transkripsjon Archives - Tinius Trust

Medieeier til evig tid (ord-for-ord)

Hva betyr medieeierskap i 2020 og i fremtiden? Vil det bli vanligere at stiftelser eier medier? Hvilken rolle spiller eierne?

Programleder Kjersti Løken Stavrum har besøk i studio av styreleder i Schibsted og Stiftelsen Tinius, Ole Jacob Sunde.

Intervjuet ble spilt inn før koronakrisen.

Spill av episoden her:

...eller lytt til Tinius Talks i Apple Podkaster, Google Podcasts, Spotify, Acast, Overcast, Pocket Casts, Soundcloud, Castro eller Castbox.

Under finner du en ren avskrift av alt som er sagt i episoden. Vi gjør oppmerksom på at Ole Jacob Sunde ikke har fått forberede seg på spørsmålene.

(start)

Kjersti Løken Stavrum (KLS): Hvordan blir fremtidens mediehus? Kommer vi til å forholde oss til redaksjoner slik vi kjenner dem i dag? Hvilken rolle kommer journalistikken til å spille? I ti episoder av podkasten Tinius Talks skal vi se på ulike sider av de neste utfordringene for mediehusene. Hvem er de nye mediebrukerne? Hvordan vil mediene gjøre hverdagen vår bedre, og hva vil de bety i samfunnet? Og jeg som snakker heter Kjersti Løken Stavrum, og er daglig leder i Stiftelsen Tinius.

(vignett)

KLS: I denne episoden av Tinius Talks skal vi snakke om noe vi i Stiftelsen Tinius er veldig opptatte av: Nemlig medieeierskap. Og til å snakke om det med har jeg fått med meg Ole Jacob Sunde. Velkommen!

Ole Jacob Sunde (OJS): Tusen takk!

KLS: Og du er jo styreleder i Stiftelsen Tinius.

OJS: Det er jeg.

KLS: Og du er styreleder i Schibsted.

OJS: Det er jeg også.

KLS: Ja. Og en del andre ting, men det trenger vi jo ikke å ta her.

OJS: Det er opp til deg.

KLS: Ja, det kan være vi kommer inn på det…

(latter)

KLS: …men det viktigste i medieeierskapssammenheng er jo nettopp det at du har vært med på dette rigget mellom Stiftelsen Tinius og Schibsted helt siden Stiftelsen Tinius ble opprettet.

OJS: Helt fra før børsnoteringen av Schibsted, faktisk.

KLS: Ja, og da må vi for alle som ikke skjønner det, så må vi si at Stiftelsen Tinius er jo oppkalt etter en mann som het – han het ikke Tinius, men han ble nå kalt Tinius Nagell-Erichsen (Fullt navn: Einar Fredrik Åke Nagell-Erichsen). Og han var en arving til Schibsted.

OJS: Ja.

KLS: I motsetning til andre arvinger, så solgte han ikke sin andel aksjer. Og han valgte da å legge den andelen i stiftelsen, eller under kontroll av stiftelsen. Og det innebærer at Stiftelsen Tinius har såkalt *negativ* kontroll over Schibsted. Det vil si at vi har den største aksjeposten, og vi kan «stoppe ting». Det høres ikke så bra ut, egentlig…

OJS: Njei, og jeg vil ikke si at det er det som er det viktigste. Det viktigste er at man kan være med på å utforme hvilket Schibsted man skal ha. Det at man har en vetorett i en del saker, det har jo aldri blitt prøvet. Men hvis det er en visshet om at du sitter på en påvirkningsmulighet, så er jo det viktigere enn at du kan være – hva skal jeg si? – vanskelig-Per.

(latter)

KLS: Ja, nettopp.

OJS: Ja.

KLS: Men det har da ikke skjedd at man har vært så vanskelig. Men vi må rett og slett … Jeg må spørre deg: Hvem var Tinius? Du kjente ham jo veldig godt.

OJS: Ja, Tinius var jo svær, for å si det slik.

(latter)

OJS: Over 1,90. Og jeg er jo også ganske høy, men han ruvet i rommet. Han var et sammensatt menneske. På den ene siden så var han jo en mann som tok plass. Men han var også et følsomt menneske. Han var ganske mistenksom. Han var analytisk sterk, men ofte på en slik måte at du kunne undervurdere ham. For han sa ikke nødvendigvis alltid hvordan han tenkte i forkant. Han var også et menneske som du vant tillit til over tid. Ikke sånn med én gang. Det ligger kanskje litt i den mistenksomheten. Og så var han et menneske som hadde noen grunnleggende verdier, som vi jo lever med fortsatt. Så det var veldig morsomt å samarbeide med ham, men det var samtidig ganske vanskelig.

KLS: Fordi?

OJS: Nei, fordi at du … Jeg lærte vel – for å svare på en annen måte – jeg lærte meg vel egentlig tre leveregler med ham. Og for å bruke avisspråket så måtte du være dønn ærlig. Du måtte fatte deg i korthet, men du måtte også si det på en slik måte at leseren forstår.

KLS: Men hva var det han var opptatt av med medieeierskap?

OJS: Altså: Han var jo en mann som evnet å se medieeierskap i en større sammenheng. Medieeierskapet for ham betydde jo at mediene hadde en helt sentral plass i samfunnsutviklingen og i demokratiet – i ytringsfriheten. Så han var jo veldig bevisst og klar over medienes plass i samfunnet og hvilken betydning det var å ha en redaksjon som med uavhengighet og troverdighet kunne formidle og forklare de viktigste hendelsene som skjedde rundt deg. Men også som kunne stille myndigheter til ansvar – stille makt til ansvar. Og så var han jo også da – han forsto fordi han jo var en avismann, hadde jobbet i aviser – han forsto at uten at en redaksjon hadde uavhengighet, så kunne den da heller ikke utføre den viktige samfunnsoppgaven. Så forsto han også at uavhengighet ikke bare betyr uavhengighet i forhold til eierne, men det betyr også uavhengighet i forhold til at man skal kunne utfolde den kraften. Og det krever også at det var en økonomi for å kunne drive med den journalistikken som lå i samfunnsoppgaven.

KLS: Jeg var jo redaktør i Aftenposten i en periode. Og tilbake i 2005, da var Hans Erik Matre sjefredaktør i Aftenposten, og jeg var redaktør av det som da var i ferd med å bli A-magasinet. Det var han veldig opptatt av.

OJS: Ja.

KLS: Så jeg husker den morgenen i oktober 2005, da det første A-magasinet kom fra trykkeriet. Så dro Hans Erik Matre og jeg ut til Tinius en tidlig morgen på Høvikodden. Det var litt sånn grå – du vet sånn tåkemorgen. Og vi kom inn på kjøkkenet hans der, og der satt han altså – som jeg tenker var et veldig flott bilde for en aviseier med hjertet ‘på rette staden’, om man kan si det sånn.

(latter)

KLS: For da satt han på kjøkkenet med en *stor* bunke med aviser. En helt ualminnelig høy bunke med dagens aviser. Og et stort forstørrelsesglass. Og han satt og leste dem. Selvfølgelig.

OJS: Ja.

KLS: Og vi forstyrret ham, men han var glad for det, altså. Så skålte vi, for øvrig, i Fernet Branca den morgenen…

(latter)

KLS: …fordi A-magasinet hadde kommet. Og det ble jo for meg, selvfølgelig, en veldig fin, liten episode.

OJS: Mmm.

KLS: Føltes veldig riktig, og veldig bra å ha en eier som … som ga et vennlig vindpust i ryggen for det prosjektet. Han var litt sånn, var han ikke det? På noen av de publisistiske tingene, var han veldig opptatt av.

OJS: Ja, han var veldig glad i avisen – fremfor alt. Og på det tidspunktet, under første del av 1990-tallet, så var jo Schibsted fortsatt da VG og Aftenposten. Det var jo det som var de store bedriftsområdene, kan du si, internt i Schibsted på det området.

KLS: Var han opptatt av alle avisene, eller var bare noe han brant mer for enn annet?

