Når informasjonssvindelen går dypt, må sannheten stikke enda dypere

I møte med «deepfakes» må vi klamre oss til sannheten. På videoklippet ser Barack Obama rolig inn i kamera og […]

I møte med «deepfakes» må vi klamre oss til sannheten.

På videoklippet ser Barack Obama rolig inn i kamera og sier noen ord om at valgkampen hans er fremtidsrettet. Intet oppsiktsvekkende ved det. Men mens de levende bildene er fra perioden som president i USA, er lyden hentet fra Obama som student tilbake i 1990.

Videoen ble publisert av CNN 14. juli 2017 og illustrerte en nyhetssak om hva forskere ved University of Washington hadde fått til.

Dermed startet historien om det vi nå kjenner som «deepfakes».

Disse konstruerte fremstillingene er enda vanskeligere å avdekke enn såkalt falske nyheter. Mens deepfakes kan være en gave til kunst og kultur, er de som pesten for alle som lever av tillit til sannferdig informasjonsformidling.

Deepfakes bruker kunstig intelligens og maskinlæring i kombinasjon med levende bilder – og vips fremstår folk som om de sier noe de ikke har sagt, og i alle fall ikke slik det er fremstilt, på en ekstremt troverdig måte.

Den gang, i 2017, forklarte forskeren bak Obama-videoen, Ira Kemelmacher-Shlizerman, at de ville vise den frem slik at vi kunne samarbeide for å forstå dette.

– Vi burde utvikle regler og algoritmer som kan identifisere slik justert informasjon, sa hun.

To år etter ljomer faresignalene, men vi er ikke i nærheten av felles regler mot deepfake. Tvert imot. Det sosiale samlivet med slike videoer tok en ny vending i juni da Facebook-sjefen selv, Mark Zuckerberg tilsynelatende fortalte i en video at den som kontrollerer stjålne data fra milliarder av mennesker, kontrollerer også fremtiden. Den falske videoen ble postet på Facebook-eide Instagram, og ble ikke fjernet, bare nedprioritert.

Samtidig sto forskeren bak Obama-videoen på nytt frem og fortalte at de (selvfølgelig) hadde utviklet algoritmene videre og at de nå var i stand til å få en person på et ordinært 2D-bilde til å hoppe eller løpe ut av rammen mens vi andre kan følge bevegelsene med 3D-utstyr.

Utviklingen har også gått såpass fort at algoritmene nå lager ansikter og kropper til folk som aldri har eksistert.

Hvor kommer dette til å ende? Eller mer presist, hva skjer med vår offentlige samtale, vår felles sannhetssøken, når vi må kave rundt i denne utydeligheten?

Først må vi erkjenne at fremstillinger av virkeligheten sjelden eller aldri har vært sort/hvitt, hundre prosent rett eller galt. Vi har bare ikke snakket så mye om det. Dette er i seg selv en stor og tung debatt.

I papirfotografiets tid kom det stadig motiver ut fra mørkerommet som mer eller mindre reflekterte et faktisk motiv. Hva som kunne utvikles med en lett hånd i kjemikaliebadet, kunne være forskjellen på pent vær og stormskyer. En bevisst eller vilkårlig beskjæring har alltid fjernet kontekster eller fått frem et poeng. Det endelige motivet kunne være i løpende dialog med fotografens etiske gangsyn. Nå er mulighetene til å manipulere større og enklere. Etikken er enda mer avgjørende.

Og nå, over 80 år etter at den første Vær varsom-plakaten, har Norsk Presseforbund nedsatt et utvalg som skal se på sitatregler og sitatpraksis i etterkant av VGs Giske-video fra Bar Vulkan. Jeg gjetter på at utvalget vil finne at det er svært ulik praksis både mellom og innad i redaksjonene for hvordan journalistene siterer folk de har snakket med (eller ikke snakket med, kanskje bare mailet).

Hvis utvalgets arbeid ender med at man forandrer prinsippene for dagens praksis, vil man kunne tolke det slik at gårsdagens måte å gjengi til leserne hva folk sa til journalister på, ikke var tilfredsstillende.

Dertil må vi huske at kilder er mennesker som ikke alltid formulerer seg glitrende og presist, de husker feil, de tar feil, de ønsker ikke alltid å snakke helt sant – og mediene er langt på vei prisgitt disse kildene.

Bilder kan manipuleres, siteringer kan fordreies, sammenhengen og innfallsvinkelen kan justeres, og både tekst og bilder kan bli til fullstendig konstruerte fortellinger om ting som ikke er sant. Et sørgelig, men illustrerende eksempel på dette er gladsaken om at folk på Sommarøy ville gi opp tiden. Historien spant verden rundt, men den var ikke sann. Den var et påhitt betalt av Innovasjon Norge som samtidig ga oss alle en skikkelig lærepenge.

Hva kan de etablerte mediene gjøre i møte med en leserskare som i stadig større grad er klar over at a) nyheter kan være upresise og mangelfulle, b) kilder og journalister kan ha særinteresser c) noen nyheter er rene fabrikasjoner, og d) det er vanskelig å vite hva man kan stole på?

Noen vil forhåpningsfullt peke på blokkjeder, denne tilsynelatende teknologiske redningen for alt som trenger å verifiseres. Men blokkjeder er omstendelig, tungt tilgjengelig og kan ikke bekrefte alle de nyhetssakene som er preget av påstander, meninger og vurderinger.

Dessuten er også det som lastes opp på blokkjeder, prisgitt avsenderens redelige sinnelag.

Utfordringen for de profesjonelle mediene er formidabel, men noen mottrekk er å:

1. Forvalte tilliten til en logo som om den var et skjørt stykke porselen – og se mulighetene i denne tilliten.

1. Ha journalister som kan etterspores og som tåler å bli ettersporet.

1. Søke kildebredde – og særlig oppsøke de som kritiseres – fordi journalistikken blir bedre av det (ikke fordi man skal unngå å bli felt i PFU).

1. Dokumentere alle påstander og gjøre leserens faktakontroll enkel.

1. Erkjenne at ikke alle sannheter er objektive og at en innfallsvinkel er ett ståsted blant flere.

1. Alltid formidle kontekst og premisser for et intervju til leserne, kanskje bør hele intervjuet gjøres tilgjengelig.

1. Forberede seg på at kravet om å levere kvalitet vil bli stadig større.

Til syvende og sist tror jeg likevel at kampen mot «deepfakes» og de falske nyhetene er en hundreårskrig som vi alle må delta i, og vi må forstå at dette i bunn og grunn er en kamp mot interessemotsetninger, svindel og sviktende etikk hos avsenderne. Dette er ikke noe et nytt digitalt verktøy kan redde oss fra.

Kommentaren er skrevet av Kjersti Løken Stavrum, administrerende direktør i Stiftelsen Tinius, og ble publisert i Dagens Næringsliv 19. juli 2019.