Utkjøp av B-aksjonær Jan Nagell-Erichsen

Read more about the redemption of shares in Blommenholm Industrier in the mandatory notification of trade here. Jan Nagell-Erichsen er […]

Read more about the redemption of shares in Blommenholm Industrier in the mandatory notification of trade here.

Jan Nagell-Erichsen er gjest i Tinius Talks for å fortelle om at han kjøpes ut som B-aksjonær i Blommenholm Industrier, der aksjene i Schibsted ligger.

I samtale med Kjersti Løken Stavrum, daglig leder i Stiftelsen Tinius, forteller Nagell-Erichsen om bakgrunnen for utkjøpet, om Tinius sin rolle i norsk presse og hvilke håp han har for Schibsted videre.

Spill av episoden her:

Eller lytt til Tinius Talks i Apple Podkaster, Google Podcasts, Spotify, Acast, Overcast, Pocket Casts, Soundcloud, Castro eller Castbox.

Under finner du en ren avskrift av alt som er sagt i episoden.

KLS: Velkommen til Jan Nagell-Erichsen.

JNE: Takk.

KLS: Du er altså eldst av fire søsken, det er deg og tre søstre, og du er altså sønn av Tinius Nagell-Erichsen.

(Vignett)

Og grunnen til at vi står her nå og skal spille inn denne podcasten er at vi nå har inngått en avtale med deg om at du blir kjøpt ut av eierskapet i Schibsted. Du er nemlig en av aksjonærene i Blommenholm Industrier, der aksjene i Schibsted ligger. Og da må jeg bare starte med å spørre: hvorfor ville du kjøpes ut?

JNE: Det å bli kjøpt ut, det innebærer at jeg tar vare på verdier som er skapt gjennom generasjoner. Jeg og mine etterkommere kan nå fritt disponere over midlene, og det gir muligheter til å engasjere seg. Hvis jeg hadde blitt værende i BI (Blommenholm Industrier) hadde jeg, slik fordelingen er mellom A og B-aksjer, ikke hatt formell innflytelse i BI. Avtalen som er inngått vil i liten grad påvirke handlingsrommet til å utvikle mediene videre, samtidig som jeg får full kontroll over mine midler.

KLS: Ja. Og da skal jeg skynde meg å forklare at når du sier A og B-aksjer, så er det sånn i Blommenholm Industrier at du har da inntil nå vært B-aksjonær, og de aksjene har ikke stemmerett, mens A-aksjen ligger hos Stiftelsen Tinius som har stemmerett og derfor ligger bak og kontrollerer Blommenholm Industrier direkte, men da Schibsted indirekte. Så nå oppfatter jeg da at du sier veldig klart at dette vil ikke påvirke Schibsted, men det vil i stor grad påvirke deg?

JNE: Ja, jeg får muligheter og mine etterkommere får også muligheter. Hva det vil føre til vet jeg ikke nå. Jeg får tenke på det.

KLS: Vi har jo snakket sammen i løpet av det siste halve året ganske mange ganger vi, fordi vi har rett og slett forhandlet sammen. Og underveis i disse møtene så har det jo vært godt rom for å snakke om gamle dager, rett og slett, og det er jo det jeg synes er så spesielt med å ha deg her nå er at jeg kan spørre deg om hvordan det var å vokse opp så tett innpå Schibsted. For du har jo vokst opp i et medieeierskap helt fra du var liten. Hva er det første du husker, for eksempel fra Aftenposten?

JNE: Det jeg husker er jo visuelle ting. Jeg var jo liten. Fire år og oppover, tenker jeg. Og da faren min kom hjem med en ny Mercedes 190. Ca. 1963/64 modell. Det husker jeg veldig godt.

KLS: Ja, for han var jo veldig glad i biler, Tinius.

JNE: Han fulgte med på utviklingen av motorer og i det hele tatt.

JNE: Det neste jeg husker, men jeg vet ikke helt når det var, men på et tidlig tidspunkt har jeg vært tatt med inn til det som da var det nye avishuset den gang, i Akersgaten 51. Jeg skulle ikke gå mange meterne innenfor portvakten der før den jevne, massive duren av trykkpressen møtte meg. Lukten av papir, trykksverte, olje, varmt metall. Det gjorde inntrykk. Og for å komme til Tinius sitt kontor, så tok vi paternosterheisene som er en spesiell ting. Det er altså heiser som ikke har dør og som går kontinuerlig, så du må ta skrittet i riktig øyeblikk og inn i heisen. Så tok jeg den for å komme opp, sammen med faren min da, opp til hans etasje. Det kontoret hans var veldig stort, og i tillegg så var det jo mørke paneler. Jeg husker at det gjorde et uutslettelig inntrykk på meg som voldsomt maskulint og eksklusivt. Men enda mere inntrykk gjorde det på den lille gutten at han hadde en metallboks med kamferdrops på pulten.