OJS: Da dette startet, eller mitt engasjement startet, på begynnelsen av 1990-tallet, så besto jo Schibsted av VG og Aftenposten. Og det var jo de to avisene som han hadde vokst opp med, og hatt sin yrkesaktive karriere i. Både i VG og i Aftenposten. Så det var jo det som sto hans hjerte nærmest. Men samtidig så han jo også at Schibsted etterhvert hadde opparbeidet seg både økonomi og kunnskap til å kunne da eie medier andre steder. Så han var også veldig opptatt av Svenska Dagbladet, som jo da vi overtok på midten av 1990-tallet. Og ganske parallelt, eller littegranne senere, Aftonbladet. Så begge de to avisene var jo aviser som han tok til sitt hjerte, og som han helt klart så passet inn i konsernet.

KLS: Det er jo altså 12 år siden Tinius døde. Og da har det skjedd helt vanvittig mye. Det året Tinius dør, i 2007, så kommer smarttelefonen, for eksempel. Og det illustrerer jo de enorme endringene som har skjedd. Og du har stått midt opp i dette i alle disse årene. Vil du si at det norske medielandskapet hadde sett annerledes ut uten Stiftelsen Tinius?

Store endringer er det ikke lett å takle i et kort perspektiv. Store endringer må takles i et lengre perspektiv.

OJS: Ja, det tror jeg. Det er mange ting man kan si rundt eierskapet. Men det jeg i hvert fall er helt sikker på er at hvis du har en langsiktig eier – det behøver ikke nødvendigvis være en stiftelse, det kan godt være en privatperson eller en bedrift eller … i hvert fall en som tar et langsiktig syn på virksomhetsutviklingen: Så får du en mye større evne til å takle store endringer. For store endringer er det ikke lett å takle i et kort perspektiv. Store endringer må takles i et lengre perspektiv. Og hvis du ser på Schibsted, så vil jeg si at det at man var i stand til å ta et lengre perspektiv, og investere i det, det har vært helt sentralt. Det har også ført til at du får en kultur som jobber i det perspektivet. Og som er villig til å ta risiko, og som er villig til å se ting an. Og da får du en kultur som prøver og er villig til å eksperimentere, og som dras mot å løse litt av det som fremtiden bringer. Det ser vi jo fortsatt. Det er så mange ganger jeg møter mennesker som har jobbet i Schibsted, som sier at *der* var det gøy å jobbe. Og *der* var det driv. Og *der* var det utrolig mange flinke mennesker. Og jeg tror at det kanskje er noe av det viktigste som kommer av å ha et langsiktig eierskap.

KLS: Og Tinius sa jo at en avis som ikke tjener penger, det er ufri avis. Og stiftelsen, står det i hvert fall i vedtektene, skal jo passe på at det er kvalitet og troverdighet i de publikasjonene man utgir. Men det står jo også at stiftelsen skal passe på at det er sunn og god økonomi i Schibsted. I konsernet. Og så er det liksom … ofte så tenker jeg at det virker som de to tingene står i en slags motsetning til hverandre i samfunnsdebatten. At det å tjene penger for et mediehus ikke er så bra. Det er verdiene man skal jobbe for. Kjenner du igjen det?

OJS: Ja, det kjenner jeg igjen. Og jeg tror at det stammer fra at avisdrift i Norge på 1980- og 1990-tallet var veldig lønnsomt. Og de store markedsledende avisene i Norge tjente veldig, veldig gode penger. Så penger var, på en måte, ikke en problemstilling. Det var noe man kunne la ‘salgsfolkene’ og litt administrasjonen ordne med. Og så kunne man selv ta seg av kulturen. Og det var det som ga ros, og det som løftet egentlig selvbildet, det var å jobbe med journalistikken og jobbe med, kan du si, det kulturbærende elementet.

Men det er klart at økonomi og den redaksjonelle kraften må jo gå hånd i hånd. Det er jo ikke et enten-eller. Det er et både-og.

OJS: I dag er jo – og opp gjennom hele 2000-tallet – så har jo det bildet snudd. Nå er det jo for mange egentlig snakk om en overlevelse. Mens problemstillingen er jo at man henger litt igjen med at det ikke er, på en måte, ‘fint’ å snakke om økonomien. Men det er klart at økonomi og den redaksjonelle kraften må jo gå hånd i hånd. Det er jo ikke et enten-eller. Det er et både-og. Og viktig for en redaksjon å ha en sunn økonomi i bunnen, fordi det gir utfoldelsesmuligheter innenfor det journalistiske. Så vi er jo nødt til å tenke to tanker samtidig. Og der tror jeg nok kanskje litt av denne holdningen kommer fra.

KLS: Ja, for man sier jo at det å være medieeier, eller det å jobbe med medier, er jo ikke som å selge såpe, sier det. Det er jo sånn man ofte morer seg over. Og du har jo vært med på en utvikling hvor Schibsted blir verdenskjent, faktisk, for å lage Finn.no. For å ta rubrikken ut av papiravisene og satse tidlig digitalt. Og for Schibsteds vedkommende er jo det starten på en vanvittig lønnsom historie, hvor man satser på rubrikkselskaper – tilsvarende Finn – rundt om i hele verden. Og samtidig med denne lukrative utviklingen så har du da avisene, som du sier, som kjemper, egentlig for livet. Har en medieeier helt andre vurderinger enn man har i et annet eierskap? Du sitter jo i andre styrer og eier jo andre ting?

OJS: Jeg tror jeg skal starte med å si at en av de fordelene jeg etterhvert har blitt klar over når det gjelder mitt styrelederskap i Schibsted, det er jo at jeg kom inn uten å ha noe greie på media i det hele tatt.

KLS: Det sier du nå?

(latter)

OJS: Ja, jeg takket jo til og med nei til å bli styreleder først. Fordi jeg da ikke hadde greie på media. Følte at det gjorde meg ikke kvalifisert. Det jeg hadde det var jo det at jeg hadde startet bedrifter. At jeg kanskje hadde litt sånn gründerskalle, og derfor så på dette som enhver annen virksomhet. Og det har jo ført til, tror jeg, at jeg da har sett på og vurdert og jobbet for at man skal kunne slutte sirkelen, mellom de ulike delene av virksomheten. For å da ta eierskapet, så er det min oppfatning at: Nei, jeg mener jo egentlig ikke at eierskapet av en mediebedrift er så veldig mye annerledes enn eierskapet av en hvilken som helst annen virksomhet – under forutsetning av at man for enhver virksomhet legger til grunn at man skal ha et helt tydelig samfunnsansvar for driften. Og det er kanskje der at det nå begynner å samles, men at det kanskje ikke var like tydelig hvis man går tilbake 10-20 år, at enhver bedrift må tenke på sin samfunnskontrakt og sin plass i samfunnet. Uansett om du er bank eller, for den saks skyld, såpeprodusent, så kan du ikke gjøre det helt uavhengig av hva som foregår rundt deg. Du må se din plass i samfunnet. Det har vært veldig mye mer tydelig i media i alle år, og er kanskje noe man er nødt til nå i media å passe på og holde fast ved – og tydeliggjøre. Det er den utrolig viktige samfunnsoppgaven som media har hatt. Og passe på at den ikke drukner i økonomi og overlevelse.

KLS: Det er jo et veldig bra oppspill, for da må jeg jo spørre: Ja, og hvordan gjør man det? For det er jo helt i kjernen i nettopp den balansen med å sikre en lønnsomhet for å forsikre de verdiene som mediene skal ha i samfunnet.

Uten at du er villig til å ta risiko, så tror jeg du ikke greier å løse det.

OJS: Mmm… Det er jo et utrolig vanskelig spørsmål å svare på, og som man kan klø seg mye i hodet av. Men hvis man skal tenke på et styre og en eier, så ligger det jo veldig mye i at man er nødt til å ta konsekvensene av at løsningene ligger i fremtiden og ikke i fortiden. Og vri styrearbeid, og også arbeidet for en langsiktig eier, til å forsøke å være en pådriver og jobbe sammen med administrasjonen i de trender, den teknologi, de brukeratferdene som er i rask endring. Og: Være villig til å ta risiko. Uten at du er villig til å ta risiko, så tror jeg du ikke greier å løse det. Så arbeidet, den oppgaven som et styre har i å fordele kapitalen og prioritere investeringsområder, er jo ekstremt viktig. Det som er faremomentet igjen, det er jo at man mister evne til å ta risiko, fordi det kortsiktige perspektivet blir så viktig. Så der tror jeg kanskje at … det er der du må angripe, skal du greie å lykkes i den omstillingen som vi står oppe i.

