Straffet for forbedring

Facebooks fall på børsen etterlater en emmen bismak.

New York Times valgte følgende tittel på omtalen av Facebooks skrell på børsen i forrige uke: «Facebook begynner å betale en pris for alle skandalene».

Men det er liten grunn til å gosse seg. For var det ikke tvert imot? Lot ikke aksjemarkedet Facebook svi fordi selskapet nettopp ønsker å forbedre seg og unngå skandaler i fremtiden?

La oss se på hva Facebooks direktør Mark Zuckerberg og økonomidirektør David Wehner sa da de la frem resultatene for andre kvartal til markedet. Meldingene førte til et aksjefall på 23 prosent på børsen, og at verdier for 120 milliarder dollar fordampet. Verdt å merke seg er det for øvrig at detaljeringsgraden i rapporteringen var fortjenstfull ny fra Facebooks side.

  • Ifølge Zuckerberg kommer resultatene ikke til å forbedre seg i nær fremtid ettersom selskapet vil styrke brukernes personvern og sikkerhet.
  • David Wehner sa at vekstøkningen vil bli «markant» redusert fordi Facebook planlegger å gi folk flere valg – både når det gjelder personvern og hvor mange annonser de ønsker å se.
  • Innføringen av EUs personvernforordning GDPR koster penger.

Facebook, som har vært en fest for eierne i lang tid, tjener penger på innhold, men lager – i motsetning til mediehus som også konkurrerer om annonsekroner – overhodet ikke noe selv.

Innhold av ymse kvalitet lager derimot alle vi andre Facebook-brukere, hvilket også har bidratt til den absolutt største skandalen for selskapet; spredningen av løgn og propaganda som har skapt demokratiske utfordringer i flere land.

Zuckerberg har vært usedvanlig utydelig om hvordan de skal håndtere dette problemet. Konspiratører og avsendere som notorisk publiserer feilaktig innhold er ikke verre enn alle oss andre som også tar feil både tre og fire ganger, påpekte han i podkasten Recode Decode nylig. Blant annet mener han at det må være lov å fornekte Holocaust på Facebook, til tross for at han – også fordi han er jøde – avskyr det. Zuckerberg inviterer dermed til en svært interessant diskusjon om grensegangen mellom ytringsfrihet og publisistisk ansvar.

Men på kvartalsfremleggelsen ble det uansett meldt at Facebook skal ansette 20.000 flere innen utgangen av året for bedre å overvåke innhold og brukernes sikkerhet.

Bedre personvern, etterlevelse av GDPR, bedre redigering av innhold og større ansvar for brukernes trygghet – alt dette skulle etter sunn fornuft være gode historier til markedet.

Det koster å lage kvalitet, og dermed får man anta at selskapet fremstår sterkere, mer robust og mer attraktivt for alle. Men markedet reagerte som kjent motsatt.

På toppen av det hele kan Facebook melde om vekst i antallet brukere, men ikke så stor vekst som markedet angivelig forventet. Dette til tross for at det er en viss logikk i at brukerveksten avtar for et selskap som har vokst så enormt og systematisk som Facebook har, ikke minst i de markedene de har størst dekning.

Zuckerberg møter økt kritikk fra mange hold i samfunnsdebatten og har personlig bedt om unnskyldning overfor Kongressen under høringen etter Cambridge Analytica-skandalen.

I New York Times podkast «The Daily» som nylig omhandlet Zuckerbergs forklaring på hvordan de skal håndtere problematisk innhold, er konklusjonen også knallhard:

«Mark Zuckerberg må løse det problemet som han har skapt. Og hvis han ikke kan løse det, eller er villig til å løse det – da burde han ikke ha all denne makten, da burde han ikke være i posisjon til å bestemme hva som er frie og akseptable ytringer.»

Digital etikk og redelighet er stadig viktigere fordi vi påvirkes av programmeringer, algoritmer og prioriteringer som er umulig å få øye på og langt mindre intuitivt forstå konsekvensene av.

For å sikre at vi skal leve i et godt digitalt samfunn, er tilbakemeldingene fra samfunnets mange aktører viktig – ikke minst fra «markedet» – på hva som er ønskelig adferd. Det er dette som blir selskapenes peilepinne.

Derfor bør man dvele litt mer ved hva som skjedde da Facebook la frem kvartalstallene sine.

 

Kronikken er skrevet av Kjersti Løken Stavrum, og publisert i Dagens Næringsliv 29. juli 2018.