Mangeårig styremedlem i Stiftelsen Tinius, Per Egil Hegge, er død. Han minnes som en suveren journalist og redaktør.

Minneordet ble først publisert i Aftenposten 12. oktober 2023. Den gjengis her etter avtale.

 

Av Harald Stanghelle

«Per Egil Hegge er den eneste som har fått Norges viktigste journalistpris to ganger – og det med 50 års mellomrom. Så var han da også blant landets viktigste journalister i den lange tiden Hegge kunne kalle sin egen.

Med Per Egil Hegges bortgang er en epoke i Aftenpostens historie over.

For gjennom tiår etter tiår var han den ujålete eneren som briljerte på hele det mangfoldige journalistiske feltet. Alltid med sylskarp observasjonsevne og intenst engasjement. Han spilte ikke i journalistikkens elitedivisjon, Per Egil Hegge var en hel divisjon for seg selv.

Han visste det nok selv. Og det gjorde vi andre også.

Flere ‘hegger’

I et portrettintervju Per Egil Hegge – han behersket også den formen – laget med Aftenpostens den gang så mektige hovedeier, Tinius Nagell-Erichsen, uttrykte eieren misnøye med kvaliteten på den moderne journalistikken:

‘Vi må ha redaksjoner fylt av hegger’, utbrøt han.

‘Fytterakker’n. Du vet godt at jeg ikke kan skrive det’, repliserte den eneste av de omtalte heggene.

‘Det kan du vel ikke, nei. Er det ikke jeg som blir intervjuet, eller?’

Og i Aftenposten lørdagsutgave sto eierkravet om flere hegger på trykk. Signert Per Egil Hegge.

Han var nok ikke uenig. For også en Hegge kunne holde seg med et robust selvbilde. Det hadde han som oftest gode grunner til.

Talent for det meste

For Per Egil Hegge var flogvitet fra Inderøy med et talent for det meste.

Hjemmefra fikk han med seg språkglede og samfunnsbevissthet.

Faren var lærer, og moren skrev barnebøker. Mot slutten av livet skrev Per Egil i sin Dag og Tid-spalte at han som åtteåring var sakkyndig konsulent for sin mor Marys debutbok, ‘Beritungen’.

Han hadde et eventyrlig språkøre og lærte seg en rekke språk, noen av dem svært godt.

Men Per Egil Hegge var av de få mennesker som kunne gå inn i nesten hvilket fag det skulle være og gjøre det bra der. Som da han til en fødselsdag fikk kurs i kinesisk matlaging og endte som en habil utøver av kinesisk kokkekunst.

I National Press Club i Washington står Per Egil Hegges navn inngravert på en gedigen sølvpokal til minne om en sjakkturnering der nordmannen utklasset alle sine konkurrenter. Så kunne da også Per Egil fortelle at han hadde spilt sjakk med Edward Teller – det ungarske geniet som gjennom Manhattan-prosjektet i Los Alamos i New Mexico bidro til å utvikle den første atombomben.

Uslåelig rekord

For Per Egil hadde en fenomenal hukommelse og var enormt kunnskapsrik. Og kunne han ikke det han ville kunne, ja, så leste han seg opp til han visste det meste.

‘SÅ du bøkene hans’, hørte jeg en gang en kar fra en amerikansk journalistdelegasjon utbryte mens de ventet på heisen i 5. etasje i Aftenpostens gamle bygg i Akersgata 51. Amerikanerne hadde vært på besøk hos Hegge og latt seg imponere av et kontor overlesset av bøker på et titall språk – og aviser på nesten like mange.

Da Per Egil Hegge i en alder av 78 år fikk Den store journalistprisen, var det da også for sin innsats som et språklig forbilde og en aldri hvilende og irettesettende pedagog på avisspråkets vegne.

Aftenposten-språket arbeidet han internt med å røkte hele sitt avisliv. Bare delvis til nytte, kunne han i oppgitte stunder konstatere. De siste 14 årene han skrev i den avisen som var hans, gledet han leserne med en daglig språkspalte.

Det ble 5.114 slike språkspalter av det. En uslåelig rekord.

Fra før hadde han selvfølgelig Gullpennen for sin sikre, effektive og ofte elegante turnering av det norske språk.

Best – og utvist

Det lengste strekket i sitt journalistliv var Per Egil Hegge utenriksjournalist og var korrespondent i London, Washington og Moskva.

I Moskva dyrket den russisktalende nordmannen kontakten med den tidens dissidenter. Det var risikabelt, og det fikk de sovjetiske myndighetene rasende.

Men slik åpnet Per Egil Hegge – sammen med noen få andre vestlige korrespondenter og intellektuelle – et lite vindu på gløtt ut mot en friere verden for mennesker som ble overvåket og forfulgt i sitt eget land. Nobelprisvinneren i litteratur, Aleksandr Solzjenitsyn, var en av disse. Så nært ble forholdet til den russiske litterære kjempen at mye av korrespondansen mellom Solsjenitsyn og Svenska Akademien gikk gjennom Hegge. ‘Mellommann i Moskva’ kalte han sin bok om denne historien.

I ettertid vet vi hvor avgjørende viktig dette var.

Per Egil Hegge måtte betale en høy pris for sin ærlige journalistikk og kontakten med dissidentene. I mars 1971 ble han utvist fra Sovjetunionen.