Tvinge seg til å tenke langsiktig, og tvinge seg til å bli venner med trendene – og ikke se på dem som en fiende. Være villig til å være selvkritisk.

KLS: Altså å tvinge seg til å tenke langsiktig?

OJS: Tvinge seg til å tenke langsiktig, og tvinge seg til å bli venner med trendene – og ikke se på dem som en fiende. Være villig til å være selvkritisk. Se på de tingene man har gjort historisk – gjerne – men også se mer fremover og se på hva er det utviklingen krever av meg for at jeg skal finne en plass i den nye økonomien. For det er ingen tvil om at det er helt samfunnsendrende trender vi er midt oppi. Og skal du ikke bli et nytt Norsk Jernverk, men bli en aktiv deltaker, så må du også være med på å forme – og da må du være villig til å investere og tenke nytt og bringe deg ut av historien.

KLS: Ja, for det som vi jo jobber mye med her i stiftelsen, i administrasjonen og i diskusjonen med dere i styret, er jo nettopp: Hva er riktig å gjøre? Hva er de lange kastene for oss som eiere.

OJS: Mmm.

KLS: Men hele tiden så føler jeg nok at vi sitter med et sånt … vi har jo et bekymret blikk når vi ser på mediene. Det er jo ikke helt ulogisk, når vi ser hvilke år vi har lagt bak oss med mange kutt og mye omstilling. Men hvor bekymret er du for medienes framtid?

OJS: Nei, jeg er jo en glad optimist.

KLS: Ja, ikke sant?

OJS: Så det er andre som må dra meg ned på bakken.

(latter)

OJS: Så jeg tror jo at det absolutt finnes løsninger. Og du ser jo at Schibsted har bragt førsteklasses digitale aviser til verden. Og at det som skjer innenfor hele Schibsteds virksomhetsområder, selvfølgelig også classified – eller rubrikk som det da heter på norsk – men også innenfor journalistikk og innenfor hvordan man skaper økonomiske muligheter innenfor journalistikk. Og også innenfor andre beslektede områder, så er Schibsted på hugget og forsøker å være en sånn innovasjonsfabrikk, da, for å skape fremtidens løsninger. Det er jo i det skjæringspunktet at man må fortsette å jobbe. Og da tror jeg at vi kommer til å finne løsninger. Det er jo alltid slik at når tåken er tykkest, så blir du mest forvirret. Så da må du jo egentlig tro på noe, da, og fortsette å gå. Og så løser det seg, for det kan godt være at tåken letter når du kommer til neste høydedrag.

KLS: Det er i hvert fall fint for dere som er høye…

(latter)

KLS: …det er verre for oss som er litt små.

(latter)

KLS: Neida, det var bare tull. Men stiftelsen er en eier. Vi er jo her til evig tid. Vi er litt sånn kommet for å bli, det er jo vårt mandat egentlig.

OJS: Ja.

KLS: Og skal ta disse veddemålene, og satse og tenke langsiktig. Men så er jo Schibsted da et børsnotert selskap, som du er styreleder i. Så du står jo i et spenn mellom da en veldig langsiktig eier, og noen andre som er ikke fullt så langsiktige. Det må vi jo kunne si. Hva slags oppfatning har, hvis jeg kan spørre så direkte, andre eiere av stiftelsens tilstedeværelse i dette eierfellesskapet?

OJS: Ja, mitt intuitive svar til det: Det må du spørre andre eiere om.

KLS: Ja, det er klart. Men nå spør jeg deg.

(latter)

OJS: Nei, jeg tror dette handler mye om at du må være flink til å kommunisere. Du må jo fortelle da hva som er planen. Og så må du jo levere. Så lenge du greier å tydeliggjøre retning og også leverer på den retningen, så kan jo også aksjemarkedet overbevises om at det du holder på med er god verdiskapning. For det er klart det er alltid noen aksjonærer som vil spekulere i de mer kortsiktige bevegelsene i aksjen. Og det er greit nok. Det gir jo en god likviditet i aksjemarkedet, hvis jeg skal tenke i den retningen. Og det kan være meningsfylt for en bedrift. Men det er jo ikke det som er ledestjernen. Ledestjernen er de aksjonærene som er der for den langsiktige verdistigningen. Og dem finnes det ganske mange av. Så det går mer på at du har en tydelig strategi som kommuniseres godt, og at du har en god gjennomføringskraft, så du leverer det du har sagt at du skal levere.

KLS: Så det er … Jeg bare tenker at når man heter ‘stiftelse’ så hender det i hvert fall innimellom at jeg møter noen som da ser på meg med ‘å stiftelse’, for eksempel, ‘å dere har sikkert penger å gi bort?’, er ikke så uvanlig at man tror, selvfølgelig. For det gjør jo gjerne stiftelser. Og så da kanskje det at man har andre prioriteringer enn de rent økonomiske. Og det er der jeg er litt sånn nysgjerrig på din erfaring med da Stiftelsen Tinius som eier. Om den reelt har tatt suboptimale valg sett fra aksjemarkedets ståsted, eller om det er egentlig en anerkjennelse i at at de lange satsingene har vært lønnsomme for alle aksjonærene?

OJS: Ja, min erfaring er at Stiftelsen Tinius faktisk blir bedre forstått i utlandet blant utenlandske aksjonærer enn slik det blir forstått i Norge. Jeg ser jo på et aktivt eierskap som å være uavhengig av eierform. En stiftelse kan jo også bli sett på som en tenketank. Som er flink til å forsøke å skjønne litt mer av fremtiden og trendene. Kanskje greier å tenke litt lengre. Det er jo slik at en administrasjon av et stort selskap har et veldig stort ansvar for å følge opp de daglige oppgaver og de daglige gjøremålene. Det er ikke alltid like lett å heve blikket og forsøke å forstå verden. Det da å ha eiere som kan investere i det, og komme med meningsfylte og konstruktive innspill i hvordan du kan lage og bygge troverdige strategier, det tror jeg at de fleste administrasjoner av børsnoterte selskaper vil sette pris på. Og jeg vil se på det som nesten å være en slags liten luksus for en administrasjon og et styre. Så lenge det er innspill og konstruktive forslag, og ikke noe tvangstrøye.

KLS: Vi ser jo nå i Norge, for eksempel, så har jo Sparebankstiftelsen lagde jo Amedia-stiftelsen som kjøpte Amedia-avisene. Og Aller er jo en stiftelse som eier Dagbladet, nå. Blir det mer og mer vanlig at stiftelser eier medier, og er det et sunnhetstegn?

Ofte så ser man jo på en stiftelse på én som sitter i baksetet. Det går ikke. En stiftelse må være mer av en tenketank.

OJS: Det kan bli mer vanlig. Og det er helt greit. Men det er viktig at en stiftelse da erkjenner hvordan den skal være eier. Ofte så ser man jo på en stiftelse på én som sitter i baksetet. Det går ikke. En stiftelse må være mer av en tenketank, som er på, og som er med på å forme utviklingen, tankegodset som skal gå inn i strategiprosessene. Og en stiftelse kan være en viktig inspirator og premissgiver.

KLS: Mmm. Du er jo, vet jeg, veldig opptatt av at man har et formål. At man jobber etter en strategi. At det er en høyere himmel over det man gjør i det daglige. Og det gir jo en usedvanlig stor mening for oss som er her i et lengre perspektiv. Men nå har vi spilt inn ti episoder av en podkastserie som handler om framtidens mediehus. Og da må jeg jo spørre deg, da: Hvordan tror du fremtidens mediehus ser ut?

OJS: Emm… Hmm… Jeg hadde lyst å be om betenkningstid, og komme tilbake.

(latter)

KLS: Ja, det har vi alle når vi snakker om sånne ting, faktisk.  

