Av KJERSTI LØKEN STAVRUM, CEO, Tinius Trust.

Moderne kriger utkjempes i det digitale rom. Den slagmarken er blitt et åsted for nye, strategiske våpen.

I krig og kjærlighet er alt tillatt, og krigens første offer er sannheten. Dette er gammel kunnskap. Og det hjelper oss lite.

Propaganda, desinformasjon, falske nyheter. Gjøkungene i den offentlige debatten har mange navn. Felles for flere av disse er berøringen de har med hva mange oppfatter som ganske riktig, som treffer antagelser om hva som egentlig er sant og som fyrer opp et engasjement motivert av at noen burde stå opp. Påstandene er sjelden helt feil eller helt sant. Det er en versjon, en fremstilling som mange mener er innafor – men som andre synes er uforståelig. Sannheten er sjelden svart/hvitt. 

Den digitale slagmarken åpner for langt mer sofistikerte kommunikasjonsvåpen enn plakater og propaganda. Her forvirres den såkalte sannheten og dør i god tid før den konvensjonelle krigen kan starte. Et vellykket narrativ er krigens hærfører. De mentale troppene bygges derfor nå særlig opp i det digitale kommunikasjonsrommet. Slik vi har sett det fra russisk side en god stund allerede.

En ny og krigskompatibel versjon av virkeligheten må i dag være på plass for at våpen kan få en slags logikk og legitimitet. Ikke minst fordi sosiale plattformer gjør det enklere å ta til motmæle og drive geriljakrig tilbake. Jo flere som er fanget i maktens fremstilling, desto mindre slitsom motbør når krigen er i gang. 

Her er fire observasjoner fra døgnet da krigen i Ukraina var et faktum:

  1. Morgenen etter Putins invasjon, rant nyhetsmeldingene inn på mobilskjermen. Men nattens første epost var typisk nok fra en internasjonal aktør som ikke teller tropper, men som følger meldinger i informasjonsrommet – forvrengte eller falske fremstillinger av virkeligheten og som sprer sentrale pro-Kreml-meldinger. De tar eksplisitt forbehold om at meldingene ikke nødvendigvis kommer fra Kreml eller at intensjonen faktisk er å desinformere. Viktigst er at virkeligheten blir forvrengt – som den er blitt over lang tid.
  2. Natten da de russiske troppene angrep Ukraina, kunne faktasjekkerne konstatere at dette kom til å skje, at kokepunktet var nådd og at «desinformasjonen er blitt stadig mer løsrevet fra virkeligheten, og til tider tegneserieaktig helt frikoblet». Teksten var, presiserte de på Twitter noen timer senere, skrevet før den ukrainske grensen faktisk ble passert.
  3. Krigen har forandret det hjemlige mentale bilde også. Vårt Europa er i dag annerledes enn det var for ti dager siden. Kvelden før invasjonen sovnet jeg til en episode av NRKs serie «Rikets sikkerhet» om Arne Treholt, den første nordmann dømt for spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak. Treholt ble dømt på slutten av den kalde krigen i 1985 og benådet i 1992, da Sovjetunionen raknet. Med tiden har oppfatningen av hans forbrytelse forandret seg. Øst-Europa var ikke lenger en blokk, jernteppet tilhørte en avlagt tid. Kvelden før krigsutbruddet var NRK-serien en historisk interessant oppdatering. Dagen etter – da Europa var blitt tatt på sengen – var den endret av en sjokkerende ny kontekst. De neste episodene om Treholts forsøk på hemmelig, kontaktsøkende virksomhet med russerne ble sett i et nytt lys. Kontekst er kommunikasjonens rammeverk. Når konteksten forandres, forandres budskapet.
  4. Tirsdag før grensepasseringen ble det meldt om det mest omfattende hackerangrepet på Ukraina hittil. Ettermiddagen før angrepet, kom meldingene om at Ukraina var hacket igjen. Da var en rekke statlige nettsider under angrep. Første gang dette skjedde, var tilbake til lille julaften 2015. Da hadde en gruppe russiske hackere fått tilgang på operasjonssystemet til tre ukrainske energiselskaper og kunne derpå skru av strømmen for 230.000 innbyggere, for noen av dem i seks timer. Det er ydmykende og avslørende at det skjer igjen og igjen. Slik demonstreres sårbarhet i praksis.

Den digitale desinformasjonen er krevende i fredstid.

Russland sto for eksempel bak dataangrepet på det norske Stortinget i august 2020. I krigstid blir slik krigføring verre og farligere. Når hver enkelt fra sitt tastatur kan skape, forvrenge og formidle innhold som spres for grenseløst mange, blir det hele fort uhåndterlig og forsvarsverket kan rakne. 

Vestens svar har vært å trekke seg ut fra Russland. Produksjon stoppes, butikker stenges, varer forsvinner fra markedet. De kontante og massive sanksjonene vil forhåpentlig virke. Når det kommer til informasjon, burde man tenke motsatt. Hvis vestlige aktører lykkes i å snike seg inn bak den russiske digitale frontlinjen og fylle på med nyheter, perspektiver og fakta fra vår side, ville det være en krevende krigføring.

En opplyst russisk offentlighet, ville være en hard sanksjon mot Kreml og Putin. Nå risikerer vi å etterlate et stort ekkokammer som russiske myndigheter kan fylle med det innholdet de helst vil ha frem; ensrettet og statlig styrt propaganda.


Kommentaren er skrevet av Kjersti Løken Stavrum, administrerende direktør i Stiftelsen Tinius og leder av Ytringsfrihetskommisjonen. Kommentaren ble publisert i Dagens Næringsliv 4. mars 2022.
Bildet til artikkelen er tatt av Pictorial Press Ltd/Alamy Stock Photo.