Ekkoet om ekkokamre

Av KJERSTI LØKEN STAVRUM, CEO, Tinius Trust. Er du bekymret over ekkokamre og polarisering? Senk skuldrene og les videre. Budskapet […]

Av KJERSTI LØKEN STAVRUM, CEO, Tinius Trust.

Er du bekymret over ekkokamre og polarisering? Senk skuldrene og les videre.

Budskapet om elendigheten i vårt digitale ordskifte har mange misjonærer. Kanskje fordi alle nyordene høres så umiddelbart logiske ut. Eller at vi har gjentatt dem så mange ganger nå.

I verste fall avslører omfavnelsen våre egne forutinntatte meninger om «noen» der ute som ikke er så informerte og reflekterte som oss selv. Enda verre er det hvis bekymringen skyldes elevert motstand mot den brede adgangen de upolerte og mindre velformulerte stemmene har fått i offentligheten.

Ekkokammer, sier du? Et selvforklarende uttrykk som gir gjenklang. Det vil være bare så typisk sånne folk som ikke er interessert i å høre hva andre mener. Ikke bare har de havnet i ekkokamre, de er til og med fanget der.

Og polarisering? Ja, vi er blitt så polariserte! Bortsett fra at polariseringen ikke har gitt seg særlige utslag i oppslutningen om de ytterliggående politiske partiene våre. Så hvor er den da?

Her vi sitter et hav unna USA og kan oppvise finfine resultater i VM i demokrati, er vi lite opptatt av hvordan vi kan bygge på våre særlige styrker. Det er hatet som engasjerer oss. Som om vårt offentlige ordskifte er fullt av hat og nordmenn flest har gått av skaftet.

Jeg er eksempelvis redd jeg er født i et ekkokammer. Eller kanskje en analog filterboble. Vi hadde bare to daglige avisabonnementer da jeg vokste opp; lokalavisen og Aftenposten. Vi hadde ikke internett, og kunne derfor ikke Google i Østfold på 70-tallet. Vi hadde ingen sosiale medier heller, men vi hadde svensk Tv1 og 2 i tillegg til NRK – og slik sett et klart fortrinn, sammenlignet med store deler av Norge. Men alt i alt var vår mediediett sørgelig fattigslig sammenlignet med dagens. På tross av dette ble det folk av opptil flere av oss.

Nok retorisk nesepeking.

Forskningen

Chris Bail, professor i sosiologi og direktør for Polarization Lab ved Duke University, har begått et forskningsprosjekt med en påfølgende bok som bør være beroligende for alle som plages av (og plager andre med) nervøsitet og bekymring over det digitale ordskiftet. Ikke at han synes alt er bra, men det er ikke feil på den måten mange tror det er feil.

Forskningen bak boken Breaking the Social Media Prism (2021) er databasert og avansert designet, ved at respondentene ble eksponert for bots (oppdiktede brukere) som retweetet tweets fra politiske motstandere. I tillegg kom omfattende kvalitative intervjuer med folk bak oppsiktsvekkende konti i sosiale medier. Prosjektet i seg selv fremstår så finsnekret og oppgradert til den digitale verden, at det bør ta kvelertak på alskens spørreundersøkelser der vi kan krysse av på hva vi føler at vi har sett og opplevd i sosiale medier.

Denne undersøkelsen viser i større grad hva som faktisk skjer.

For å slå an stemningen: Bail og hans kollegaers konklusjon, er at de utbredte antagelsene om sosiale medier, ekkokamre og polarisering ikke bare er feil, men også direkte kontra-produktive.

Sosiale medier fungerer ikke som et speil, men et prisme som bryter opp identitetene våre, og fører til at vi misforstår både oss selv og hverandre. Slik fyrer de opp de ekstremt statussøkende stemmene, stilner de mer moderate som synes det er lite å hente ved å diskutere politikk i sosiale medier, og etterlater de fleste av oss i dyp skepsis over «de andre».

Det er det raskt voksende gapet mellom tilstanden i de sosiale mediene og det virkelige livet som er den største årsaken til politisk polarisering, konkluderer Bail på bakgrunn av prosjektet.

Han påpeker derfor også at bevisene for at folk er lettlurte og lar seg påvirke av politisk mikro-målrettede budskap, utenlandske påvirkningskampanjer eller algoritmenes anbefalinger, er svært tynne.

Den mer ubehagelige sannheten er at kilden til politisk stammetilhørighet finnes dypt i oss selv, og ikke i sosiale medier.

Ble mer ekstreme

Prosjektet ved Polarization Lab rekrutterte 1220 amerikanere som brukte Twitter minst tre ganger i uken, og som tilhørte enten Demokratene eller Republikanerne. Ingen av gruppene ble mer moderate etter å ha fulgt de oppdiktede profilene som eksponerte dem for motsatte meninger. Snarere tvert imot. Republikanere som fulgte den demokratiske boten i en måned, ble mer konservative enn de var i utgangspunktet. Og jo mer oppmerksomhet de ga boten, desto mer konservative ble de. Demokratene på sin side, ble mer liberale av å følge de republikanske botene, men utslagene var svakere.

Denne effekten oppsto uavhengig av hvilken etnisk tilhørighet de hadde, om de var mann eller kvinne, ung eller gammel, urban eller fra distriktene – eller delte seg langs noen av de andre hundre variablene som ble analysert. To år etter studien, som ble gjort på slutten av 2017, gjentok to uavhengige forskergrupper ved MiT og Yale det samme forskningsprosjektet og fikk tilsvarende resultater.

Å bli utsatt for andres meninger, blir som et angrep på vår identitet. Dermed holder vi sterkere fast på det vi allerede holder for sant og riktig. Men hvorfor?

Sosiale medier er ikke salongene på 1800-tallet, der man reflekterte over de store problemene i livet og verden. Sosiale medier er, påstår Bail, mer som en fotballbane der vi styres av våre drakter og skjerf, og ikke frontallappen. Alle som har tilbragt noen omganger på en fotballtribune, vet at der meldes det ymse, svært lite er verdt å legge vekt på.

Sosiale medier lokker ifølge dette forskningsprosjektet de ekstreme til å ytre seg enda mer ekstremt – og det gjelder begge sider. Vi venner oss gradvis til at vi selv uttrykker oss skarpt og skarpere.

Tilsvarende på motsatt side (altså den siden som mener de bare responderer på andres skarpe ytringer). Det sosiale prismet bidrar til at man selv fremstår fornuftig, sågar normal, mens den andre siden virker aggressiv, ekstrem og usivilisert.

«Unnskyld»

Denne uken ba medieprofilen Cissi Wallin i sin spalte i Expressen om unnskyldning. I mange år har hun vært en del av en bevegelse, skriver hun, en ubehagelig stemning på nettet som utviklet seg uke etter uke. Wallin mener hun ble en hun ikke ville være. Dette førte til at hun hengte ut mennesker overfor sine titusenvis av følgere uten god grunn. «Hva faen holdt jeg på med?» spør hun og konstaterer at publikum krevde raseri og at hun ga etter for presset.

Eller kanskje hun bare trodde at det var et slikt press, som forskningen til Bail hevder. Uansett er det vanskelig å anklage andre enn seg selv.

Kommentaren er skrevet av Kjersti Løken Stavrum, administrerende direktør i Stiftelsen Tinius, og ble publisert i Dagens Næringsliv den 4. juni 2021.