OJS: Fordi det finnes ikke noe svar på det spørsmålet. I hvert fall: Jeg har ikke møtt på det. Men jeg kan velge den innfallsvinkelen at det jo finnes – særlig i akademiske kretser – dette har jeg jo blant annet diskutert en god del med Emily Bell (professor ved Columbia University Graduate School of Journalism og direktør for Tow Center for Digital Journalism), som jo er en veldig klartenkt dame, om det i det hele tatt finnes en framtid. Er det en framtid for mediehus? Og medier som en selvstendig økonomisk enhet? Og hun tenderer jo til at det heller burde trekke i retning av å bli et mere, kan du si, et akademisk institutt. Mer som et, kanskje, universitet, som fikk en langsiktig finansiering fra helt andre kilder enn fra markedet.

Så lenge du fortsetter å undersøke tror jeg det vil finnes lommer av inntekter som vi ikke helt overskuer i dag – hvor det er mulig å finne bærekraftige modeller.

OJS: Der er ikke jeg. Jeg mener absolutt at det er mulig å finne fram til finansieringsmodeller av journalistikk og medierelaterte produkter, som markedet vil være villig til å betale for. Jeg tror det å forstå og forklare samtiden er et underliggende behov som det vil være betalingsvilje for. Jeg tror at annonsemarkedet vil måtte endre seg fra hvordan det er i dag – hvor du har noen store teknologigiganter som soper inn data gratis, og tjener monopolistisk grovt på det. Jeg tror ikke at denne mediehverdagen er den vi kommer til å se om 5-10 år. Så lenge du da fortsetter å gå, og fortsetter å undersøke, så tror jeg at det vil finnes lommer av inntekter som vi ikke helt overskuer i dag. Hvor det er mulig å finne bærekraftige modeller.

KLS: Hvis det finnes disse lommene av inntekter som gjør at vi kan fortsette å eie mediehus som lager innhold om Norge og verden fra der hvor vi er: Hva slags journalistikk er det du da er opptatt av at du kan glede deg over fremover?

OJS: Poenget med at du skal ha en økonomisk selvbærende journalistikk, det er jo også at jeg ser på journalistikk som det å ta pulsen på samfunnslivet og borgernes både gleder og bekymringer. Og da må du ha kontakt med leserne dine, og det tror jeg du får best hvis du også har en relasjon som bygger på, gjerne også en tosidighet at jeg gir noe til deg, og du gir noe til meg. At det er et sånt samspill, da, enn hvis du tenker mer den akademiske institusjonsmodellen, som jeg trakk opp i stad. Så blir det mer at jeg forteller deg. Og det er ikke det mediet jeg tror vi trenger. Jeg tror vi trenger et medium som er veldig i tiden. Som er veldig på. Som er tett på hva som skjer i markedene. Det er den form for puls som jeg synes er spennende med media, og som jeg håper også media kan bevare for fremtiden.

KLS: Da sier jeg takk der, jeg. For jeg synes det var en veldig bra avslutning. Og da takker jeg Ole Jacob Sunde, som er styreleder i Stiftelsen Tinius – som er den største eieren av Schibsted.

OJS: Tusen takk til deg også! Spennende å snakke med deg!

(vignett)

KLS: Denne podkasten er produsert av Hansine Korslien for Stiftelsen Tinius.

(slutt)

by tiniusmarius

Victoria Svanberg om endringsledelse og fremtidens medier (ord-for-ord)

Etter 121 år fikk den svenske bransjeorganisasjonen Tidningsutgivarna i fjor sin første kvinnelige styreleder: Victoria Svanberg. Onsdag ble hun gjenvalgt for ytterligere ett år.

Svanberg er i tillegg eier og styreleder i Nya Wermlands-Tidningen, sitter i styret i Polaris Media og eier fire prosent av Schibsted.

I denne episoden snakker Svanberg om endringsledelse, fremtidens mediehus, samarbeid og falske nyheter.

Programleder er administrerende direktør i Stiftelsen Tinius, Kjersti Løken Stavrum.

Spill av episoden her:

...eller lytt til Tinius Talks i Apple Podkaster, Google Podcasts, Spotify, Acast, Overcast, Pocket Casts, Soundcloud, Castro eller Castbox.

Under finner du en ren avskrift av alt som er sagt i episoden. Vi gjør oppmerksom på at Victoria Svanberg ikke har fått forberede seg på spørsmålene.

(start)

(vignett)

KLS: 121 år tok det før Tidningsutgiverna i Sverige fikk en kvinnelig styreleder. Og da ble det Victoria Svanberg. Hun er eier og styreleder i Nya Wermlands-Tidningen i Sverige, og eier fire prosent i mediegruppen Schibsted. Og nå sitter du her sammen med meg, Victoria! Velkommen!

Victoria Svanberg (VS): Tack så mycket, tack.

KLS: Du må jo sies å være en av de mektigste mediekvinnene i Sverige nå?

VS: Um... Det är klart att utifrån de rollerna jag har … så, jo, visst.

KSL: Jeg vil nok si at du er det.

(latter)

KLS: Selv om du ikke nødvendigvis er enig. Men vi må snakke om medieledelse. Og du sitter også i styret i Polaris, må jeg si…

VS: Mm, det stämmer.

KLS: …så du har en veldig stor norsk forankring også.

VS: Mmm.

KLS: Og slik som du ser det, som jo følger mediebransjen i Norge og Sverige så tett: Hvilke egenskaper mener du er de viktigste for en medieleder i 2020.

Jag tror att de viktigaste egenskaperna för en medieledare i 2020 det är att vara en god förändringsledare.

VS: I 2020. Jag tror att de viktigaste egenskaperna för en medieledare i 2020 det är att vara en god förändringsledare, skulle jag vilja säga. För vi står inför så stora förändringar i branchen. Omvärlden är så föränderlig. Så förmågan att förstå vad den digitala transformationen kommer att innebära både ur ett publicistiskt perspektiv, och också ur ett organisatoriskt perspektiv. Så jag skulle vilja säga att, en god förändringsledare, mm.

KLS: Men når du da er god på forandring – for jeg er jo helt enig. Det er helt grunnleggende at man ikke må stå stille. Har du noen litt sånn gode erfaringer, eller … Hvordan kan man få til det? Hvordan kan man få folk med seg på forandring?

VS: Nej men det handlar ju om att kunna inspirera sina medarbetare. Och sedan har vi ju också en hel del lyckade exempel att se på i branschen, och det är naturligtvis viktigt att lyfta att fram det. I Norge har vi många lyckade exempel att lyfta fram. Ni har ju varit mer framgångsrika än Sverige vad det gäller digitalisering. I alla fall förmågan att ta betalt för digitaliseringen. Så det är klart att se de goda exemplena, sätter de goda exemplena, det är-- förmågan att få med sig och vara anpassningsbar. Sedan finns det ju inte ett svar, utan det är ju naturligtvis mångfacetterat, det är det.

KLS: Ja, det er klart, og man er på ulikt nivå…

VS: Ja.

KLS: Mange mediehus, i hvert fall.

VS: Mmm.

KLS: Hvor mener du, hvis jeg kan bruke uttrykket, hvor mener du at det brenner mest for mediehusene og for journalistikken nå?

VS: Det är klart att om vi säger våra lokala mediehus är fantastiskt starka varumärken. Enligt gruppen så ingår ju till exempel Arvika Nyheter och, och NVT naturligtvis och Karlstads-Tidningen. Det här är ju varumärken och mediehus som har byggt upp relationer med läsarna sen i vissa fall 1850-talet, och det är klart att utmaningen nu det är ju att ta vara på de här starka varumärkena och så finna vägar att kapitalisera på de här starka varumärkena. Det skulle jag säga är den stora utmaningen.

Vi ska vara nära våra läsare och de som bor i våra spridningsområden och med det som grund så finns det ju väldigt goda möjligheter att utveckla affären och finna nya intäktsströmmar, så vi har goda förutsättningar med de starka varumärkena vi har.

VS: Alltså grunden för alla nyhetsmedia och all journalistik det är ju att fortsätta vara högst relevanta för medborgarna genom att granska, informera och vara forum för debatt, precis som vi alltid har varit. Vi ska vara nära våra läsare och de som bor i våra spridningsområden och med det som grund så finns det ju väldigt goda möjligheter att utveckla affären och finna nya intäktsströmmar, så vi har goda förutsättningar med de starka varumärkena vi har.

KLS: Mmmm. Så du ser egentlig litt lyst på framtiden?

