Av KJERSTI LØKEN STAVRUM, CEO, Tinius Trust.

Alt henger sammen med alt, også den norske pressefriheten.

Rettssal 327: Da advokaten avsluttet prosedyren og la ned påstand om frifinnelse for vår del, satt jeg med blikket på en Whats App-gruppe som fulgte en annen sak, i et annet land, i en annen virkelighet.

Samtidig som vi avsluttet i Oslo tingrett, ble den tyrkiske filantropen Osman Kavala nok en gang sendt tilbake til varetekt i cellen han deler med 11 andre i det enorme Silivri-fengselet utenfor Istanbul. I 1501 dager har Kavala sittet der. Jeg har på vegne av Norsk PEN deltatt på én av de mange høringene i saken hans løpet av disse årene. Dette er endeløse seanser, skinnprosesser tilsynelatende i tråd med rettsstatens prinsipper, kringsatt av gode internasjonale krefter som menneskerettighetsorganisasjoner, jurister og diplomater. Vi er der for å vise at vi følger med, for å gi styrke til Kavala og alle andre som er i samme situasjon. Det gjorde inntrykk å se stramt dresskledde diplomater tørke øynene i medfølelse med Kavala. For hvor maktesløs blir man ikke når makten selv, som Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan, setter alt inn på å kneble ytringsfrihet og pressefrihet? Tyrkia omtales nå som verdens største fengsel for journalister – og Kavala kalles Erdogans fiende nummer to.

Rettssaken i Oslo tingrett handlet indirekte om eierskapet til Schibsted og derved flere av de største norske og svenske mediehusene, som VG, Aftonbladet og Aftenposten. Den største aksjeposten i Schibsted eies av den norske ankerinvestoren Blommenholm Industrier som kontrolleres av Stiftelsen Tinius. Vi har vært en garantist for frie og uavhengige kvalitetsmedier i Schibsted.

Saken mot Kavala ble et ettertankens bakteppe i tingretten.

Samme uke som vi sto i retten, ble to journalister fra NRK pågrepet i Qatar da de skulle sjekke forholdene for arbeiderne i landet, ett år før avspark i fotball-VM. De ble fratatt utstyret sitt og satt på glattcelle. Slik ble arbeidsbetingelsene kuttet for verdens mest pressefrie journalister i vertslandet for verdens største idrettsarrangement.

Dette var også samme uke som Reportere uten grenser sendte ut sitt årvisse spørreskjema for å kartlegge status for pressefriheten verden over. Når vi alle har krysset av våre vurderinger, vil Norge sannsynligvis havne på topp eller i alle fall på pallen nok en gang. De andre skandinaviske landene vil omkranse oss. Hjemlandene for årets to nobelprisvinnere, Filippinene og Russland, vil havne i siste tredjedel.

Og hva med Kina? Kina er vertsland for det kommende vinter-OL, eller kanskje man skulle skrive «verstland». Kina ligger på 4. siste plass, foran Turkmenistan, Nord-Korea og Eritrea. Etter angrepene på pressen i Hongkong og pågripelser av bloggere og ytrere i landet for øvrig, ser jeg ingen grunn til at Kina vil klatre på rankingen i 2022.

Mange av ytrerne som er pågrepet i Kina, vet vi lite om. Hvordan er forholdene for den kinesisk-svenske forleggeren Gui Minhai? Gui ble arrestert i 2018, underveis med tog til Beijing sammen med to svenske diplomater, så dømt til ti års fengsel for spionasje i en sak ingen kunne følge.
Norske journalister er fri til å spørre så mye de vil, for eksempel hvis de reiser til vinter-OL. Myndighetene i Beijing kommer ikke til å svare.
Dette vil ikke påvirke vår norske pressefrihet, men det ødelegger premisset for den.

Poenget med pressefrihet er at vi skal få en åpen og offentlig opplyst samtale. Det hjelper lite hvis dens innhold kun er nasjonalt og fra land det er naturlig å sammenligne seg med.

I en pause utenfor rettssalen i Oslo tingrett, møtte jeg den tidligere stortingspolitikeren Hege Haukeland Liadal ved vannposten. Hun som er tiltalt for bedrageri etter at Aftenposten i 2019 avslørte at hun gjennom flere år hadde levert falske reiseregninger til Stortinget og fått dekket reiser av privat karakter. Det er slik pressefriheten er ment å fungere; pressen skal ettergå makten. Makten skal ikke kneble pressen. Det er gangen i demokratiets verdikjede.

I debatten etter pågripelsen av de norske journalistene i Qatar, brukte NRK-sjef Thor Gjermund Eriksen uttrykket «nedkjølende effekt» flere ganger. Dette er betegnelsen på den ikke dokumenterbare, men effektive konsekvensen av å kneble ytrings- og pressefrihet. Når man fengsler eller knebler ytrere, får informasjonen færre ben å gå på. Og færre ønsker å bli dens budbringere. Slik kan vi forledes til å tro at det er greie forhold i Hongkong, bare fordi det ikke kommer noen nyheter derfra.

Denne uken har Nobelkomiteen demonstrert at tilgang på informasjon er prisverdig.

– Ytringsfrihet og informasjonsfrihet er nødvendig i et fritt og demokratisk samfunn og frie samfunn er det beste forsvaret mot krig og konflikt. Det finnes ikke demokrati uten ytringsfrihet, sa nobelkomiteens leder, Reiss-Andersen, da tildelingen til de to journalistene Maria Ressa og Dmitrij Muratov ble kjent.

I Belmarsh-fengselet utenfor London sitter Wikileaks’ grunnlegger Julian Assange fengslet siden 2019. Nå er det klart at han kan utleveres til USA. Han ble ikke funnet prisverdig av Nobelkomiteen, enda han har bidratt til noe av den mest avslørende informasjonen fra krig i vår tid – om krigsforbrytelser utført av USA. For dette er han blitt straffet såpass at FNs spesialrapportør mot tortur slo alarm om forholdene hans allerede våren samme år som han ble pågrepet. Assange har av ulike årsaker blitt svært kontroversiell. Men til evig tid vil Assanges historie være en påminnelse om tre ting: Hvis informasjonen først slippes fri, forsvinner den ikke – men man kan fengsle følelsen av frihet til å formidle den videre.

Og ikke minst; presse- og ytringsfrihet gir mening først når den er grenseløs.

Kommentaren er skrevet av Kjersti Løken Stavrum, administrerende direktør i Stiftelsen Tinius og leder av Ytringsfrihetskommisjonen. Kommentaren ble publisert i Dagens Næringsliv 10. desember 2021.

Bildet av Osman Kavala er gjengitt med tillatelse fra osmankavala.org.