Det vakte oppsikt i hele den vestlige verden, og den amerikanske storavisen The Washington Post ga den utviste nordmannen følgende attest:

‘Per Egil Hegge var best i Moskva.’

Insisterende debattant

Per Egil Hegge var rapportøren, men han var også en skarp debattant. Hans ofre vil nok til tider kalle ham brutal og insisterende, og det er ikke så vanskelig å skjønne hvorfor.

For når Per Egil hadde valgt sine kamper, ga han seg aldri.

Han både avslørte og æreskjelte Johan Galtung, en fredsforsker Hegge mente pyntet seg med mange lånte fjær. Hans oppgjør med ml-bevegelsen ble gjennom et par–tre tiår legendarisk som politisk underholdning. Og han utløste en av 80-tallets største kulturdebatter da han regelrett parterte Knut Faldbakkens roman ‘Bryllupsreisen’:

‘…den ekleste og mest frastøtende skjønnlitterære bok jeg kan huske å ha lest.’

Dette var den kompromissløse utgaven av Per Egil Hegge. Da kunne han gå over sine egne bredder, og da var det få som uten frykt, kom Per Egil Hegge nær.

Den store kjærligheten

Mest kjent er hans kamp mot legeveldet og eksperter som ikke lyttet til andre enn seg selv. Den kampen hadde sin dypt personlige historie.

For danske Birgit Wedege var Per Egil Hegges store kjærlighet. Han hadde møtt den danske barnehagelæreren på et møte i Studentersamfunnet på Dovrehallen i Storgata. Nordtrønderen ble stormende forelsket, men Birgit dro tilbake til sitt hjemland.

Etter mange og lange overtalelsesforsøk kom Birgit tilbake. Og selv flere tiår senere kunne Per Egil nesten med ømhet vise frem et usedvanlig slitt stykke sammenbrettet papir han alltid gikk rundt med i lommeboken:

Det var kvitteringen fra Telegrafverket for rikstelefonsamtalen som endte med at Birgit kapitulerte for Per Egils sterke ønske om å få henne til Norge. Og da som hans hustru.

Jeg tror ingen av dem angret. De utfylte hverandre, og Birgit ble resten av livet Per Egils viktigste referansepunkt.

Kampen mot sykdommen

Men så ble hun syk. Legene bagatelliserte det hele mens Per Egil ‘holdt på bli enkemann’, som han selv beskrev det. Birgit var nær ved å dø av lavt stoffskifte og høy inkompetanse hos norske leger. Systematisk leste hennes ektemann seg opp på internasjonal medisinsk faglitteratur, identifiserte lidelsen og fant utveien for en ‘kvinnesykdom’ legene den gang ikke tok på alvor.

Mye tyder på at han reddet Birgits helse, og i alle fall fikk han en ny sak å engasjere seg i.

I kommentarer, forelesninger og bokform kjempet han intenst for at hypotyreose skulle bli tatt seriøst. Han maltrakterte de legene som sa ham imot. Men kunne vise frem overstrømmende brev fra takknemlige kvinner som nå fikk helt nødvendig hjelp.

Den suverene

‘De suverene’, kalte Per Egil Hegge en av sine bøker der legestand og andre eksperter fikk gjennomgå. Jeg tror ikke det falt ham inn at tittelen passet på ham selv.

For Per Egil Hegge var suveren.

I Aftenposten akslet han trøyen som utenrikskorrespondent og kulturredaktør, kommentator og redaktør for A-magasinet. Han skrev et utall bøker, også en stor autorisert biografi om kong Harald.

Per Egil Hegge var av de ytterst få pressefolk som ble ridder av St. Olavs Orden.

Og allerede som 28-åring i 1968 fikk han Narvesen-prisen – den tidens viktigste journalistpris – for sin dekning av den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968. Hegge var der tilfeldigvis på en reportasjereise, men endte som øyenvitne til at et land ble voldtatt av den kommunistiske krigsmakten.

Om å dø i fred

Nøyaktig 50 år senere, 21. august 2018, var Per Egil og jeg sammen i Praha. En vakker sensommerdag ruslet vi rundt i denne praktfulle byen, omgitt av hverdagstravle og glade mennesker.

Vi gikk forbi stedet der unge Jan Palach satte fyr på seg selv i fortvilelse over og protest mot det autoritære overgrepet mot hans fedreland. Noen blomster lå der i sår respekt, men ellers gikk dagliglivet også der sin vante gang.

Per Egil mintes kontrasten til en nær fortid, da lukkede ansikter og navnløs frykt satte sitt umiskjennelige preg på livet under kommunismen. Han hadde sett så mye av det. Erfart hva det gjorde med det enkelte mennesket.

Derfor ble hamskiftet så tydelig for ham. Han hadde observert det klarere enn de fleste. Akkurat denne minnedagen ble dette så sterkt for journalistveteranen. Per Egil ville nok aldri brukt ordet lykke om det han der og da følte. Han mente lykke stort sett ikke lå for ham. Men både stemmen og leppene skalv mens han med innlevelse utbrøt:

‘Jeg så hva det den gang var. Og jeg ser hva det er nå blitt. Det er lukten av frihet vi kjenner. Det gjør meg så godt. Nå kan jeg dø i fred.’»

___

Bildet av Per Egil Hegge er tatt på Slottsplassen i forbindelse med hans autoriserte biografi om kong Harald. Foto: Trygve Indrelid/NTB/Aftenposten