Facebook, etikk og tillit

Det etiske gangsynet har alltid blitt utfordret av fristelser. I vår digitale tid er de etiske utfordringene stadig mer usynlige. […]

Det etiske gangsynet har alltid blitt utfordret av fristelser. I vår digitale tid er de etiske utfordringene stadig mer usynlige. Det stiller nye krav til eiere, politikere og folk flest.

«Etter en uke med Facebook-skandaler, er Mark Zuckerbergs troverdighet så ødelagt at vi hører rykter om at president Trump vurderer å hente ham inn i regjeringen».

Slik startet det anerkjente og ellers faglig nøkterne teknologinettstedet The Information sitt nyhetsbrev da det kokte som verst rundt Facebook etter Cambridge Analytica-avsløringene.

En annen måte å si det på er vel slik: Skal vi le eller gråte?

Facebook åpnet bakdøren til brukernes data tilbake i 2011 og datadeling vært kjent – og erkjent – i flere år. Men kombinasjonen Cambridge Analytica, villedende informasjon til brukerne, politisk agitering for Donald Trump og spredning av desinformasjon satte datadelingen i et helt annet lys.

Siden 2011 har Facebooks børsverdi økt voldsomt. Aksjonærene har strømmet til. En av dem er Oljefondet, som eier nærmere én prosent av henholdsvis Googles eierselskap Alphabet (0,8 %), Apple (0,94 %) og Facebook (0,71 %). Oljefondet har for øvrig også sitt eget etikkutvalg. Nordea valgte raskt å sette Facebook-aksjen i karantene etter avsløringene. SEBs styreleder Marcus Wallenberg sier til Svenska Dagbladet at Facebook-skandalen er en varselklokke for hele samfunnet.

Apple, Google og Facebook har i ulike omganger måttet svare for kritikkverdig omgang med brukernes informasjon. Min personlige favoritt er gladnyheten fra Google i fjor sommer om at selskapet nå skulle slutte å lese epostene våre – noe det altså hadde gjort i lang tid for å kunne selge reklame på denne informasjonen. Facebooks glideflukt fra høsten 2016 da det hardnakket avviste noen rolle i spredningen av propaganda og løgn i valgkampen i USA, endte i Kongressen. Nå er det på vei til samme sted igjen. Og det i et år hvor Zuckerberg lovet skulle være dedikert til seriøs forbedring.

I kjølvannet av dette har selskapet også måttet svare for et internt notat som forsvarte enhver uetisk handling på de sosiale medienes alter, de har lest tekstmeldinger og senest denne uken; at Facebook har lagret upubliserte videoer som folk selvfølgelig trodde var slettet.

Politikerne er med andre ord nødt til å rydde opp etter en forretningsmessig ukultur som Mark Zuckerberg er ansvarlig for, samtidig som alle disse «feilene» også er en del av Facebooks forretningsidé. Det er et stort spørsmål om politikerne kan tøyle den stadige digitale oppfinnsomheten som ikke tåler dagens lys.

Det store ubehaget Facebook-avsløringen etterlater, er likevel erkjennelsen av hvor usynlige de etiske utfordringene er i den digitale tidsalder. De fleste av oss har hverken tid eller ressurser til å se under panseret og ettergå etikken i hvordan data behandles eller algoritmene er skrudd sammen. Vi er langt på vei prisgitt den etiske ryggraden hos den enkelte programmerer og den produktansvarlige.

Paradoksene i Facebook-saken står i kø. Eierne bor over hele verden og brukerdataene er globale, Cambridge Analytica etterforskes i Storbritannia og den amerikanske kongressen skal kanskje gjøre noe med det. Facebooks suksesskriterium er at vi kommuniserer 24/7 på deres plattform, selv har det gjort det til en strategi å være så utilgjengelig som mulig.

Interessant nok dukker denne saken opp noen få uker før EUs personvernforordning GDPR trer i kraft. Forordningen skal sikre et effektivt vern av personopplysninger i hele EU, styrke rettighetene til oss som gir fra oss data og pliktene til dem som behandler dem.

Vi kjenner ennå ikke langtidseffekten av disse stadige slagene for Facebook og om det får noen effekt på selskapet i det hele tatt. Men avsløringene om Facebooks praksis har gjort den pedagogiske utfordringen enklere for EU og alle selskapene som nå skal innføre GDPR. De møter nå kunder som forstår at vi må gi fra oss data for å kunne ha glede over gode digitale produkter, samtidig som vi ikke lenger trenger å lukke øynene og håpe på det beste.

Kronikken er skrevet av Kjersti Løken Stavrum, og publisert i Dagens Næringsliv 3. april 2018.