JNE: Det jeg også husker veldig godt er middagene hjemme i familien etter møter i direksjonen, det vil si Aftenpostens direksjon. Da kunne Tinius være svært oppgitt hvis gode og fornuftige prosjekter ble stanset i direksjonen på grunn av frykt for at de ville forrykke balansen mellom familieklanene. Mitt inntrykk var at direksjonen ble etterhvert mer og mer innhyllet i mistenksomhet mellom familiegrenene og senere har jeg mange ganger tenk at det hadde vært bedre for han å skifte arbeidsplass da. Ikke minst ved middagene kunne jeg kjenne på ansvaret han følte for avisene. Og for han var det avisene det dreide seg om. Så ofte sa han, når vi egentlig hadde fri; «Jeg må ned til avisen». Avisen gikk foran det meste.

KLS: Også familien?

JNE: Også familien ja, om nødvendig.

KLS: Denne direksjonen det var vel å betrakte som styret i Aftenposten, det er vel det ordet vi ville brukt på det i dag. Og der var det tre familier på det tidspunktet. Og etterhvert gikk vel ikke de så godt i hop, som kanskje var årsaken til at Schibsted blir børsnotert i 1992 og det er også da Tinius velger å beholde sin aksjedel i et selskap, som er historien som ender med Stiftelsen Tinius etterhvert. Men jeg tenkte jeg skulle spole litt bakover nå. Fordi Schibsted og din familie går jo langt tilbake. Vi er tilbake i 1839. Da starter altså Christian Schibsted sitt boktrykkeri som blir etterhvert til Aftenposten. Men jeg har lyst til å spørre deg om krigen som du jo er opptatt av, og som er en komplisert del av Schibsteds historie. For under andre verdenskrig så fortsatte jo Aftenposten å komme ut, og det har vært et faktum som man ikke har snakket så mye om og som man kanskje ikke har ønsket å snakke så mye om. Og som noen mener at familien tjente mye penger på. At Aftenposten dura og gikk mens tyskerne hadde kontrollen. Hva tenker du om det?

JNE: Da jeg som ungdom ble klar over denne delen av avisens historie bestemte jeg jo meg for å lese det jeg kom over i den anledning. Ellers så spurte jeg Tinius om hva han viste om dette. Om hva familien hadde tenkt. Da sa han at faren hans, Leif Nagell-Erichsen, nok hadde lagt vekt på at dette var en arbeidsplass for veldig mange mennesker. En forsørger for veldig mange familier. Og nå senere fikk jeg anledning til å spørre Jens Christian Hauge, den tidligere Milorg-sjefen, om ikke Milorg under krigen hadde vurdert å sabotere Aftenposten. Når det ikke skjedde, sa Hauge, så var nok det i en erkjennelse av at tyskerne antagelig ville fått opp en ny presse ganske raskt.

KLS: Det var et svar du kunne slå deg til ro med?

JNE: Vel. Jeg tror ikke jeg kan slå meg til ro med noe i den saken her. Alt er interessant og altså historien må rulle ut for at vi skal få et bedre svar etterhvert. Når det gjelder moralen her, så… Vel, det er virkelig noe å tenke over.

KLS: Denne podcasten har jo da navnet Tinius Talks og det er jo fordi den gis ut av Stiftelsen Tinius som bærer din fars navn. Er det rart synes du, at hans navn lever videre?

JNE: Tinius har egentlig alltid tilhørt offentligheten. Samtidig som han var administrerende direktør, så var han jo også leder av avisenes arbeidsgiverforening. Dette at han var en del av offentligheten ble jo ikke minst tydelig under begravelsen.

JNE: I Tinius sitt hjem har personer fra ledelsen og andre kommet og gått, og enkelte har bodd hos han i perioder. Nei, så om dette er rart, det reflekterer jeg ikke over, annet enn når jeg iblant spaserer opp Akersgaten til statuen av Tinius utenfor VG-bygget. Da tenker jeg på Stiftelsen han opprettet og at jeg synes at det burde vært en plakett som informerte om Tinius sin rolle i norsk presse, om Stiftelsen og formålet, både på engelsk og norsk.

KLS: Ja, det er jo en god ide. Men kan jeg spørre deg bare litt mer. Hvordan vil du si at Tinius var?

JNE: Han var et følelsesmenneske, i betydningen veldig var for stemninger. Altså, det motsatte av robust. Men han hadde en evne til å samle seg, kall det vilje, når det krevdes. Ellers så hadde han en enorm glede over praktiske enkle ting, som å pusse og polere sko og biler.