VS: Ja, det gör jag absolut. Det är ju om vi säger, Expressens tidigare chefredaktör Bo Strömstedt, han lär ha sagt vid något tillfälle att det viktigaste är de goda orden, men utan goda siffror inga goda ord. Och vi har resurser, våra lokala varumärken är starka, men visst: Det är tufft att konkurrera med globala jättarna på vår lokala marknad. Men de här nya förutsättningarna som vi står inför, de leder ju också till nya affärsmodeller och skulle vi avstå från att utveckla affärsmodellen då faller både omsättning och vinst snabbt. Men jag ser inte att vi gör det, utan jag ser att vi utvecklar våra affärsmodeller på ett väldigt gott sätt både i Sverige och i Norge.

KLS: Hvordan står Norge og Sverige, eller mediehusene i Norge og Sverige sammenlignet med verden for øvrig?

VS: Väldigt, väldigt bra skulle jag säga, norska och svenska mediehus ligger mycket långt fram när det gäller till exempel betallösningar. Vi ligger i, jag skulle vilja säga i den absoluta världstoppen. Det har ju, bekräftar ju också studier från mediainstitutet Reuters vid Oxford University. Svenska och norska media har också kommit långt rent generellt när det handlar om att ta tillvara den digitala tekniken, där ligger vi också långt framme. Vid stora nyhetshändelser är våra medier otroligt snabbt på plats, vi sänder tv och vi liverapporterar, det skulle jag vilja påstå är få andra länder som hänger med Sverige, Norge, Finland och Danmark möjligen där.

VS: Och sedan har både Sverige och Norge utmaningar, till exempel vad det gäller distribution. I grunden har det att göra med våra länders geografi, vi har ju i Sverige och Norge en levande landsbygd, och det är klart att det är dyrt och det blir allt dyrare att distribuera papperstidningen till de här olika områdena, så där har vi en rejäl utmaning.

KLS: Er ikke det litt pussig at det er distribusjonen som har blitt det store problemet i 2020? Både på grunn av distribusjonen som sådan, men også fordi: Vi hadde jo ikke trodd at papiret skulle være med oss nå, hadde vi det?

Men att papperstidning kommer att finnas kvar under lång lång tid framöver, det är jag ganska övertygad om.

VS: Nej, nej vi hade inte det. Och nu är det ju nästan tvärs om att vi ser ju inte … Vi kan från NVT-gruppens sida i alla fall inte se en slutpunkt för pappret. Vi ser ju naturligtvis att pappret kommer att förändras. Alltså, behovet som är av … och … ser ju annorlunda ut idag än vad det gjorde för 20-10 år sen. Och det kommer ju se definitivt annorlunda ut framgent också. Men att papperstidning kommer att finnas kvar under lång lång tid framöver, det är jag ganska övertygad om.

VS: Men där är det ju också många utav våra mediehus som har sett möjligheter det här med distribution. När man ser att man inte kan få ut den till en rimlig kostnad med traditionell tidningstjänst som det hette eller med posten, eller dotterbolag till posten, då har man ju också startat sin egen distribution och också ser det här som ett nytt intäktsområde och ser det som möjligheter. Så det är … Det är ett steg i också och ta de här mediehusen vidare in i framtiden.

KLS: Mmm. I hele denne digitaliseringen av mediene har det jo ligget i kortene at det har blitt økonomisk vanskeligere og vanskeligere – og man har snakket om konsolidering i bransjen. Og så har det på norsk side egentlig ikke vær så veldig mye av dette. Men det har vært mye mer i Sverige.

VS: Mmm.

KLS: Ikke minst fordi Amedia har kjøpt opp MittMedia, og så kjøpte jo Polaris – og det far jo du da med på i NVT…

VS: Mmm.

KLS: …kjøpt opp Stampen i Sverige. Kan ikke du forklare hvorfor det er blitt flere endringer i Sverige, og venter du flere endringer?

VS: Ja.

(latter)

VS: Jag tror delvis är det beroende på att här var Norge före oss. Ni var färre och större ägare. I Sverige var det mer splittrat. Och jag tror absolut att konsolideringen kommer att fortsätta. Inte minst på grund av konkurrensen från plattformar det tvinger fram till det här att vi samverkar mer och att vi konsoliderar oss mer också. Men hur och i vilken form, det är svårt att säga om i dag, här och nu. Men att det kommer det är jag helt övertygad om.

Det blir färre och större ägare. Och mycket blir ju faktiskt mycket enklare då.

VS: Det har hänt, som du säger, en hel del under senare tid vad gäller konsolideringen. Det blir färre och större ägare. Och mycket blir ju faktiskt mycket enklare då. Det ser vi ju inte minst ifrån Norge som kommit längre än Sverige vad gäller digitalisering – eller i vart fall då att känna pengar på digitaliseringen. Och konsolideringen är ju nästan en förutsättning för det, för att vi ‘ensam är inte stark’ i det här. Man har inte som ensam spelare råd med de investeringar som behövs för att klara en digital framtid. Utan då må man arbeta tillsammans.

KLS: Er bransjen gode nok på å samarbeide?

VS: Ja, att vi arbetar tillsammans i branschen det är ju absolut nödvändigt med tanke på hur omvärlden förändras. Ingen är idag ensam och stark, och det är genom samarbete som vi blir starka. För att förverkliga våra mål och lösa våra utmaningar behöver vi hjälpas åt, och det är ju oavsett om vi ska producera en tidning, om vi ska utveckla en algoritm eller faktiskt möta klimatförändringar, så tjänar vi ju på samarbetet.

Enkelt uttryckt: Det våra läsare möter, där ska vi vara lokala. Där ska vi synas. Sen allt annat det kan vi, ja, samordna och effektivisera.

VS: Men samtidigt så vill jag – jag vill flagga för en risk där, och det är ju: Även om vi konsoliderar och vi samverkar så, grunden för vår framgång det är att vår journalistik ska produceras lokalt och nära läsarna. Så vi får aldrig konsolidera bort, vi får aldrig samordna journalistiken eller annonssäljare utan de ska finnas. Enkelt uttryckt: Det våra läsare möter, där ska vi vara lokala. Där ska vi synas. Sen allt annat det kan vi, ja, samordna och effektivisera. Men vad det gäller lokala journalister, lokala ansvariga utgivare och redaktörer, lokala säljare, där kan vi inte effektivisera bort för då förstör vi för oss själva.

KLS: Mmm.

VS: Det är det som är kärnan i vår vår verksamhet. Och föränderlig till med det då, som kärnan är lokal kvalitetsjournalistik, och då kan vi inte ta bort lokalt beslutsfattande.

KLS: Mmm.

VS: I alla våra mediehus har vi ansvariga utgivare ifrån även den den minsta till den största tidningen. Det är viktigt. På lokalt.

KLS: Veldig viktig påpekning du kommer med der. Av alle dine engasjementer er du også visepresident i lobbyorganisasjonen News Media Europe. Og dere gjorde noe jeg synes var veldig interessant: Dere la rett og slett fram et krav om at EU-kommisjonen må lage en helhetlig mediepolitikk.

VS: Mmm.

KLS: Og du, oppfatter jeg, la særlig vekt på falske nyheter.

VS: Mmm.

KLS: Arbeidet mot falske nyheter. Kan du ikke fortelle litt mer om dette? Hva håper du at en ny mediepolitikk fra EU kan føre til? Kan den bli kraftfull? Og ikke minst: Kan en mediepolitikk fra EU redusere faren og omfanget, ikke minst, av falske nyheter, tror du?

VS: Det tror jag. Och det tror jag och det hoppas jag verkligen och här är mediernas uppdrag att stå upp för journalistikens grundläggande värderingar, vilket innebär att opartiskt granska och faktagranska, inte minst den desinformation då som sprids via plattformarnas kanaler. Och sen kommer frågan om plattformarnas ansvar, alltså egentligen sociala nätverks ansvar. Här är utmaningen att skapa ett system. Och det är här jag finner möjligheten med EU. Ett system som inte inverkar menligt på den grundlagsskyddande mediehusens rättigheter, och ansvarig utgivares ansvar, samtidigt som det ger en större tydlighet vad gäller sociala nätverks och plattformarnas ansvar än vad som råder idag och det tror jag är oerhört viktigt för framtiden för oss alla.

