiftelsen Tinius er jo veldig stolte av å være eier av et medieselskap som Schibsted, som er så verdensledende og så anerkjent og etterspurt, på alle konferanser av betydning finner du alltid noen fra Schibsted på scenen. Så jeg tenker nok at det er ingen som tror at vi kommer inn som eier for at vi skal roe oss. Og det er heller ikke sånn andre stiftelser som er medieeiere opererer nå til dags. Vi har Egmont, vi har Amedia-stiftelsen som jeg oppfatter at er tilsvarende fremoverlente, og vet at man må utvikle seg for å kunne leve i evigheten.

Harald Stanghelle:

Men sett i ettertid, har børsens beinharde kvartalkapitalisme vært en for hard herre for konjunkturutsatte medier?

Ole Jacob Sunde:

Det er mye bra med en børsnotering, men børs er ikke riktig til enhver tid. Og i de store utfordringene som man står overfor nå, så tror jeg at den langsiktige tenkningen som en stiftelse kan ha, er et bedre redskap enn børs.

Harald Stanghelle:

Er det riktig å si at avkastningskravet har vært for tøft for medier som har sterke konjunktursvingninger?

Ole Jacob Sunde:

Det som er problemet i en børssammenheng, det er at man ofte blir straffet hvis man gjør investeringer som kaster av seg, men på sikt. Og hvis man da må gjøre store investeringer i dagens børsmarked, så vil det være i personer, det vil være i markedsføring, det rammer bunnlinjen til virksomheten. Og det generelt sett liker ikke børsmarkedet.

Harald Stanghelle:

Jeg hørte hverken et klart nei eller ja, men det var kanskje ikke å forvente.

Ole Jacob Sunde:

Nei, du kan si at det er jo bra ting både med børsen og katedralen, så det er jo ikke sånn at det ene ikke har en berettigelse, begge har en berettigelse, men hver til sin smak.

Kjersti Løken Stavrum:

Og så er det jo slik at der vi er nå, så er Schibsted et veldig interessant selskap på ulikt vis, og det er den fordi stiftelsen har vært en viktig premissleverandør hele veien. Og det at Schibsteds medier nå er så konkurransedyktig og levedyktig og digitalt utviklet skyldes jo den prosessen de har vært gjennom, de kravene som har vært stilt. Så det er vanskelig å snu seg rundt og si at det ikke har vært riktig når du ser hvor det er i dag.

Harald Stanghelle:

Av børs og med en stiftelse som heleier, er det et lettelsens sukk dere nå forventer å høre fra redaktører, journalister og andre ansatte i mediehuset?

Ole Jacob Sunde:

Det vi har forsøkt å gjøre er å legge et grunnlag for en god drift fremover. Vi håper at den tenkningen som ligger bak disse beslutningene deles av redaktører og ansatte, kommersielle ledere selvfølgelig også, og at det skal gi mulighet for å utvikle dette på en god måte fremover. Så får det være opp til den enkelte å vurdere om de er enige eller ikke.

Harald Stanghelle:

Ja, for det kan jo være at noen gleder seg for tidlig, for det skal vel fremdeles tjenes penger i Schibsteds medier.

Kjersti Løken Stavrum:

Altså, det vi står foran er jo selvfølgelig fortsatt et behov for at det må være en bunnlinje man kan leve av, men jeg har veldig sans for det VG-redaktør Gard Steiro stadig gjentar, at vi har vært igjennom en digital transformasjon, nå står vi foran en transformasjon av det digitale. Hva kunstig intelligens innebærer av muligheter, men også utfordringer, eller behov for rask endring, det vet vi for lite om, men jeg er helt sikker på at det kommer til å skje enda større endringer nå enn det har gjort forut for de årene bak oss.

Harald Stanghelle:

Ja, for det er vel en av de store suksessfaktorene som i hvert fall blir lagt merke til internasjonalt, det er jo at Schibsted-mediene har greid utviklingen av den revolusjonen det har vært, fra vesentlig papirbasert, og til det digitale som nå har overtatt det meste.

Ole Jacob Sunde:

Ja, dette er jo et ledende spørsmål, journalist Stanghelle, så til det kan jeg bare svare ja.

