Det er liten grunn til å ha en digitaliseringsminister hvis han ikke ønsker å utforske hvordan myndighetene skal forholde seg til den enorme innflytelsen akkumulering av data vil ha på våre liv.

Digitaliseringsminister Nikolai Astrup (H) viker unna mine spørsmål om hva vi, altså Norge, skal gjøre med den stadig voksende mengden av digitale data som nå i stor grad eies og forvaltes av internasjonale teknologiselskaper.

Jeg er glad han svarer på min kronikk, men skuffet over at han unnlater å diskutere hovedutfordringen.

I min kronikk skrev jeg at selv om retten til egne data er og bør fortsette å være individuell, vil mangel på oversikt og kontroll over nasjonale, aggregerte data bli et problem.

Astrup svarer at «det ikke er staten, men hver og en av oss som eier våre egne personopplysninger». Så er han ferdig med den problemstillingen og fortsetter på andre temaer. Det er for lettvint av en minister som er ansvarlig for landets digitalisering.

Det er bedre, mener jeg, å erkjenne at vi står i et dilemma. Det er riktig som ministeren påpeker, at løsningen ikke er å låse ned dataene og la være å bruke dem.

Kontrollert og transparent bruk av data kan gi oss store samfunnsmessige gevinster. Hvordan vi skal bruke dataene krever imidlertid at vi tenker oss godt om. Her kunne Astrup fått hjelp av en ekspertgruppe med tverrfaglig kompetanse som burde gis i oppgave å belyse disse kompliserte og nye spørsmålene.

Vi lever en stadig større del av våre liv gjennom våre mobiltelefoner, nettbrett og pc-er. Og i denne verden passer ikke alltid de kjørereglene vi gjennom århundrer har utviklet i vårt samfunn.

Nasjonalstaten mister kontrollen – og derfor også makt og myndighet – når vi beveger oss fra den fysiske til den virtuelle verden. Vil vi virkelig det?

La oss ta et eksempel. Til høsten er det kommunevalg i Norge. Da vil politikere stå på torget og holde appeller, banke på dører i nabolaget og skrive innlegg i lokalavisen. Men dette er ikke det viktigste lenger. Den viktigste valgkampen foregår i den virtuelle verden, i de sosiale mediene.

Der vil politikere skreddersy sine budskap til velgerne ved hjelp av svært detaljerte data samlet inn om norske borgere av utenlandske selskaper, uten at norske myndigheter har oversikt og kontroll over disse dataene, hva de omfatter og hvordan de brukes.

Allikevel vil denne påvirkningen kunne avgjøre sammensetningen av våre kommunestyrer.

Om du fortsatt tviler på hvordan digitale data influerer viktige politiske prosesser, la meg være enda mer konkret. I det fleste valgkretser i Wales stemte et stort flertall for Brexit. Valgundersøkelser viste at det var innvandring og for lite pengestøtte fra EU som var viktigst for velgerne. Men i disse områdene av Storbritannia finnes nesten ingen innvandring og en stor del av veier, svømmehaller og skolebygg har lenge vært finansiert av EU. Overalt står det til og med store skilt som annonserer dette.

Til tross for dette klarte Brexit-forkjemperne å overbevise flertallet om det motsatte ved å bruke finmasket data om velgerne i skreddersydde kampanjer på sosiale medier. Vi vet at dette er mulig fordi dataspor gir helt andre og nye påvirkningsmuligheter.

I det fysiske samfunnet er vi vant til å bli delt inn i grupper som nasjonalitet, alder, kjønn, adresse osv. Men med digitale data kan en politiker skreddersy budskap med basis i våre personlige karaktertrekk, forbruk, livsstil, daglige rutiner, holdninger osv. Med andre ord via personlige opplysninger som kan være mer detaljerte enn selv det din ektefelle eller dine beste venner vet om deg. Derfor blir det et mye kraftigere verktøy for å påvirke våre valg, ikke bare innkjøp av middagsmat, men også våre meninger og politiske representanter.

Denne trenden er ikke ensidig negativ, for eksempel kan den bidra til kortere avstand mellom politikere og velgere, men den åpner også for åpenbare trusler for demokratiet.

Jeg har brukt politiske valg som eksempel, men vi gjenfinner de samme dilemmaene i de fleste samfunnsprosesser. Felles for dem alle er at de få selskapene som er portvoktere for våre aggregerte data vil besitte stor makt. Kort sagt, den som kontrollerer våre digitale data, kontrollerer den virtuelle verden.

Det er en sikkerhetspolitisk, demokratisk og industripolitisk utfordring. Hvordan vi som samfunn skal veie de ulike hensyn mellom bruk og misbruk, samfunnsnytte og kommersielle utnyttelse, vil kreve omtanke fra våre myndigheter. Vår minister kan godt gå rundt grøten og velge å overse denne problemstillingen, men det blir ikke mindre av den grunn.

Kommentaren er skrevet av Ole Jacob Sunde, styreleder i Stiftelsen Tinius og Schibsted Media Group, og ble publisert i Aftenposten 1.mai 2019.