Google som byutvikler

Googles drøm om å bygge en datadrevet fremtidsby i Toronto gikk ikke helt etter planen. Her, i et område som […]

Googles drøm om å bygge en datadrevet fremtidsby i Toronto gikk ikke helt etter planen.

Her, i et område som kalles de mest verdifulle uutviklede tomtene i Nord-Amerika, skulle Google vise hvordan vi bør bo i fremtiden. Det attraktive og ganske flate området ligger ned mot sjøsiden og byr seg frem i ettermiddagssolen. Kanskje er det verdt så mye som 3,5 milliarder kroner.

Ambisjonene ble lansert i 2015 med akkurat så mye uforbeholden teknologioptimisme som kjennetegnet tiden før Cambridge Analytica og techlash. Googles grunnlegger Larry Page var i heiagjengen. New Yorks tidligere viseordfører Dan Doctoroff ble sjef for prosjektet og datterselskapet som fikk navnet Sidewalk Labs.

Google og morselskapet Alphabet ville kappe nytt land og vise verden hvordan man bør bygge fremtidens smarte byer. Det kunne skje i Detroit eller Denver eller i California. Men blikket falt til slutt på Canada og Toronto, landets største by, den fjerde største byen i Nord-Amerika.

Og fra 2017 startet forhandlingene med det statlige byrået Waterfront Toronto om byens indrefilet av et landområde. Fra Torontos side var mandatet å utvikle byens sjøkant til et helt «ekstraordinært område for å leve, arbeide, lære og leke». Da hadde idéutviklingen i Google og Sidewalk Labs allerede pågått en stund.

Underveis har prosjektet – men også omverden – forandret seg. Krav om mer informasjon, kritikk for mangel på innsyn, samt flere ufordelaktige avsløringer, har ikke overraskende blant annet skapt den folkelige motstanden i kampanjen #BlockSidewalk. Det hele synes ikke så smart og ukomplisert lenger.

I høst, da konflikten mellom Waterfront Toronto og Sidewalk Labs tilspisset seg, kunne avisen Globe and Mail avslørte hvilke spektakulære visjoner som lå bak Googles initiativ tilbake i 2015.

I det som internt i selskapet skal ha blitt omtalt som «Den gule boken» så man for seg byområder der teknologigiganten hadde tilegnet seg makt langt inn på det vi kjenner som myndighetenes område.

Ifølge «Den gule boken», som skulle inspirere alle ansatte, ønsket man å ta grep om byområdene slik Disney World har over parken i Florida. Mulighet for å ilegge eiendomsskatt var derfor ett av forslagene. Avisen siterer fra boken at «Sidewalks krever myndighet til skattlegging for å finansiere og tilby tjenester».

Selskapet så for seg å tilby offentlige tjenester som skoler, transportsystem og egne private veier. Litt spektakulært er det også å lese i dag at de ikke var fremmed for et slags vakthold og at innbyggerne kunne få karakterer etter god oppførsel og hvor delingsvillige de var med dataene sine.

Brainstormen i «Den gule boken» er i ettertid spilt ned fra Sidewalk Labs side, men byområdet i Toronto er fortsatt et stridens eple. For den unike tilgangen på data 24/7 – 360 grader som et slikt boligprosjekt kunne by på var, og er fortsatt, hovedkilden til hele bolig- og smartbyprosjektet.

Nå er selve området skalert ned og entusiasmen betydelig kjølnet. Diskusjoner om etikken i det hele, hvor balansen skal være mellom byer og teknologiselskaper og om hvem som tjener mest på slike prosjekter, har overtatt. At Google også har lagt press på Toronto for å finansiere eksperimentet gjennom å bygge transportsystemet og infrastrukturen har heller ikke falt i god jord.

Til tross for at Toronto var stolt over å bli utpekt av Google og dessuten er generelt ivrig etter å markere seg som innovasjonskraftig, måtte byrådet i høst sette skapet på plass og forsikre om at det skulle være grenser for hva Sidewalk Labs kunne tillate seg.

De spennende og fristende forslagene i Sidewalk Labs, som gigantiske paraplyer utenfor husene for å skjerme uteområder fra klimaendringer og ekstremvær, har bleknet i skyggen av den kontroversielle og selvfølgelig helt hemningsløse datafangsten som en beboer i et slikt område ville måtte by på.

Datafangsten er beskrevet som «en historisk kartlegging av hvor alt har vært og hvor alt skal». Unike data skal bli skapt for «hver person, hver forretning eller objekt som er registrert i området» for å hjelpe datadrevne dingser til å kommunisere med hverandre.

Avisen Toronto Star kunne nylig avsløre detaljene i dette, som at hvert skritt i butikkene skal kartlegges.

Kontrasten til idédagen der Oslo-barn – brukerne av fremtidens byer – fikk lov til å være byplanleggere for Filipstad for noen uker siden, er tankevekkende. Der var data åpenbart ikke i sentrum. Ett av barna foreslo et hus for uteliggere ytterst på pynten, der det er finest utsikt, skriver Vårt Oslo. De var opptatt av gjenbruk av hus, av hvordan havnebassenget kunne brukes, av parker og hvordan de selv ville bo og oppholde seg der.

Her hjemme har vi så smått begynt å diskutere hvem som eier dataene våre og hvordan vi bør og kan forvalte denne verdien i årene som kommer.

Sett fra Torontos sjøside en vindfull ettermiddag, der blikket glir over dette attraktive og byggeklare området besnærende nært «downtown», synker alvoret i en slik debatt inn.

Hva er et boligområde nå til dags? Hva er et privatliv verdt? Og hvem bestemmer, egentlig, når det er tilgang til data som er premissene for utvikling av moderne og tilfredsstillende tjenester for oss som bor og lever der?

Slike spørsmål bør ikke forsvinne i vindkastene.

Kommentaren er skrevet av Kjersti Løken Stavrum, administrerende direktør i Stiftelsen Tinius, og ble publisert i Dagens Næringsliv 20. desember 2019.