KLS: Han var jo ganske teknisk interessert også. Du nevnte det tidligere at han var opptatt av biler og motorer, men han var også veldig interessert i kamera, fotografering og teknikken så vidt jeg vet.

JNE: Han både leste om teknikk og han skaffet seg dette og prøvde det ut selv.

JNE: Sånn i familiesammenheng, og dette er sånn som ikke kommer frem i jobbsammenheng selvfølgelig, han tok seg selv ganske høytidelig. Det er noe vi barn merket. Min store glede er at jeg husker Tinius fra hans beste år. Fra mine tidlige barneår husker jeg Tinius som lykkelig, glad og energisk, humoristisk og god å være sammen med for en liten pjokk. I senere år, det kom noen slitsomme skilsmisseår da jeg var 13-14 år gammel, etter dette ble han oppfarende og irritabel. Han kunne gå i taket over småting. Ellers var, når det gjelder hobbyer og sånt, Tinius en som leste enormt mye. Populært var krimbøker, men han var altetende. Og på andre fronter: Han likte å lese aviser. Mange aviser. Både norske og internasjonale.

KLS: Er du like glad i aviser som han?

JNE: Jeg tror jeg forsøker å gjøre det litt raskere unna. Og jeg er ikke like mye i søkelyset som han var.

KLS: Men du jobbet litt i Aftenposten, men så ble det ikke en redaksjonell karriere på deg. Hvorfor det?

JNE: Jeg prøvde meg som sommervikar i studietiden i Aftenposten, og jeg hadde et halvt års vikariat i Harstad Tidende. Jeg var vel usikker på kapasiteten min. Det er ikke en 9-16 jobb hvis man skal bygge opp kompetansen sin. Jeg husker da jeg jobbet i krim redaksjonen her, så var Falkenberg så hyggelig å være innom meg og si at: «hvis du vil opp og fram, så finnes det gode bøker». Det var et greit innspill. Jeg tenkte litt over det, og vet at det hadde krevdes adskillig mer enn jeg ga hvis jeg skulle komme meg ordentlig opp. Men jeg synes det var et fascinerende yrke i den korte tiden jeg prøvde meg. Jeg leverte saker hver dag. Det var veldig tilfredsstillende å gå hjem når det var gjort. I stedet begynte jeg på hovedfag i statsvitenskap og begynte å jobbe i offentlig sektor.

KLS: SÅ det ble litt annerledes. Nå jobber du på Stortinget.

JNE: Ja. Jeg jobber i konstitusjonell avdeling. Gjør en sekretærjobb der. Jeg har jo studert statsvitenskap og Stortinget er da midt i blinken. Det skjer noe der nesten hver dag, og Stortinget er i nyhetene hver uke.

KLS: Ja, ikke sant. Det er helt riktig.

KLS: Stiftelsen Tinius. Jeg tror du var inne på det ettersom du ønsket en plakett over Stiftelsens oppgave. Hvordan mener du at den best forvaltes?

JNE: Her skal jeg ha litt respekt for dere som jobber med det. Jeg vil tro at ved å følge med på utviklingen i bransjen og i relevante mediehus, slik som jeg vet dere gjør. Ved å ha en god relasjon til Schibsted. Ole Jacob er styreleder i Schibsted. Jeg tror at på den måten vil det gå bra for mediene i Schibsted. Her er vi jo inne på avisene også. Dette er enormt utfordrende. Det ser jo alle. Teknologien endrer seg fort og folks forbruksvaner endrer seg like raskt. Jeg må tenke på at en gang snakket man om leserne, det føles som fryktelig lenge siden, som en ensartet gruppe nesten. Det skal jobbes godt på mange plan fra Stiftelsens side. Det gjelder arbeidet med å påvirke rammebetingelser, utvikling av det digitale verktøyet og arbeidet med innholdet i mediene. Det er jo allerede veldig kompetente krefter i Schibsted, og hvis dere fortsetter å trekke de beste krefter til dere, til Schibsted, så tror jeg dette skal gå veldig bra.

KLS: Nå som du nå trer ut av rollen som kontrollerende eier og klipper over familiehistorien med dette utkjøpet. Hvilke håp har du for Schibsted videre?

JNE: Jeg tror at Schibsted klarer å henge med i den digitale utviklingen, og klarer å få en god del av annonsemarkedet, selvom det ser mørkt ut. Og at mediene fortsetter med å levere et levende innhold, at de et tett på miljøene som har makt og tar opp temaer som er viktige for menneskene.

KLS: Takk skal du ha, Jan Nagell-Erichsen. Det var veldig flott å få lov til å snakke med deg. Jeg tror at vi kunne mimret mye om gamle dager utover dette, men nå vil jeg bare ønske deg lykke til og håpe at dette utkjøpet viser seg å være riktig for deg.

JNE: Takk for at jeg fikk komme.