Mediemangfoldet i fare

Det er en kjensgjerning at demokratiet lever best der informasjonen er fri og mangeartet. Det er grenser for hvor mange […]

Det er en kjensgjerning at demokratiet lever best der informasjonen er fri og mangeartet.

Det er grenser for hvor mange digitale nyhetsabonnement folk vil ha i fremtiden. Det vil ramme mediemangfoldet.

Overgangen til å ta betalt for digitale nyhetsabonnement har vært vellykket i Skandinavia.

Men fra en lesers ståsted, betyr kravet om å logge inn på den enkelte publikasjon at man ofte ikke får tilgang på den saken man har lyst til å lese. I praksis betyr logg inn-løsningene at folk vil begrense seg til én eller kanskje to betalte nyhetskilder.

Det viser svarene i en ny undersøkelse Norstat har gjort for Stiftelsen Tinius i Norge og Sverige. I Norge svarer 46 prosent at de bare vil ha en til to digitale nyhetsabonnement i fremtiden. Nesten halvparten av de yngre mellom 18-29 år antar at de ikke vil abonnere på digitale nyhetskilder overhodet i fremtiden. I Sverige er tendensen lik: 42 prosent antar at de kun vil ha en til to digitale nyhetsabonnement, og 54 prosent av dem mellom 18-29 år vil ikke abonnere.

Vi har spurt hvilke gratis nyhetstjenester som er årsaken til at man ikke vil ha digitale nyhetsabonnement.

Nesten halvparten (45 prosent) av de spurte i Norge peker på NRKs gratisinnhold. I Sverige er tallet noe lavere, men like fullt høyt: 38 prosent sier at de ikke vil betale for innhold så lenge SVT tilbyr sitt gratis.

Tallene er urovekkende.

Stiftelsen Tinius er den dominerende eieren av mediekonsernet Schibsted. Vi er derfor svært opptatt av at Schibsted, men også andre private medieselskaper, kan tilby fri og uavhengig journalistikk av høy kvalitet i lang tid fremover. Å ha tilgang på et mangfold av informasjon med ulike vinklinger har stor verdi i det daglige.

Men tallene resonnerer med sunn fornuft. Det er grenser for hvor mange nyhetsabonnementer man antar at man trenger og som man er villig til å betale for. Dette må man også se i lys av andre betalte underholdningstilbud som Spotify, HBO og Netflix. I vår undersøkelse svarer 25 prosent både i Norge og Sverige at de prioriterer å abonnere på digital underholdning.

Mediemangfold er motivasjonen bak mediepolitikken. Det er en kjensgjerning at demokratiet lever best der informasjonen er fri og mangeartet. Nå er mangfoldet begrenset til dem som kan betale for medier enkeltvis.

Det vil være grunn til bekymring hvis vi ser at et økende antall personer som følge av dette faller i den kategorien vi kaller «nyhetsunnvikere». Det vil skape et nytt klasseskille basert på at noen har et unødvendig lavt informasjonsnivå om samfunnsutviklingen. Det kommer alle til å lide under.

I det siste har enkelte oppdaget at Spotifys satsing på podkast kan være en farlig konkurrent på et område som de redaksjonelle mediene også satser store ressurser på. Spotifys betalingsløsning for musikk har ligget oppe i dagen som modell for redaksjonelt innhold i mange år allerede, uten at man er kommet videre. Knapt noen i mediebransjen kan ha unngått å møte lesere som sukker over at de gjerne skulle hatt tilgang på enkeltartikler, uten å måtte betale for én hel måned eller lengre nyhetsabonnementer. Dette må være som musikk i ørene for en aktør som Spotify.

For slik er det: Hvis det å etablere en felles logg inn-løsning for innhold av samme kategori har noe for seg – slik digitale, redaksjonelle nyheter er – da vil noen lage den løsningen. Og hvis det ikke er aktørene i mediebransjen selv som tar regien, så vil noen andre gjøre det.

Google tok et slikt grep og etablerte seg tidlig som en digital årelater på redaksjonelt innhold. Gjennom søkefunksjonen har Google hentet frem redaksjonelt innhold som de derpå har solgt annonser til. Resultatet: Redaksjonene har mistet inntektene, mens Google har vokst seg til en gigant.

Det paradoksale er at de redaksjonelle mediene faktisk kan samarbeide. De har samarbeidet i over 150 år om nyhetstjenester som NTB i Norge og i nesten 100 år om TT i Sverige. Der sitter de som felles eiere rundt samme bord, de deler innholdet sitt med hverandre, publiserer hverandres innhold og sitter praktisk talt i startgropen for å kunne ta et nytt felles grep for å sikre fremtiden for journalistikken.

De har ikke tid til å sitte i den startgropen lenge.

Kommentaren er skrevet av Kjersti Løken Stavrum, administrerende direktør i Stiftelsen Tinius, og ble publisert i Aftenposten 9.januar 2020.