Sosiale medier er viktig for ytringsfriheten

Av KJERSTI LØKEN STAVRUM, CEO, Tinius Trust På 1800-tallet mistet de gamle elitene sitt hegemoni og «de stummes leir» kom […]

Av KJERSTI LØKEN STAVRUM, CEO, Tinius Trust

På 1800-tallet mistet de gamle elitene sitt hegemoni og «de stummes leir» kom til orde. Vi burde finne mer ut om ytringsfrihetens positive sider i dag.

Internett og sosiale plattformer kalles med rette for demokratiserende. De har bidratt til at mange flere enn tidligere kan skaffe seg informasjon fra et mangfold av kilder, diskutere med flere og danne seg egne meninger ut fra dette. Portvokterne er blitt færre og svakere. Det er hovedsakelig bra.

For tiden holder jeg en del foredrag om Ytringsfrihetskommisjonens rapport. Jeg har ennå ikke møtt noen som ønsker seg tilbake til tiden da vi var henvist til å skrive innlegg i avisen hvis vi hadde noe på hjertet, og så krysse fingre og håpe at det ble publisert.

Tvert imot har vi på relativt kort tid vennet oss til å kunne ytre oss helt uavhengig av avisenes deadline, andres prioriteringer eller vår egen rettskrivning. Vi bare gjør det.

Den forrige Ytringsfrihetskommisjonens rapport som kom i 1999, kunne selvfølgelig ikke forutse en slik grunnleggende endring i ytringsfrihetens infrastruktur. De legger daværende forhold til grunn og skriver derfor blant annet at «Det sier seg selv at alle kan ikke informere eller diskutere med alle. Det anarki eller den kakofoni som da vil oppstå, vil true friheten like mye som en totalitær kontroll.»

Nå vet vi jo at sosiale medier er langt fra feilfrie og at de medfører egne problemer – men jeg registrerer likevel at en stor del av oss klager på Twitter på Twitter og okker oss over Facebook på Facebook. Forhåpentlig får vi snart nye, mer ansvarlige sosiale medier vi kan ytre oss i.

Den forrige kommisjonen tegner et bilde av ytringsrommet som en teaterscene der noen relativt få har fått eller skaffet seg roller oppe på scenen fordi de aktivt opprettholder den offentlige samtalen. Resten er hensatt til å applaudere eller forlate salen, og dessuten stemme ved valget.

Som sagt, det er i grunnen bedre nå – selv om det fremdeles er et fåtall som er aktive deltagere i den offentlige debatten.

Personangrep

Når ettertiden skal vurdere vårt perspektiv på denne enormt frigjørende endringen de siste 15 årene, vil de finne en lang rekke meningsmålinger og studier av hat og hets og problematisk diskusjonskultur. De vil lese om maktpersoner og politikere som advarer om harde personangrep, de vil se latterliggjøring av folk som ikke kan stave ordentlig og en hoderysting over mange som er veldig sinte «der ute».

Men de skal lete lenge etter studier av hvem som har fått en stemme, hvorfor og hvordan offentligheten vår er blitt endret – og hva det har gjort med oss, med mediene, kulturen og makten.

I Ytringsfrihetskommisjonens rapport oppfordrer derfor vi til å snu fra det ensidig negative perspektivet og forske mer på når, for hvem og hvordan ytringsfriheten fungerer etter sin hensikt. Vi påpeker at «det mangler kartlegging som kan gi læring fra det positive som bruk av ytringsfriheten også fører med seg.»

I debatter om samfunnsdebatten vår, er jakten på «blindsoner» gjerne noe det oppfordres til.

Vær så god, her er det en blindsone som bør belyses. Ikke minst fordi det er så viktig å lære av historien.

Professor Anders Johansens murstein «Komme til orde», hans studie av politisk kommunikasjon i Norge fra 1814 til 1913, bidrar med en slik omfattende læring fra 1800-tallet. Det er fascinerende hvor relevant boken er.

Krenkende

Her skriver han blant annet om publiseringen av vurderinger og karakterskildringene av stortingspolitikerne etter stortingssamlingen i 1845. Politikerne måtte finne seg i å bli offentlig vurdert – sånn at folk kunne se om deres representanter hadde skjøttet sine verv. En slags datidens terningkast.

Her ble ingenting lagt imellom. Om én av representantene ble det meldt at han var temmelig uskikket til sitt verv, om en annen at han var et null.

Dette er lesing til ettertanke og må ha vært usedvanlig krenkende, som vi ville sagt nå.

Som Johansen skriver; den personlige belastningen på 1800-tallets vurderinger av politikerne overgår alt hva de kan bli utsatt for i mediene nå til dags. Og et skille mellom sak og person, det var helt utenkelig. Er makten i vår tid blitt mindre robust? Har makten svakere rolleforståelse?

Ytringsrommet utvides

Johansens prosjekt er å vise hvordan de gamle elitene mistet sitt hegemoni og «de stummes leir» kom til orde. Dette var bøndene, husmennene, arbeiderne og kvinnene. Johansen ser på hvordan de lærte seg å lese og skrive skikkelig for å bli tatt på alvor og hvordan den positive friheten ved å bli samfunnsdeltagere har spilt seg ut.

I lys av dagens diskusjoner om hvordan identitetspolitiske forkjempere forsøker å stilne noen for selv å komme til orde, er det nyttig å bli minnet om hvordan ytringsrommet alltid er blitt utvidet i Norge og gitt nye perspektiver og omfordelt makten etter hvert som nye personer, grupper og stemmer har kommet til.

Kommentaren er skrevet av Kjersti Løken Stavrum, administrerende direktør i Stiftelsen Tinius, styreleder i Norsk PEN og leder av Ytringsfrihetskommisjonen. Kommentaren ble publisert i Dagens Næringsliv 18. november 2022. Illustrasjonsfoto av Ianni Dimitrov Pictures/Alamy Stock Photo