KLS: Det dere egentlig retter søkelyset mot er de store plattformene?

VS: Mmm. Det är det, så de behöver ta ett ansvar.

KLS: Mens man må passe på å skille mellom plattformene og de sosiale nettverkene og de journalistiske mediehusene.

Egentligen är det fel att kalla sociala nätverken, som vi gör, för sociala medier, för medier tar ansvar och de här nätverken, de tar inte ansvar.

VS: Ja, och jag tycker att Karin Pettersson på Schibsted har en god synpunkt i det att vi kan inte … Egentligen är det fel att kalla sociala nätverken, som vi gör, för sociala medier, för medier tar ansvar och de här nätverken, de tar inte ansvar. Och det har jag en förhoppning till att EU ska kunna se till att stötta oss i att det blir så. Det är oerhört viktigt. Alltså inte minst för medborgarna i våra samhällen. Det är viktigt för demokratin, så att det här berör inte bara mediehusen utan det berör oss alla. Oerhört viktigt.

KLS: Det er mitt inntrykk også at erkjennelsen av falske nyheter traff oss alle…

VS: Ja.

KLS: …med en voldsom kraft.

VS: Ja, det är det. Och därför - jag måste säga - det är ju väldigt glädjande och se … nu är det en liten spaning på det lilla området, men ändå om jag ser på min son. Jag har en son som är 11 år och där har de under lång tid i skolorna arbetat med källkritik, och jag tror att de får med sig det här på ett annat sätt än vad vi fick, och det är ju också väldigt, väldigt positivt. Där arbetar vi också via Tidningsutgivarna i Sverige och jag tror att vi har motsvarande i Norge också, med mediekompass där vi försöker och stötta skolorna i det här arbetet. Och där finns det också en nätsida och tillgå med förslag på upplägg också som man kan använda i klassrum för och på ett tidigt stadium möta de här barnen, skolbarn. För tyvärr är det ju så att många av de här barnen idag de möter inte överhuvudtaget en dagstidning eller en lokaltidning på det sättet som tidigare generationer gjorde, utan de får det inte med sig på det sättet. Och då är det så - hemifrån möjligen - inte … och då är det så otroligt viktigt att skolorna arbetar aktivt med det här.

KLS: Det er veldig interessant, fordi jeg husker at jeg leste for – phu – det er sikkert snart tre år siden. Tiden går jo alltid mye fortere enn man tror…

VS: Ja.

(latter)

KLS: …en undersøkelse fra Sverige som var sammenfattet i noe slikt som at ‘Gamle tanter deler utrolige ting på nettet’.

(latter)

KLS: …hvor man pekte på eldre kvinner, da, som særlig risikable når det kom til kildekritikk.

VS: Ja.

KLS: Og senere har faktisk det norske Medietilsynet gjort en tilsvarende undersøkelse, og kom egentlig til de samme resultatene.

VS: Mmm.

KLS: Så det er de voksne som ikke er så trent. Og det kan jo ha noe med det du sier, at man selvfølgelig har vokst opp med en annen tillit, kanskje.

VS: Ja, ja så kan det va.

KLS: Men hvordan … og siste spørsmålet mitt nå er egentlig: Hvordan kan vi, mener du, da, sikre at fri og uavhengig journalistikk blir forstått og anerkjent, jmf. det du var innom i stad med at sosiale nettverk er noe annet.

VS: Mmm…

KLS: De er faktisk ikke ansvarlige, for eksempel. Men hvordan kan vi få folk til å forstå denne forskjellen?

Det måste finnas rimliga förutsättningar att bedriva oavhängig journalistik.

VS: Ja, dels så måste det finnas rimliga förutsättningar att bedriva oavhängig journalistik. Det handlar bland annat om att se till att skattesystemet inte snedvrider konkurrensen. En mediepolitik som hänger ihop och fungerande infrastruktur för distribution både av tryckta medier men också digitala tidningar. Och sedan också rätt hantering av återvinningskrav. I Sverige just nu har vi ju en förordning som inte gynnar medieföretag vad det gäller pappersåtervinning, som vi håller på och tittar över och försöker påverka utifrån tidningens perspektiv. Men sen då inte minst viktigt är ju hat och hot mot mediehus att det tas på allvar, otroligt viktigt. Så det skulle jag säga är en viktig del. Och för det andra så handlar det ju om att man ska fortsätta att göra jobbet, att vi ska granska, informera och debattera på bästa möjliga sätt.

KLS: Tror du merkevarene, som du var innom i stad, og du fortalte jo da om NVT som har veldig sterke, etablerte merkevarer fra 1800-tallet.

VS: Mmm.

KLS: Tror du de fortsatt vil ha en rolle og spille for unge lesere?

VS: Ja, absolut det tror jag. Det är jag övertygad om, och där bör vi också arbeta mycket med räckvidd. Att vi som lokalt media är den naturliga källan att gå till även digitalt när någonting har hänt. Och det är någonting som vi alltid haft … eller inte alltid, men som vi haft väldigt länge naturligt i papperstidningen. Men nu bör vi också flytta över det här till att det också händer digitalt, att det är vi som lokalt mediehus är den första källan man går till när någonting sker. Och där är vi på god väg, så det tror jag. Jag tror det finns väldigt goda förutsättningar för att lyckas med det.

KLS: Ahh. Da har jeg lyst til å egentlig slutte der.

(latter)

KLS: Tusen takk, Victoria Svanberg, for at du kom i studio!

VS: Tack så mycket!

(vignett)

KLS: Denne podkasten er produsert av Hansine Korslien for Stiftelsen Tinius.

(slutt)

by tiniusmarius

Kristin Clemet om mediekritikk, trusler og fremtidens journalistikk (ord-for-ord)

Hvordan ser fremtidens journalistikk ut? Les hele samtalen mellom leder i tenketanken Civita, Kristin Clemet, og administrerende direktør i Stiftelsen Tinius, Kjersti Løken Stavrum.

Hva skiller journalistikk fra annet innhold? Og hva kan vi gjøre med debattklimaet på nett?

Kristin Clemet har lang fartstid som stortingspolitiker for Høyre, har vært statsråd i to regjeringer og har innehatt en rekke tunge lederverv.

I dag er hun daglig leder i den liberale tankesmien Civita, og er en aktiv samfunnsdebattant, mediekritiker og tankeleder.

I denne episoden snakker programleder Kjersti Løken Stavrum med Clemet om alt fra mediekritikk og fremtidens journalistikk til et opphetet debattklima og gamle drapstrusler – sendt i posten.

Hør episoden her:

...eller lytt til Tinius Talks i Apple Podkaster, Google Podcasts, Spotify, Acast, Overcast, Pocket Casts, Soundcloud, Castro eller Castbox.

Under finner du en ren avskrift av alt som er sagt i episoden. Vi gjør oppmerksom på at Kristin Clemet ikke har fått forberede seg på spørsmålene.

(start)

(vignett)

KLS: Her i Stiftelsen Tinius er vi godt i gang med en podkastserie om fremtidens medier – eller mediene i framtiden. Og nå skal vi snakke om journalistikk i framtiden, og vi har invitert Kristin Clemet. Velkommen!

Kristin Clemet (KC): Tusen takk skal du ha!

KLS: Du er jo leder av tenketanken Civita. Og så har du en lang karriere bak deg som politiker. Du er vel for så vidt litt politiker ennå, tror jeg det er riktig å si. Du har vært statsråd i to perioder. Og så er du en aktiv blogger. Og alle de tingene gjør det veldig interessant å snakke med deg om dette – særlig fordi du jo jevnlig refser mediene.

(latter)

KLS: Liker du norske medier?