Harald Stanghelle:

Du må gjerne korrigere mine spørsmål, vanligvis sier du jo at du ikke blander deg opp i det redaksjonelle, men det er jo greit med et lite unntak i en podkast som dette.

Kjersti Løken Stavrum:

Jeg kommer ham til unnsetning og sier at det han prøver å si, er at han vil anerkjenne spørsmålet.

Harald Stanghelle:

Ja, det var en raus måte å tolke det på. Tilbake til alvoret, hva blir igjen av Schibsted uten mediedelen?

Ole Jacob Sunde:

Ja, det er jo et svært livskraftig selskap med rubrikk-annonser i fire nordiske land. Jeg ser at den omstruktureringen som de gjør i dag, med et fokus på de vertikalene, jobb, bil, eiendom og så videre, er godt i gang, og har stor tro på det selskapets fremtidsutsikter.

Harald Stanghelle:

Så nå blir det bare børs, ingen katedral?

Ole Jacob Sunde:

Nei, det gjør det ikke. For et rubrikkselskap i dag er jo også et selskap som bidrar veldig til samfunnsutviklingen. Hvis man ser på hva gjenbruk betyr i kampen mot CO2, så er det et selskap som absolutt også har en viktig samfunnsoppgave.

Harald Stanghelle:

Hvis vi kaster et blikk bakover, Ole Jacob Sunde, så var det vel knapt noen som da Schibsted gikk på børs i juli 1992, som tenkte seg at selskapene skulle bli en rubrikk-gigant?

Ole Jacob Sunde:

Nei, det var det ikke. Bortsett fra at, jeg skal jo si at rubrikk var jo en veldig viktig del av de to avisene som man eide da, særlig Aftenposten. Det var et viktig annonsemedium. Og det har det jo vært helt siden Schibsteds første avis kom for veldig lenge siden.

Harald Stanghelle:

I 1860.

Ole Jacob Sunde:

Ja.

Kjersti Løken Stavrum:

Det var jo rubrikken det begynte med, og så måtte man ha noe mellom annonsene. Så sånn sett kom jo inntektene før utgiftene.

Harald Stanghelle:

Dette speiler jo selvfølgelig den digitale revolusjonen, både i den bransjen som vi jobber i, og i samfunnet generelt. Men Schibsted var jo i utgangspunktet aviser. Aftenposten, og så fra 60-tallet, VG. Så har jo rubrikkdelen mer og mer dominert. Var den en slags gjøkunge som over tid fortrengte medie-delen?

Kjersti Løken Stavrum:

Det vil jeg ikke kalle den. Men de to enhetene er blitt så veldig forskjellige. Før var de nærmere hverandres banehalvdel, og så har utviklingen vist at man trenger en egen oppmerksomhet om rubrikken, og en ganske annen oppmerksomhet om mediene. Og i konkurransen om oppmerksomhet og investeringsmidler som vi var innom i stad, så vil det være, har vi kommet til, bedre for begge at de skilles og har ulike styrer og ulike struktur.

Ole Jacob Sunde:

Det at en virksomhet er veldig suksessrik, det er ikke det samme som å være en gjøkunge. Man skal jo gi masse honnør for det at man fra et norsk ståsted begynner å utvikle en internasjonal rubrikkvirksomhet, det synes jeg man skal være kjempestolt av.

Harald Stanghelle:

Men det har da ført frem til det som nå blir arbeidet med ommøblering av eierskapet, fordi mediedelen trenger en spesiell form for eieroppmerksomhet. Er det en riktig måte å tolke det på?

Ole Jacob Sunde:

Nei, jeg vil ikke si det, fordi disse to virksomhetene har jo hatt veldig mye glede av hverandre opp gjennom årene, både mediedelen og rubrikkdelen. Så lenge har det å holde Schibsted samlet vært en klok beslutning. Men nå står man jo overfor en ny utfordring, et nytt veiskille, som vi var inne på innledningsvis, og da må man være villig til å se på det på nytt.

Kjersti Løken Stavrum:

Det som har kjennetegnet Schibsted gjennom årene er at det har vært ledere, en ledelse og en kultur i selskapet, hvor man har tatt risiko når man har stått foran utviklingen man har sett i horisonten, og det får vi tro at også skjer nå.

