Hvis data er den nye oljen, hvem eier denne dataen?

Hvis data er den nye oljen, det som skal skape fortsatt velstandsutvikling i Norge, hvem eier denne dataen? Diskusjonen er […]

Hvis data er den nye oljen, det som skal skape fortsatt velstandsutvikling i Norge, hvem eier denne dataen?

Diskusjonen er i gang – hva skal Norge leve av etter oljen? Med statsministeren i spissen peker mange på teknologi som løsningen. Snakket går om hvordan vi utviklet et industrieventyr da vi fant olje i Nordsjøen. Dette kan gjentas, er gjennomgangstonen, nå med data som den nye oljen. Men her stopper sammenligningen.

For mens norske myndigheter tok et klart eierskap til oljen på norsk sokkel, finnes det ingen plan for hvem som kan og skal eie data om norske borgere.

Hver time i døgnet føres det ufattelige mengder av data om norske borgere ut av landet. Dette havner hos private, utenlandske selskaper. Som land har vi ikke oversikt eller kontroll med denne datamengden.

Ingen norsk myndighet vet hvor all denne informasjonen ender, hva som lagres hvor og hvordan det brukes. Det vet kun en håndfull utenlandske selskaper.

Det var enklere med oljen. Den fosset ut av et hull på havbunnen som enkelt kunne kontrolleres. Den nye oljen pipler ut av PC-er, iPads og mobiltelefoner spredt over hele Fastlands-Norge.

Hver for seg er ikke disse kildene så mye verdt, men den som evner å suge opp alle de ørsmå lekkasjene av den nye oljen og samle all dataen, sitter på enorme rikdommer.

Den som så verdien av oljen som lå gjemt på havbunnen, var Jens Evensen, Norges første og hittil eneste havrettsminister.

I årene etter det første oljefunnet i Nordsjøen sikret han at eierskapet til alt som lå innenfor vår 200-milsgrense, tilhørte oss. Det var fremsynt og førte til et teknologidrevet industrieventyr gjennom mange tiår.

Hvem passer på at vi har det samme eierskapet til den nye oljen, kunnskapen om norske borgere?

Den eierstyringen er overlatt til den enkelte borger, som bytter bort egne data mot en billig eller gratis digital tjeneste. Ikke alle har et bevisst forhold til balansen i denne byttehandelen, langt mindre rekkevidden av kartleggingen.

Allikevel må det være riktig at den enkelte borger har siste ordet når det gjelder hvem som får slippe inn i vårt digitale privatliv, på samme måte som den enkelte bestemmer hvem som slipper over dørstokken hjemme.

Men den aggregerte kunnskapen om norske borgere er et nasjonalt anliggende, fordi dette griper inn i vår sikkerhet, vårt demokrati og politiske prosesser og et levende norsk næringsliv. Alle som er opptatt av ulikhet, for eksempel, må skjønne data, for det er i ferd med å endre maktbalansene i samfunnet.

Eksempelvis vil verdien av arbeid i mange næringer reduseres til fordel for dem som kontrollerer data.

De aller fleste selskaper samler i dag data, både for å bruke i reklameøyemed og for å tilby bedre, mer relevante produkter og tjenester, også Schibsted. Men alle norske bedrifter må forholde seg til norske lover og regler og bidrar gjennom forskning, sysselsetting og skatt til den norske velferdsstaten.

Det som er bekymringsfullt, er at noen utenlandske selskaper med enormt store teknologiske ressurser får samle opp og bruke data utenfor vår kontroll. Disse selskapene kartlegger og kjenner mønstre og adferd for hele befolkningen i en detaljrikdom de færreste er klar over.

Det kommersielle potensialet av all denne datamengden vet vi foreløpig ikke omfanget av. Men det er ubegripelig stort. Tilgang til store datamengder er for eksempel nøkkelen i maskinlæring. Derfor vil utenlandske datamonopoler i nær fremtid true vår evne til produktivitetsvekst og innovasjon.

Det burde engasjere politikere når en stor del av råstoffet for det neste norske industriløftet siver ut av landet. Men få ser dybden og ringvirkningene.

Det gjør et knippe private selskaper, for det meste amerikanske teknologikjemper, og de infiltrerer vårt samfunn og gjør seg mer og mer uunnværlige i hverdagen vår. Nå har de til og med begynt å posisjonere seg for å ivareta all offentlig data, «gratis» selvfølgelig.

Norge blir ofte hyllet for vår evne til å ta vare på og styre oljerikdommene med klokskap. Våre myndigheter satte klare regler for norsk olje. Både hvordan den skulle utvinnes, hvem som skulle kunne gjøre det og hvordan oljen skulle skattlegges.

Verdiskapningen fra norsk olje har i stor grad kommet det norske samfunnet til gode. Det gjenstår å vise at dette ikke bare var begynnerflaks. Vi savner kloke og klarsynte strateger, en data-Evensen, som kan ta grep for å sikre eierskapet og en klok styring av våre data.

I et posisjoneringsnotat sier regjeringen at den vil «tilrettelegge for økt digital innovasjon ved å tilpasse lovverket for å skape gunstige rammebetingelser».

Da burde vår digitaliseringsminister ta initiativet til en nasjonal datastrategi hvor han ber kompetente fagfolk gi myndighetene råd om hvem som skal forvalte den nye oljen og på hvilke premisser.

Tar vi ikke denne utfordringen alvorlig og det raskt, kan vi gjerne fortsette å drømme om en ny oljealder, og den vil komme – men ikke til oss.

Kommentaren er skrevet av Ole Jacob Sunde, styreleder i Stiftelsen Tinius og Schibsted Media Group, og ble publisert i Aftenposten 11. april.