KC: Absolutt! Men jeg mener det å prøve å drive konstruktiv mediekritikk – det er nesten en borgerplikt. Men jeg har forstått, ettersom årene har gått, det hender at jeg blir litt lei av meg selv som kritiker, for jeg er jo veldig glad i mediene. Og tenker at jeg selv godt kunne valgt å være journalist. Jeg synes det virker som et veldig tiltrekkende yrke. Så jeg tror jeg kunne ha passet, eller drive kommentator-virksomhet og sånn – som jeg delvis også gjør. Men: Jeg har forstått at det å bare drive med generell mediekritikk ofte er veldig vanskelig for mottakerne. Altså: At man bare får generell, negative tilbakemeldinger. Så mitt inntrykk er at det settes mest pris på hvis man kan være konkret, og ta det i det enkelte tilfellet. Og det prøver jeg å gjøre en del. Og det mener jeg er viktig og riktig å bidra med. Og det er ikke et forsøk på å være sur, men på å gi konstruktive tilbakemeldinger. Og jeg satt i Kringkastingsrådet i åtte år, og da lærte jeg det at kritikk ikke skal forstås som negativt, det skal forstås som en tilbakemelding, som kan være både positiv og negativ, men først og fremst konstruktiv.

KLS: Ja, og det er jo egentlig journalistikkens sjel…

KC: Ja.

KLS: …er jo nettopp troen på at kritikk driver ting fremover. Men hører jeg at du etterlyser at flere melder seg på som mediekritikere?

KC: Absolutt. Jeg savner i det hele tatt … Jeg savner mediekritikken i mediebildet. Jeg tror det foregår veldig mye interessant mediekritikk *i* mediene, og delvis også kanskje i medier som andre ikke oppsøker så mye – som er for mediefolk. Men jeg mener det burde komme mer ut. Jeg følger selv, som jeg har skrytt av noen ganger, et dansk TV-program, som driver mediekritikk.

(Lyd fra det programmet Presselogen på dansk TV 2 News)

KC: Et TV-program hvor de fremste medielederne møtes og har en ganske hard debatt seg imellom om vurderinger som er gjort, og dekningen av ulike saker. Og jeg mener at det er folkeopplysning av beste merke: At vi som er på utsiden forstår hvilke overveielser man må gjøre seg, og hvor vanskelig det kan være å bestemme seg for hvordan man skal gå inn i mange saker.

KLS: Og det har du også skrevet om, har jeg sett.

KC: Ja.

KLS: Men det har jo ikke ført til at det har kommet det programmet du etterlyser. Hvorfor det, tror du?

KC: Jeg vet at Ekko ville gjerne, og jeg tror de har hatt noen forsøk. Jeg tror de har hatt noen programmer hvor de har drevet litt med dette. Og det må jo sies at dette danske programmet jeg følger: Det er jo ikke mange som ser på det i Danmark heller. Men jeg mener det er veldig… Jeg synes det er veldig bra og veldig sunt, og jeg tror det vil øke respekten for mediene – og tilliten – å høre hva man tenker på innsiden. Hvor vanskelige spørsmål man må ta stilling til.

KLS: For å ta tak i noe du nettopp sa: Nemlig at du kunne tenke deg å være journalist. Og det er jeg enig med deg i. Når du blogger er du jo en av de som virkelig fyller teksten med lenker og referanser og i det hele tatt. Det er jo snublende nært journalistikk, egentlig. Og hvis vi skal snakke om fremtidens journalistikk så lurer jeg på om du kan tenke litt høyt rundt: Hvilken rolle tror du journalistikken – slik vi kjenner den fra de tradisjonelle papiravisene, for eksempel – hvilken rolle tror du den kommer til å spille i en verden hvor det finnes sånne som deg? Som ligger snublende nær journalistikken, men som ikke er journalist.

KC: Nei, altså jeg… Det kommer til å være, på en måte, mer konkurranse der, tror jeg. Altså etterhvert som alle kan lage sin egen avis, nærmest. Altså når mine blogger leses på det meste, så har jeg jo på en måte en avis. Så det vil jo være mer konkurrenter der, men jeg tror og håper at det vil bli en økt etterspørsel etter det jeg vil kalle kvalitetsjournalistikk. Fordi det blir vanskeligere og vanskeligere å skille klinten fra hveten. Hva er viktig og hva er ikke viktig? Hva er sant? Hva er ikke sant? Og her tror jeg redigerte medier kan få en renessanse – rett og slett fordi vi blir mer avhengig av at vi vet at vi kan stole på visse medier, for vi kan ikke stole på alt. Og det synes jeg er noe av det mest spennende med… Altså: Journalistikk på sitt beste det er for meg opplysning, først og fremst. Men så er det også å ta fatt i det som er viktigst, ikke det som er minst viktig. Mediene synder jo en del, får man jo si.

(humring)

KC: Men dette synes jeg er veldig spennende. Og så er det jo å holde sannhetsfanen veldig høyt. Og prøve å si det som er riktig og det som er sant, og holde et høyt presisjonsnivå. Det tiltrekker meg å prøve å gjøre. Og av og til gjøre det enda bedre enn jeg ser i mediene. Men jeg tror det blir økt etterspørsel etter dette.

Kjersti Løken Stavrum (til venstre) og Kristin Clemet. Foto: Hansine Korslien

KLS: Men hvilke komponenter er det i kvalitetsjournalistikk, da? Du nevner noe, men det er mer innenfra og ut. Men for den som er bruker av journalistikken: Hvordan skal du kunne … Hva kjennetegner kvalitetsjournalistikk?

KC: For meg er det at jeg da kan stole på det. Altså at det er *sant*, at det er *riktig*, at presisjonsnivået er *høyt* og helst også at man har vurdert vesentligheten ved dette. For det er klart at det jo kan være store oppslag, som i og for seg er sanne, men som totalt er uvesentlige. Særlig NRK har jo en sånn plakat over noen kriterier de skal forfølge. Og det er jo spesielt viktig at NRK gjør det – det er jo lov å lage en avis som holder på med ting som ikke er viktig – men NRK får ikke og skal ikke gjøre det. De skal ta frem det som er vesentlig. Og at man greier å skille mellom kommentator-virksomhet, og det som er opplysningsvirksomhet og ren journalistikk også, da. Og der syndes det også en del, vil jeg jo si.

KLS: Ja, der tenker vel jeg også at den digitale verdenen – det er ikke så lett for folk å skille kommentering fra journalistikk heller, all den tid journalisten er ganske personifisert. Og for øvrig: Det digitale dyrker jo veldig influencer-rollen. Og så kan du tulle med den i noen sammenhenger, men du er jo også en digital influencer.

KC: Mmm.

KLS: Hvordan skal man klare å opprettholde et skille mellom avsenderen og innholdet?

KC: Jeg tror det blir viktigere, også i politisk debatt og i all debatt, å klargjøre premissene for det du gjør, for debatten. Og få det tydeligere frem. Og her har man hele den diskusjonen om ‘hva er en annonse?’, og hva er ordentlig innhold, og så videre. Så det å klargjøre premissene … og der tror jeg kanskje at … Der kunne mediene også vært tydeligere på hva er en kommentar, hva er en lederartikkel, hva er en reportasje? Og så videre. Jeg vet en del om det, men jeg er kanskje litt … har vært tett på pressen i mange år. De som er litt lengre unna kunne kanskje få det forklart litt tydeligere. Så det å tydeliggjøre premisset i de ulike tilfellene tror jeg kan være ganske viktig. Og jeg tror vi kommer til å se mange forsøk på sånne ting. Altså: Jeg tror det er en utvikling i mediene hvor det kommer til å skje mye spennende.

KLS: Men tror du disse navnelappene, som jo er kjent for oss som vokste opp med avisen, …

KC: Mmm.

KLS: …tror du de gir mening for unge lesere i framtiden, som jo absolutt *ikke* har vokst opp med avisen?

KC: Det er vanskelig å si. Men jeg legger jo merke til at… Altså: Jeg er jo en del i … hva skal vi si for noe … veldig mye sammen med unge mennesker, som er veldig samfunnsengasjerte og samfunnsaktive. Blant annet politisk engasjerte mennesker mellom 20 og 40. Eller mange 20-30-åringer, og så videre. De har jo, mange av dem, allerede forlatt de sosiale mediene som diskusjonsarenaer. Altså: Facebook og Twitter – de er på Snapchat og sånne ting, men jeg er ikke overbevist om at de sosiale mediene, slik de fungerer i dag, som diskusjonsarenaer og så videre, at de overlever på den måten. Jeg er veldig usikker på det, for jeg legger merke til at veldig mange unge, samfunnsinteresserte mennesker, som er veldig aktive i politisk – eller på andre måter i samfunnsdebatten – de *er* ikke aktive der. De har allerede gitt opp. Og så kan du si ‘forholder de seg til tradisjonelle medier’? Og jeg tror de gjør det mer enn vi tror. For vi tror vi skal *se* det. Ved at vi skal se at de sitter med en avis foran seg. Og det er ikke på den måten det foregår lengre. Men jeg blir forbauset over, når jeg snakker med 25-30-åringer, hva de har fått med seg i de tradisjonelle mediene, uten at jeg *ser* at de får det med seg. Altså: På meg så ser du at jeg enten sitter med en papiravis – ikke *det* så mye lengre – eller at jeg sitter med e-avis på padden min, og følger med i mediene på den måten. Men de har nok en annen evne til også å finne det som er interessant, og det som er interessant for dem.

