Mark Zuckerberg ber om strengere regulering av uønsket digitalt innhold. Det bør vi ikke lytte til.

Facebook-sjef Marc Zuckerberg har satt seg til tastaturet igjen og fått oppmerksomhet for sitt utspill om det som umiddelbart kan se ut som en sympatisk henvendelse til myndigheter verden over: Nå er det på tide med mer regulering av uønsket og skadelig innhold på internett.

Facebook, med Zuckerberg i spissen, har endret mening og justert oppfatninger flere ganger de siste årene. Fra å avvise enhver utenforstående innblanding i USA-valget, for eksempel, til å innrømme at jo, det var visst et betydelig innslag av påvirkning fra aktører utenfor det politiske systemet likevel.

Det er fint at Zuckerberg blir klokere og trekker erfaring av de gale tingene selskapet er blitt tatt i å gjøre, som Cambridge Analytica, og de skadene de har bidratt til, som i Myanmar.

Men, vi må ikke miste av syne at Facebook gjør det Facebook er tjent med. Så også når Zuckerberg nå ber om at regjeringer må gjøre mer for å løse de problemene Facebook sliter med.

Facebook-sjefen peker på fire områder som regulerende myndigheter bør tråd til på. Det er ikke vanskelig å lese budskapet med stigende bekymring og uro over hvordan dette kan flytte ansvaret vekk fra den sosiale plattformen og over til myndigheter som i mange tilfeller vil være mer enn lykkelig over å få lov til å ta grep. Alt mens Facebook tjener penger på det hele.

1. Skadelig innhold: Ikke overraskende sliter Facebook med å skille trusler, hat og det de kaller «skadelig» innhold fra all nyttig, harmløs og hyggelig kommunikasjon på plattformen. Noen vil mene at det følger både ansvar og kostnader med en ellers lukrativ geskjeft. Men det koster etter hvert plagsomt mye å holde orden på dette for Facebook, også omdømmemessig.

Zuckerberg synes derfor det er på tide at regulerende myndigheter setter en felles minstestandard for hva selskaper som Facebook må etterleve. Slik vil Facebook, slik jeg tolker det, kunne vise til at de leverer på en minstestandard av reguleringer – men fremdeles slite med å sortere og filtrere innhold.

Og hvilken minstestandard skal de etterleve? Vi i Norge ønsker åpenbart ikke at det er standard à la Saudi-Arabia vi snakker om. Dessuten har vi lært at grensene går så ulikt også i land vi ikke er så langt unna, som at flashing av våpen er greit i USA, mens en baby som ammer fra et nakent kvinnebryst ikke er det. Kort sagt er vi ikke tjent med at det på noen måte lages en felles standard som undergraver liberale holdninger og vanner ut kulturell egenart. Men det kan godt hende av Facebook vil se seg tjent med det.

2. Skadelig påvirkning av valg: Dette er et kritisk område for Facebook, og selskapet har store problemer med å sortere hva som er gangbart politisk innhold, hva som er rør fra undergravende aktører og hva som er farlig påvirkning av politiske prosesser. Kort sagt: Hva er politisk og hva er ikke politisk?

For Facebook vil det, ifølge Zuckerberg, være en fordel om regulerende myndigheter legger en felles list for hvordan de kan verifisere politiske aktører. Det høres jo såre enkelt ut. For enkelte statsledere med ønske om å ha så få utfordrere som mulig, vil det være en ren gavepakke å kunne trekke grensene for hva som kan publiseres.

Men også i Norge vil vi etter all sannsynlighet bli utfordret av aktører som danner digitale grupperinger inspirert av de gule vestene i Frankrike. Dette vil være initiativ som både utfordrer og står utenfor det organiserte politiske systemet. Men skal det forbys? Her inviterer Zuckerberg til slags joint venture: Facebook kan oppdage det de mener er skadelige aktører, og myndighetene kan straffe dem. I praksis vil dette være et uhyre komplisert landskap.

3. Databehandling: Zuckerberg ber videre om strengere regulering av hvordan våre brukerdata behandles og beskyttes, og at dette bør være «i tråd med EUs GDPR-regelverk». Bakteppet for dette er tredelt: For det første er Facebook nok en gang under etterforskning i USA for datalekkasje, dernest er det en stigende aggresjon mot teknologiselskapenes grenseløse handel og vandel med data i USA som politikerne er nødt til å ta tak i (og de truer med rettssaker). For det tredje er Facebook nødt til å forholde seg til GDPR i Europa, og da ville det tross alt vært enklere for dem hvis det ble et «globalt harmonisert regelverk» som til syvende og sist trolig vil bli mindre omfattende enn GDPR.

4. Datakontroll: Zuckerbergs siste ønske er felles regler, slik at vi alle kan samle og ta med oss dataene våre (data-portabilitet). Også det høres tilsynelatende ansvarlig og fornuftig ut. Men da skal man huske at ønsket kommet fra den desidert største globale aktøren i klassen som blant annet nylig har koblet Instagram og Facebook sammen (og fått kritikk for det). Å pakke sammen dataene sine fra Facebooks univers, inkludert Instagram, Whatsapp og Messenger, er en tung beslutning for én enkelt bruker. Da er det mye lettere å lukke kontoen hos en liten aktør som ikke betyr stort i hverdagen vår likevel.

For å vurdere en kildes kvalitet har man etter sigende kun en egnet målestokk, og det er å se hva vedkommende har sagt, ment og gjort tidligere. Så langt taler en slik vurdering ikke til Facebooks og Zuckerbergs fordel. I denne saken bør vi derfor ta det helt med ro og heller følge kritisk med på hva selskapet gjør.

At Facebook ønsker å fordele skyld og ansvar for hva som er deres forretningsmodell, er kanskje fornuftig, hvis man ser det fra Facebooks og eiernes ståsted.

Kommentaren er skrevet av Kjersti Løken Stavrum, administrerende direktør i Stiftelsen Tinius, og ble publisert i Morgenbladet 12. april 2019.