Harald Stanghelle:

Du har jo fulgt dette bokstavelig talt fra starten, Ole Jacob Sunde, du var rådgiver for Tinius Nagell-Erichsen, du jobbet med etableringen av stiftelsen, børsnoteringen, hele denne historien. Er det på en måte ringen som nå kanskje blir sluttet ved at stiftelsen Tinius tar over roret og det blir vinket farvel til børsen?

Ole Jacob Sunde:

Det er i hvert fall en ring som blir sluttet i det at da dette ble børsnotert i 1992, så var det jo avisdelen som man da børsnoterte, og det var Tinius som da var den største aksjonæren på det tidspunktet, som var en drivkraft for det, og nå er det da stiftelsen som har foreslått å overta mediedelen, så på den måten så er det riktig.

Harald Stanghelle:

Apropos Tinius, det begrepet har vi jo brukt, og det ordet har vi brukt opp til flere ganger, for 20 år siden visste jo alle i Norge, i medienorge i hvert fall, hvem Tinius Nagell-Erichsen var. I dag er det mange som ikke forbinder noe som helst med det navnet, bortsett fra at han har gitt navnet til en stiftelse, men hvem var han?

Ole Jacob Sunde:

Han var først og fremst, skal jeg kanskje si personlig for meg, en læremester innenfor media. Han var jo økonom, som jeg var, men han var jo levende interessert i mediene, og skjønte dem, og sto for veldig sunne, gode verdier innenfor det å drive medievirksomhet. Han opprinnelig en del av eierfamilien, og den delen av eierfamilien som tok mest vare på mediene, og var mest interessert i det, og ga det også en fremtid.

Kjersti Løken Stavrum:

Jeg hadde jo gleden av å lede arbeidet med å gjenopprette A-magasinet, og var ute på Høvikodden der han bodde og kom med det første, nye A-magasinet som redaktør for det, og det var veldig betryggende, må jeg si, å se at vi da er eid av en person som satt tidlig en morgen ved kjøkkenbordet sitt med en enorm haug av aviser, som han leste for øvrig med en stor lupe, og han satt i slåbroken.

Harald Stanghelle:

Og børs- og katedralbegrepet, det sto jo sentralt, for Tinius var opptatt av begge deler.

Ole Jacob Sunde:

Tinius var opptatt av begge deler. Han mente jo at aviser som ikke kunne betale sine egne regninger ville miste sin uavhengighet, og det prinsippet skjønner jeg godt. Og derfor var han opptatt både av at avisene skulle drives etter sunne redaksjonelle prinsipper, men også sunne økonomiske prinsipper.

Harald Stanghelle:

Tinius gjentok stadig vekk, halvt på fleip, halvt på alvor, at han etter sin død ville aksle rollen som et nyttig gjenferd, som han sa, et gjenferd som skulle blafre i gardinene om forvalterne av arven hans var på ville veier. Er det det nyttige gjenferdet som nå har vist seg fram i det som nå skjer?

Ole Jacob Sunde:

Ja, det kan du egentlig kanskje si. Mye av de verdiene som Tinius sto for, har jo vi lagt vekt på i stiftelsen og viderefører. Jeg sa jo at han var en læremester for meg, og det er veldig sunne verdier, og det er veldig sunne prinsipper som blir lagt til grunn, og det å videreføre dem i dagens marked, det er for meg helt naturlig, men også tror jeg for virksomheten er veldig viktig.

Kjersti Løken Stavrum:

Vi lever av en god arv etter Tinius, og når vi har gjort store ting gjennom disse årene, så hender det at vi minner oss om de gardinene, og så ser vi mot gardinene, og så ser vi om det blafret eller nei, og jeg tror ikke at det blafrer i gardinene nå.

Ole Jacob Sunde:

Det eneste jeg skal føye til var at Tinius, selv om han hadde veldig god greie på teknikk, så sa han rett ut at dette med det digitale, det hadde han ikke noe greie på. Så akkurat på det området, så kan du si at det har skjedd en endring.

Harald Stanghelle:

«Avislivet», sa Tinius, «avislivet er det fineste liv som finnes». Så kan jo mitt håp være at det vil nå alle medarbeiderne i avisene som dere nå skal overta eierskapet til, oppleve. Jeg tror rett og slett at jeg drister meg til et lykke til.

Ole Jacob Sunde:

Tusen takk.

Kjersti Løken Stavrum:

Takk.