De globale teknologiselskapene treffer nasjonalstatene med full kraft. Danmark har sendt en egen ambassadør til Silicon Valley.

«Det er avgjørende for Danmark at vi posisjonerer oss best mulig i forhold til den raske teknologiske utviklingen», sa daværende utenriksminister Anders Samuelsen i mai 2017 da Danmark utnevnte sin første – og verdens første – ambassadør for teknologi og digitalisering. Diplomaten Casper Klynge ble dermed sendt fra en tradisjonell ambassadørpost i Jakarta, Indonesia, til en ny base i Silicon Valley med hele verden som arbeidsplass.

Ambisjonen bak den nye posten var å sikre et lite og derfor utsatt land som Danmark en tett dialog med bredden av aktører i det teknologiske landskapet; bedrifter, forskningsinstitusjoner, land, byer, myndigheter og organisasjoner.

I den nye verden fikk Klynge i oppgave å behandle Google og Facebook som globale stormakter og utenrikspolitiske aktører. Utgangspunktet var enkelt nok: Disse har i praksis brukere/innbyggere og inntekter på linje med land man vanligvis har ambassadører til.

Erfaringen to år senere har vist at situasjonsbeskrivelsen var riktig, men at terskelen nettopp derfor har vært høy for å gjøre seg gjeldende hos disse nye stormaktene. Klynge har ikke fått møte noen av teknologitoppene, hverken Facebook-sjef Mark Zuckerberg, Apples Tim Cook eller Googles Sundar Pichai.

I en artikkel i New York Times forteller Klynge om nærmest komiske opplevelser. Som at han ikke lyktes å møte noen ledende ansatte i teknologiselskapene før etter ni måneder. I ett selskap – navn ikke nevnt – ble han kun tilbudt en omvisning, og en goodybag med t-skjorte og caps på vei ut.

Ganske nøyaktig ett år før Danmark fikk sin teknologiambassadør, sto en entusiastisk norsk statsminister i Facebook Norges nye lokaler i Oslo:

– Velkommen med kontor til oss i Norge. Veldig hyggelig å ha dere her. Vi ser frem til samarbeidet og lykke til, sa statsminister Erna Solberg.

– Vårt tiårsperspektiv er å forandre verden, svarte Rune Paulseth, landssjef for Facebook i Norge.

Norge har enda færre innbyggere enn Danmark. Og Facebook Norge er en mygg i Facebook-universet.

Ifølge 2018-regnskapet har Facebook bare 11 ansatte i Norge, de omsatte for knappe 45 millioner kroner og skattet i underkant av tre millioner kroner til vår velferdsstat. Ikke så veldig hyggelig – når man tar bakteppet i betraktning.

Senere samme høst 2016 kvitterte Facebook med å fjerne det prisbelønte bildet fra Vietnamkrigen fra statsministerens Facebook-konto. Solberg hadde, som statsminister, kastet seg inn i dugnadsforsøket på å sortere søppel fra verdensarv.

I fjor måtte statsministeren dessuten midlertidig stenge sin Facebook-konto etter at den rant over av hets og sjikane. Ikke så hyggelig det heller.

Facebook Norge er en liten bedrift. Men Facebooks digitale tilstedeværelse har enorme konsekvenser for Norge. Økonomisk, selvfølgelig – med hensyn på hvor annonsekronene flyttes – men også for rammen om vårt eget ytringsrom. En offentlig samtale i Norge uten Facebook ville fortone seg helt annerledes.

Å ha en meningsfull moderne arbeidshverdag uten Alphabets mange produkter, deriblant søkemotoren Google, har dessuten vært så godt som umulig for dem som har testet det.

Norge og nordmenn er lette å digitalisere. Vi er storforbrukere av teknologiske løsninger, både hardware og software. Vi står med åpne armer når selskapene lanserer nye dingser. Staten, enkeltpersoner, organisasjoner, politikerne – vi boltrer oss på plattformene.

I lys av vår entusiastiske tilpasning til tech-industrien, har Norge som land vært påfallende lite ivrig etter å markere seg og våre verdigrenser overfor de digitale gigantene. Der Estland har skapt seg et renommé og en talerstol, har vi vært logget av. Vi både burde og kunne gjort mer.

Facebook har eksempelvis kontaktet og tilbudt norske myndigheter informasjon om hvordan de jobber, ikke minst den nye merkingen av politiske annonser. I motsetning til EU, som var svært pågående på dette området før valget i våres, har norske myndigheter ikke stilt noen krav.

Nikolai Astrup ble vår første digitaliseringsminister utnevnt i januar i år. Man må kunne mene at det var lovlig sent i den digitale tidslinjen.

Dette til tross for at det har vært åpenbart lenge at utfordringene for nasjonalstaten står i kø. Spørsmål om skattlegging av disse gigantene er bare ett av dem. Hvis lanseringen av en kryptovaluta i regi av Facebook viser seg vellykket, vil de nasjonale valutaene og sentralbanksystemet bli rystet.

Det største problemet, slik jeg ser det, er de konsekvensene fraværet over flere år av en hjemlig debatt om den nye teknologiverdens konsekvenser, en debatt der den norske makten deltar. Ved å bevisst eller ubevisst skyve problemene og løsningene over til OECD og EU, blir kunnskapsnivået om digitalt personvern, etikk, grenseløshet og avhengighet lavt. Bevisstheten også. Vi får ikke den opplysende samtalen om dette viktige området som vi burde hatt.

«Vi har vært altfor naive altfor lenge om teknologirevolusjonen», sier Jeppe Kofod, Danmarks nåværende utenriksminister, til New York Times. Han mener deres ambassadørpost i Silicon Valley er et forsøk på å sikre at «det er de demokratiske regjeringene som setter grensene for teknologiindustrien og ikke omvendt».

Det siste er like mye et velformulert rop om hjelp.

Kommentaren er skrevet av Kjersti Løken Stavrum, administrerende direktør i Stiftelsen Tinius, og ble publisert i Dagens Næringsliv 13. september 2019.