Polarisering i likestillingsdebatten gagner ingen. Kravspekken er endret – for eksempel kravene til å ta og styre risiko – og vi trenger mangfoldet.

Vi må ikke la uttalelser fra enkelte formuende, middelaldrende menn polarisere ordskiftet om mangfold i næringslivet. Adelen kunne heller ikke skjønne hvorfor de skulle miste sine privileger. De hadde jo styrt landet aldeles utmerket, ut fra den virkelighet de selv kjente, og var derfor langt bedre egnet til å fortsette som herrefolk enn borgere og bønder.

Det mest påfallende ved sommerens debatt om likestilling er derimot ikke disse uttalelsene i seg selv, vi vet godt at slike holdninger fortsatt finnes både i privat og offentlig sektor. Det mest påfallende er forbauselsen over at noen reagerer på dem.

Vi må ta innover oss at slike uttalelser bidrar til å vedlikeholde fordommer om egenskaper, holdninger og livsvalg til halvparten av befolkningen. Det hemmer utviklingen av et fremtidig, livskraftig næringsliv. Kvinners deltagelse i yrkeslivet har bidratt mer til Norges velstand enn oljerikdommene våre.

Kvinners deltagelse i alle bransjer og på alle nivåer er en nøkkel til fortsatt velstandsutvikling. Det er ikke slik at alle kvinner må bli ledere, men som kolleger må vi møte dem med et åpent sinn. Mange steder gjør vi fortsatt ikke det.

Som menn risikerer vi å falle i samme felle som adelen ved at vi ikke ser andre løsninger enn dem vi har levd med lenge. Men vi vet godt at kvinner ikke er en homogen gruppe som bør påklistres den ene eller annen merkelapp om egenskaper, holdninger eller mål i livet – like lite som menn eller mennesker av ulik etnisitet. Fastholder menn slike holdninger, får vi hodet kappet av, slik adelen fikk i den franske revolusjon, selv om det ikke var særlig konstruktivt.

Vi må derfor ikke generaliserer og bruke en enkelt egenskap eller sett av egenskaper som begrunnelse for at kvinner ikke egner seg til spesifikke roller. Det blir enda farligere om vi vektlegger genetikken, medfødte egenskaper. For eksempel at menn tenderer til å være bedre risikotagere enn kvinner.

Min mor var 19 år da krigen brøt ut. Hun ble tidlig aktiv i motstandsarbeidet, drev etterretning, var kurér, smuglet jøder til Sverige – uten å bli tatt. Hun satt ansikt til ansikt med Gestaposjef Siegfried W. Fehmer og ble forhørt uten at han fattet mistanke. Hun tok og håndterte større risiko enn svært mange menn av hennes generasjon.

Like fullt ble hun hjemmeværende og deltok ikke i yrkeslivet etter krigen. Det var ikke fordi hun ønsket det slik eller ikke egnet seg, men på grunn av tankesettet i samfunnet (som også tenderte til å bejuble menns innsats under krigen fremfor kvinners).

Vi må kunne holde to tanker i hodet samtidig; menn og kvinner er ikke like i ett og alt, men vi må ikke sette halvparten av befolkningen i bås av den grunn.

Fremover skal vi dessuten løse andre utfordringer enn dem vi har bak oss. Derfor er det farlig å låse seg fast i begreper og egenskaper som var viktig i fortiden.

For eksempel er kravene til å ta og styre risiko i endring. Det vil fortsatt være viktig å tørre å starte opp og investere i nye digitale tjenester. Men like viktig blir å håndtere risikoen ved integreringen av disse tjenestene i vårt samfunn, både fra etiske og miljømessige perspektiv.

Summerer vi opp alle egenskaper vi trenger i et fremtidig næringsliv, er det ingen grunn til å konkludere med at det ene kjønnet er mer egnet enn det andre i ulike bransjer eller posisjoner. Det kan være forskjeller i hvordan vi vektlegger fakta, velger metode, kommuniserer osv. men ikke en permanent forskjell i oppnådde resultater.

Så «ja» til dem som mener det kan være vanskelig å være mann i dag. Kravspekken er endret, vi blir konfrontert med synspunkter som ikke faller inn i det mønsteret vi er vant med. Vi er nødt til å stoppe opp, tenke oss om, teste motforestillinger, lytte i god tro til svarene vi får og som en konsekvens tørre å revurdere holdninger og adferd.

Endringsprosesser er aldri enkle, det vet enhver erfaren leder. Det fungerer best om alle engasjerer seg og kvitter seg med unødig bagasje fra oppvekst, utdannelse og posisjon i samfunnet og stiller med et åpent sinn.

Å polarisere denne prosessen gagner ingen, hverken mannen eller kvinnen eller det samfunn vi skal dele i fremtiden. Poenget er ikke å vinne en debatt, men å tilpasse holdninger.

Den viktigste årsaken til holdningsendringer er forståelse av den annen parts situasjon. Her har mediene en viktig rolle i å belyse løsninger, snarere enn å egge til «alminnelig hanekamp mellom … damer og herrer», som Ibsen uttrykte det i Hedda Gabler.

Vi må opp av skyttergravene. Like muligheter krever noe av oss, men gevinsten er betydelig; et dynamisk samfunn hvor ressurser og egenskaper utnyttes bedre. Hvem tør å ta risikoen?

Kommentaren er skrevet av Ole Jacob Sunde, styreleder i Stiftelsen Tinius og Schibsted Media Group, og ble publisert i Dagens Næringsliv 16. august 2019.