De nye kuppmakerne

Hvorfor angriper korona også demokratiets luftveier? Read this article in English. Konklusjonen kom allerede på nyåret: Demokratiet er i tilbakegang. […]

Hvorfor angriper korona også demokratiets luftveier?

Read this article in English.

Konklusjonen kom allerede på nyåret: Demokratiet er i tilbakegang. Det viste tallene i The Economists årlige Demokrati-indeks.

Siden er det blitt verre.

Ytringsfrihet og pressefrihet er demokratiets lunger. Bare ved å fritt kunne motta og dele informasjon, kan man med rette snakke om at «demokrati» eksisterer. Ytringsfrihet gir rett og slett demokratiet nødvendig oksygen. Og akkurat som koronaviruset angriper lungene hos mennesker, har det vist seg å være en tilsvarende lumsk sykdom for demokratiet.

Organisasjonen Reportere uten grenser lanserte derfor i slutten av mars #Tracker19 for å overvåke pandemiens konsekvenser for journalistikken verden over.

Tallet 19 har en dobbel referanse; både til Covid-19, selvfølgelig, men også til artikkel 19 i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter. Den sier at «Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser».

Det er verdt å minne om at alle FNs medlemsland har sluttet seg til denne erklæringen, og derfor også artikkel 19 om ytringsfrihet. Men, teori og praksis er som kjent ikke samme sak.

Nå renner historiene om angrep på journalister inn i #Tracker19: Fra India, Elfenbenskysten, Irak, Myanmar, Brasil, Tyrkia…

Også Europarådet så det komme. «Pressefrihet må ikke undergraves i et forsøk på å bekjempe desinformasjon om Covid-19», skrev Europarådets kontante kommisjonær for menneskerettigheter, Dunja Mijatović, i en uttalelse noen dager etter lanseringen av #Tracker19.

– Dessverre ser vi at noen regjeringer bruker (desinformasjon red.anm.) som en årsak til å innføre uforholdsmessig strenge restriksjoner på pressens frihet. Dette er en kontraproduktiv tilnærming som må stoppes. Særlig i krisetider trenger vi å beskytte dyrebare friheter og rettigheter, minnet Dunja Mijatovic om. Uten at det er grunn til å tro at det gjør inntrykk på dem som trenger slike formaninger, skrev Mijatović.

Pustevansker

I boken «How democracies die» av Steven Levitsky og Daniel Ziblatt skriver forfatterne om hvordan demokratier ikke lenger kuppes av generaler med tanks. I vår tid går «kupp» langt mer stille og rolig for seg. Nå utånder demokratiet i hendene på presidenter og statsministre som undergraver det systemet som førte dem til makten.

Dette er mønsteret: Demokratiets forfall begynner ved stemmeurnen, skriver de. Dernest undergraves demokratiet ved at de foreslåtte lovene godkjennes av lovgiverne og domstolene.

Ungarn er et nærliggende eksempel. «Korona har drept sitt første demokrati,» slo Washington Post fast 31. mars. Immunforsvaret i Ungarn var allerede svekket etter mer enn ett tiår med Victor Orbán som statsminister.

Mannen har vært en kløpper i å utnytte demokratiets muligheter til å undergrave det. Ved hjelp av frykten for koronaviruset kan han nå styre Ungarn i ubegrenset tid. Til tross for lave tall over koronasmittede og døde, skal det bli interessant å se hvor lenge Orbán ser seg tjent med å holde kampen mot viruset i gang.

Ungarns presse har stusselige kår. De fleste av dem eies av staten eller venner av Orbán. Som en ytterligere omdreining av denne dårlige spiralen kan formidling av såkalt desinformasjon om koronasmitten nå gi fem års fengsel.

Hvordan ville noe tilsvarende vært i Norge?

Mediehuset Budstikka publiserte en feilaktig nyhet om at flere unge pasienter lå i respirator på Bærum sykehus. Den ble fanget opp av NTB og sitert av flere andre medier. Sjefredaktør Kjersti Sortland beklaget raskt og tydelig. Burde hun vært fengslet? I fem år?

Tilsvarende lover om slik desinformasjon har Filippinene, typisk nok, også innført i smittekampens hete. President Rodrigo Duterte har fått ekstra armslag for å kunne håndtere COVID-19-krisen. Enhver som sprer falske nyheter kan dessuten straffes med fengsel eller inntil 200 000 kroner i bot. Loven var tydeligvis kjærkommen. Tre dager etter at den ble vedtatt, ble en ordfører, en redaktør og en blogger tiltalt for desinformasjon om korona og risikerer to måneder i fengsel pluss bøter.

Underliggende sykdommer

Akkurat slik underliggende sykdommer har vist seg å være fatalt for koronapasienter, sto det i utgangspunktet ikke særlig bra til på Filippinene. Landet ligger i nedre del av Press Freedom Index som Reportere uten grenser står bak. De er på 134. plass av 180.

Norge topper denne listen over pressefrihet og har gjort det i flere år. Vi er dessuten verdens mest demokratiske land, ifølge The Economists demokratiindeks.

Men også i Norge utfordret koronaviruset demokratiet.

Betydningen av tilstrekkelig gruppeimmunitet ble likevel raskt demonstrert da jusprofessor Hans Petter Graver sa om den kriseloven som i utgangspunktet ble foreslått av Regjeringen, at den «åpner for at myndighetene kan ta grep som savner sidestykke i det norske demokratiet».

Siden har vi i beste tradisjon hatt en aktiv demokrati-dugnad blant jurister og politikere. Debatten har vært fri og ubegrenset – og gjort oss opplyste, slik ytringsfriheten begrunnes. Resultatet er et eksempel til etterfølgelse, slik et land som Norge bør ha som ambisjon.

Men hvorfor slår korona til mot demokratiets luftveier?

Kina, som har øket sitt diplomatiske trykk som følge av korona, er ikke bare kritisert for å ha smittet verden i utgangspunktet, men også for å eksportere sitt autoritære styresett. Flere bloggere og journalister er forsvunnet etter å ha rapportert om viruset. Nå strammer landet også inn på formidling av forskningsresultater.

Det finnes aldri perfekte demokratier. Eller som Astra Taylor ga som tittel til sin bok i fjor: «Demokratiet eksisterer kanskje ikke, men vi kommer til å savne det når det er borte».

Land som allerede har en underliggende demokratisk svakhet, tåler ikke dårlige nyheter – og håndterer ikke en følelse av å miste kontroll. Det er derfor det er livsfarlig for pressefriheten at demokratisvake myndigheter skal avgjøre hva som er desinformasjon.

—

Denne kronikken er skrevet av Kjersti Løken Stavrum, administrerende direktør i Stiftelsen Tinius. Kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv, 17. april 2020.

Hovedbildet viser Ungarns statsminister Viktor Orbán. Bildet er tatt av Alexandros Michailidis/Shutterstock.