Av KJERSTI LØKEN STAVRUM, CEO, Tinius Trust.

Hvor mange hender trenger vi, egentlig?

Snart nytt år, snart tid for nyttårstaler med ønsker og formaninger fra konge og statsminister. For to år siden ble vi bedt om å føde flere barn.

– Samfunnet vårt går rundt fordi voksne tar omsorg for barna. Og arbeidsføre sørger for de eldre. De neste tiårene får vi problemer med denne modellen. Vi nordmenn får stadig færre barn, sa statsminister Erna Solberg med bekymring på vegne av den norske velferdsmodellen.

Hun talte for døve ører. Fødselstallene tok seg ikke opp.

– Vi kan ikke ut fra våre analyser gi sikre svar på hva som er de viktigste årsakene, skriver Folkehelseinstituttet i oppsummeringen av rapporten «Fallende fruktbarhet i Norge», publisert i februar. Er det for dyrt å ha barn, skyldes det nye familieverdier, er det for slitsomt?

Én årsak som burde vært listet opp og som heller ikke statsministeren tok høyde for, er hva vi tror samfunnet trenger av arbeidskraft og hvordan vi bør organisere oss når konsekvensene av automatisering og kunstig intelligens slår til for fullt.

Det har økonomen og tidligere rådgiver for den britiske regjeringen, Daniel Susskind skrevet en fornuftig og resonnerende bok om – og rett og slett kalt den «En verden uten arbeid».

Tittelen er en spissformulering av hans hovedbudskap: Teknologisk utvikling gir en fremtid med færre jobber, det blir mindre lønnsarbeid, større ulikhet som følge av dette, nye politiske løsninger må utvikles og vi må finne andre formål å knytte vår stolthet og identitet til enn jobbene våre. Ikke noe av dette vil skje fort, men det vil skje – stykkevis og stedvis, sakte, men sikkert. Eller som futuristen Roy Amaras lov lyder: «Vi har en tendens til å overvurdere konsekvensene av teknologi på kort sikt og undervurdere dem på lang sikt».

Ulv, ulv

Mange prominente tenkere og ganske alminnelige arbeidere har ropt ulv før Susskind. John Maynard Keynes, som skapte uttrykket «teknologisk arbeidsledighet» på 1930-tallet, er bare en av dem. På rad og rekke har de varslet om maskinenes overtagelse, om dommedag for lønnsmottagerne. De har dessuten fått rett; bare se hvor automatisert landbruket og industrien er blitt i løpet av det siste århundret. Men, de har også tatt feil, fordi det stadig har kommet nye jobber andre steder. Mange er derfor lite villig til å stikke hodet frem og bli tatt for ikke å kunne sin økonomiske historie.

Men det gjør Susskind. Herfra blir det annerledes, hevder han. Maskinene kommer ikke til å gjøre alt i fremtiden, men de kommer til å gjøre tilstrekkelig mye til å by på en ny verden. Han undrer seg over hvorfor folk stadig diskuterer robotenes begrensninger, at kunstig intelligens ikke er så intelligent. Hvorfor peker vi ikke heller på oss selv og ser de samme begrensningene? Det er derfor svaret og løsningen på fremtidenes flaskehalser ikke er flere mennesker, men bedre maskiner.

For den som ikke tror at maskiner og kunstig intelligens kan gjøre alt, la oss si at de bare kan ta 25 prosent av arbeidet, da? Det er mer enn nok til å skape et vannskille.

Så langt har dette vannskillet flyttet makten over til de store teknologiselskapene som Google, Facebook, Amazon, Microsoft og Apple, argumenterer han. Og verre blir det. Vi har ikke valgt Pichai, Cook, Bezos eller Zuckerberg, men de har de facto overtatt mye av den klassiske politiske makten når de i så stor grad påvirker hvordan vi lever sammen og hvordan demokratiene våre fungerer (tenk på hvordan algoritmene styrer informasjon). De vil over tid sette grenser for friheten vår, og endre vår oppfatning av hva som er sosial rettferdighet – fordi de vil påvirke hvem som får forsikring, lån eller medisinsk behandling ut fra hvilke data som kan fremskaffes.

85 millioner jobber blir erstattet med automatisering i løpet av de neste fem årene, anslår Verdens økonomiske forum (WEF) i rapporten «Fremtiden for jobber». Covid-19 har skapt fortgang i endringen. WEF mener likevel at dette vil skape enda flere jobber. Men, også de peker på behovet for et politisk krafttak for å utjevne de nye forskjellene som vil oppstå. Fra USA rapporteres det nå om rekordhøy ledighet, men også rekordstor overgang til roboter. De tapte arbeidsplassene blir permanente, konkluderer en rapport utarbeidet av sentralbanken i Philadelphia som The Guardian omtaler.

Ikke mer utdannelse

De nye jobbene krever annerledes kompetanse. Men mer utdannelse er uansett ikke svaret på den nye verden med stadig færre jobber, advarer Susskind.

Vi må endre hva det undervises i, hvordan det undervises – og når vi lærer. Til det siste trekker han frem Norge som et foregangsland som har forstått nødvendigheten av livslang læring.

Men selv om man lykkes med dette, vil det fortsatt være et gap mellom de som tror at mer utdannelse er som et manna fra himmelen, et svar på et spørsmål man ikke vet hva er – og hva det ikke lenger er bruk for.

I en fremtid med færre jobber, færre lønnsmottagere og lengre levealder, blir det opp til staten å finne nye måter å organisere seg på, og ikke minst å hente inn skatt på. Diskusjonen om hvordan man kan skattlegge en robot, lar jeg ligge, det er for krevende. Susskind er mer opptatt av at man må lykkes i å skattlegge de store selskapene, og da særlig teknologigigantene. Denne oppgaven virker så langt uoverkommelig for dagens politikere og politiske system, enda også norske politikere har sagt at det haster.

Hvorfor må vi føde flere barn? Det kan være mange gode grunner til det. Men om fremtidens velferdsmodell er like avhengig av dem, det er jeg usikker på. Hvis dette skal bli tema for flere nyttårstaler, bør vi snakke skikkelig sammen om hvordan vi tror kunstig intelligens vil påvirke Norge.

Først da kan vi gå fra sex til alvor.

Kommentaren er skrevet av Kjersti Løken Stavrum, administrerende direktør i Stiftelsen Tinius, og ble publisert i Dagens Næringsliv 4.12.2020.