Du, din løgnhals

Av KJERSTI LØKEN STAVRUM, CEO, Tinius Trust. Vi er alle en del av problemet. Vi snakker usant alle mann. Donald […]

Av KJERSTI LØKEN STAVRUM, CEO, Tinius Trust.

Vi er alle en del av problemet. Vi snakker usant alle mann.

Donald Trump er ute av Det hvite hus. Men ekkoet etter hans stadige rop om «fake news» vil gjalle lenge. På godt og vondt.

Fake news var en anklage om urimelig fremstilling av en nyhetssak og kritikk av hvilke fakta som ble brukt og hvordan de ble benyttet. Det var en påstand om – bevisst eller ubevisst – politisk slagside i nyhetsrapporteringen. Men hovedsakelig har anklagene om fake news blitt en systematisk undergraving av de frie redaktørstyrte mediene og et maktmiddel for autoritære ledere som ugjerne vil møtes med kritikk. Derfor er det tungt å anerkjenne noe som helst positivt med denne notoriske kampanjen fra Trump disse årene.

Men noe positivt er det.

Som at vi alle nå bør være mye mer bevisst hvilke kilder og fakta som benyttes i en nyhetssak, hvordan de fremstilles og at det kan være politisk slagside i rapporteringen.

Forhåpentlig er vi alle blitt litt klokere, noe mer aktsomme. Og mange redaksjoner har rett og slett skjerpet seg og løftet seg i løpet av disse årene.

Men er vi klar over hvor mye vi roter og rører og sleiver med fakta selv?

Å ta feil

I boken «Being wrong» tar journalist Kathryn Schulz tak i den feiloppfatningen (!) mange av oss har av at vi har rett om det meste. Fordi vi stort sett klarer oss bra gjennom hverdagene, skaper dette et grunnleggende inntrykk av at jo da, vi får det til, vi har rett! Lesere av Daniel Kahnemans klassiker «Tenke fort og langsomt» vil kjenne igjen dette som det såkalte System 1, altså den reaktoren i oss som holder det gående i mangt og meget basert på magefølelse og ryggmargsrefleks.

I praksis tar vi feil av mange årsaker: Vi følger ikke helt med, vi skjønner det ikke, vi er distraherte, redde, vi er ikke så interesserte, vi oppfatter feil, vi har forberedt oss dårlig, vi er dumme – og vi har sosiale, politiske eller andre fordommer som gjør at vi tolker og formidler ting feil. Legg til at det føles skamfullt og ubehagelig å erkjenne en feil, og du har motstanden mot å innse det også.

Dertil er det slik at det ikke finnes en overgang mellom å tro at man har rett og å ha tatt feil.

Du hører sjelden noen si at «jeg tar feil». Vi tror vi har rett, og så kan vi eventuelt se at vi tok feil.

Dette fører, ifølge Schulz, til at vi blir feil-blinde og derfor ikke oppfatter hvor utbredt det å ta feil faktisk er. Fordi ingen av oss er ufeilbarlige, vil feil aldri bli utryddet – uansett hvor farlige, uønskede og ubrukelige feilene måtte være.

Poenget må derfor være å lære av feil og forsøke å unngå dem. Og hva gjør man da? Da må man, ifølge Schulz, skape åpne og transparente samfunn, vise vilje til å lytte til hverandre og sikre friheten til å kunne si hva vi tenker – og oppmuntre alle, ikke bare eliten, til å snakke ut når de ser et potensial for feil. «Dette kan være en resept på å identifisere og fjerne feil, men det høres like mye ut som noe annet, nemlig resepten på demokrati. Det er ingen tilfeldighet», skriver hun.

USA, som har holdt folk som slaver, internert sin egen urbefolkning, spionert på interne politiske motstandere og torturert mistenkte fiender av staten, har ifølge henne derfor demonstrert en sterk evne til å gjøre feil. Å hevde at slike feil er et sammenbrudd for demokratiet, skriver Schulz flere år før Trump ble kastet ut av de amerikanske sosiale mediene, er «i beste fall et partipolitisk standpunkt».

Etterpåklok

I etterpåklokskapens lys er det synd at vi ikke brukte mer tid på fenomenet sannhet og desinformasjon før Trump kom til makten. Da hadde vi kanskje vært mer vant til tanken om at det knapt finnes klare sannheter og rene og ranke fakta.

Det er fristende å sitere fra den første ytringsfrihetskommisjonens rapport «Ytringsfrihed bør finde Sted» som kom i 1999. Dette var før sosiale medier, før vi slapp ytringsfriheten løs, før digitale troll og før utenlandske påvirkningskampanjer. I denne rapporten argumenterer kommisjonen for å fjerne loven mot «såkalt desinformasjon». Paragraf 97b straffet det å mot bedre vitende eller grovt uaktsomt utbre offentlig eller meddele til fremmede makter falske rykter eller uriktige opplysninger som, om de vinner tiltro, er egnet til å sette rikets indre eller ytre sikkerhet i fare. Kommisjonen gikk inn for å fjerne den fordi den aldri hadde vært i bruk og dessuten fordi uttrykket desinformasjon var et problematisk begrep som åpnet for mange definisjoner.

Desinformasjon er problematisk, men på en helt annen måte enn den gang. Det kunne kommisjonen ikke forutse.

Post-truth

Mange vil derimot huske at post-truth ble kåret til årets ord av Oxford English Dictionary i 2016. Da var kampen om fakta allerede i gang. Uttrykket post-truth innebærer at våre felles objektive standarder for hva som er sant, forsvinner.

Mindre oppmerksomhet fikk American Dialect Society da de utropte truthiness til årets ord allerede i 2005. Truthiness er troen på at noe er sant fordi du føler at det er det, uten hensyn til bevis, logikk eller fakta.

Hadde vi tatt dette på alvor den gang, og ikke tøyset med det fordi det var komikeren Stephen Colbert som lanserte ordet, kunne vi vært bedre rustet i møte med den massive formidlingen av omtrentlige sannheter og reinspikka løgn som blant andre Twitter (lansert i 2006) nå innrømmer at de har bedrevet.

Filosof Lars Fr. Svendsen kaller truthiness for sannaktighet i sin bok om «Løgnens filosofi». Mens vi er sannferdig hvis vi opptrer oppriktig og nøyaktig, er sannaktig en farlig fetter. Løgnen er hva den er, og Svendsen undres derfor om ikke sannaktighet er et større problem enn løgnaktigheten: «Mer enn det overlagte bedraget er det vår mentale latskap, at vi ikke tar oss bryet med å undersøke hvorvidt det vi tror er sant, virkelig er det, som er den fremste kilden til usannhet i omgang med hverandre.»

Hvis du er sannaktig, sjekker du ikke fakta, du bare antar at det er sånn. Det holder ikke.

Å innse, som hellige Augustin gjorde allerede på 300-tallet at «hvis jeg tar feil, er jeg», ville dempet konfliktene i dagens polariserte USA. Det ville skapt en større nysgjerrighet på hvorfor noen mener noe annet enn en selv og kanskje åpnet for mer årvåkenhet om hvordan ting som man er enig i fremstilles.

Kommentaren er skrevet av Kjersti Løken Stavrum, administrerende direktør i Stiftelsen Tinius, og ble publisert i Dagens Næringsliv den 22.01.2021.