KLS: Men gitt det du sier om at de ikke diskuterer, eller hvis du har rett i det, da, at man ikke diskuterer i så stor grad i sosiale medier: Hvordan burde mediene da få orden på kommentarfeltene sine, da. Så de drives over i diskusjonen der?

KC: Har ikke peiling. Men…

(latter)

(snakker i munnen på hverandre)

KLS: Det er jo et tungt kapittel.

KC: Nei, altså jeg sier jo ikke at jeg mener at all diskusjon har flyttet seg vekk derfra, men jeg bare sier at de som er mest aktive i samfunnsdebatten ofte ikke er så ivrig der lengre. De var det for noen år siden. Og det synes jeg i hvert fall er interessant å legge merke til. De er på sosiale medier, men ikke *de* plattformene hvor det … Jeg trodde det skulle utvikle seg til veldig mye viktige debattarenaer, enn det har blitt. For eksempel Twitter. Og Facebook også, i og for seg. Men hva var det du spurte om nå? Nå ble det borte for meg.

KLS: Ja, jeg spurte om: Gitt at du har rett i at mange viktige stemmer ikke …

KC: Ja.

KLS: …diskuterer så mye i sosiale medier. Burde mediene da anstrenge seg for å bringe dem tilbake i sine egne kommentarfelt i de redigerte mediene?

KC: Kanskje. Jeg har ikke så veldig stor tro på at man greier å røkte disse kommentarfeltene, hvis jeg skal være helt ærlig. Jeg vet ikke hvilken … om de har en veldig stor verdi, egentlig, det vet jeg ikke, for de tradisjonelle mediene.

KLS: Nei, for det er jo noe man sliter med stadig, men samtidig skulle man jo gjerne hatt debatten i et ansvarlig …

KC: Men det ser ut som det er veldig, veldig vanskelig å holde den på et spor som er meningsfullt, og at det utvikler seg veldig, veldig dårlig. De bruker jo disse kommentarfeltene, disse såkalte alternative mediene. Og jeg er ikke ofte å ser på det, men scroller man seg gjennom så er det absolutt ingen fornøyelse. Altså: Det er veldig, veldig dårlig ytringskultur. Og det er helt ufattelig hvor mye stygt og ondskapsfullt som kan skrives. Og dette her: Jeg lurer på om det er mer av det der ute, enn det var før? Det synes jeg er veldig vanskelig å bedømme. For jeg ble jo offentlig kjent som politiker for over 30 år siden, og jeg fikk jo, holdt på å si, drapstrusler og skjellsord etter meg da også, men da kom det brev i posten, delvis. Jeg husker de første truslene jeg fikk, og hatmeldingene jeg fikk, de hadde jo da sittet å klippet ut bokstaver i Donald og limt på et ark og sendt i en konvolutt hjem til meg. Så det gikk jo litt saktere. Og det ble jo ikke så mye. Men det kan jo hende det var like mange der ute som …

KLS: Bare at de ikke har tilgang på saks og Donald?

(latter) 

KC: Det var grenser på hvor mange som gadd å gjøre det store arbeidet, som det var å skjelle ut en politiker den gangen. Så det er jo ikke sikkert det egentlig er verre, det er bare det at alle har fått denne plattformen, som gjør at de kan øse det ut. Og det gir utrolig lite, så jeg har litt liten tro på at man får til disse kommentarfeltene på en god måte. Det krever veldig mye ressurser, og spørsmålet er om man skal prioritere det? Skal man ha ti folk i en avis som bare sitter og kikker på kommentarfeltene og som tar ut det som ikke kan passere, og så videre. Det er jo også en ressursbruk som kanskje ikke forsvarer seg.

KLS: Nei, men likevel hører jeg at du har en grunnleggende tro på framtiden for god journalistikk i hvert fall.

KC: Det har jeg. Og det er mulig det er grepet ut av luften. Og jeg tror at vi, for eksempel, kommer til å se nye miljøer for kvalitetsjournalistikk, som kanskje støttes og betales på andre måter. Som ikke nødvendigvis sitter inne i en avis, men kanskje utenfor en avis, og så videre. Akkurat som vi har selskaper som produserer for NRK, kan det være noen som produserer kvalitetsjournalistikk for aviser, og så videre. Jeg tror det blir en etterspørsel etter det, og at det blir en betalingsvilje for det. Jeg vet ikke om man har kartlagt det, men hvor i hvor stor utstrekning leser, for eksempel, nordmenn utenlandske kvalitetsaviser? Går det opp eller ned? Jeg tror det går opp. Og hva er det? Jo, det er en etterspørsel etter nettopp dette. Bare ta danske Weekendavisen, som jeg har lest ufattelig lenge. Nå leser «alle» – i gåseøyne – den. Og jeg tror det at man etterspør det, det et slikt tegn.

KLS: Det er jo også mye enklere tilgjengelig, enn jamfør Weekendavisen…

KC: Jada, det er klart.

KLS: …da jeg var student var det litt omfattende å få tak i. Apropos skrive trusselbrev.

KC: Ja.

KLS: Men la oss ta litt om mediemangfold, da. Fordi hele mediepolitikken er jo skrudd sammen for å sikre et mangfold av journalistikk. Er det et mangfold av journalistikk i Norge i dag?

KC: Jeg synes mangfoldet kunne vært større. Nå er det alltid en feilkilde å spørre ett menneske. Jeg er, for eksempel, veldig interessert i politikk. Men jeg leser veldig lite om sport, ikke sant. Så jeg kan ikke si så mye om sportsdekningen. Men jeg kan vel si at det er visse ting, slike hull, føler jeg. Altså: Jeg synes, for eksempel, at næringsliv og økonomi er dårlig dekket i Norge i de allmennkulturelle avisene. Vi har jo Dagens Næringsliv og Finansavisen, men det blir på en måte ekkokammer. Så det synes jeg er veldig dårlig dekning. Jeg ser at det er noen som skal prioritere det sterkere nå. Jeg nevnte det med mediekritikk i mediene. Og så synes jeg, hvis vi skal ta det politiske: Jeg har jo sagt mange ganger dette her med at journalistikken kommer mer inn fra venstresiden enn fra høyresiden. Og det står jeg ved. Men hvis jeg skulle si noe litt mer generelt vil jeg si at det politiske spennet i – og nå snakker jeg ikke om de alternative mediene, men i de tradisjonelle mediene – er ganske smalt i Norge. Mellom, hva skal jeg si for noe, venstresiden og høyresiden, da? Så er det jo ganske små … Altså: Lederartiklene kunne nesten bare byttet plass i ulike aviser. Det er ganske liten forskjell. Så jeg skulle gjerne ønsket meg et litt større spenn, slik at det var litt dristigere ideer, da – kanskje særlig mot høyresiden – som fant veien til kommentarplass og lederplass, og så videre.

KLS: Men hvordan kan man få til det, tror du?

KC: Nei, det må jo skje gjennom redaktørene, da. Ikke sant? Vi har jo sett eksempler på det. Jeg har jo snakket en del om at… For eksempel da Trine Eilertsen var redaktør i Bergens Tidende, så ble avisen – også etterpå – en tydeligere, borgerlig liberal avis. Så er det diskutert: Har vi sett veldig mye etter hun ble politisk redaktør i Aftenposten? Det er det delte meninger om. Nå blir hun ansvarlig redaktør. Kommer vi til å se noen forskjell der? Jeg synes jo det ville vært spennende. Jeg synes det som har vært spennende i Dagens Næringsliv, da, med Kjetil Alstadheim har jo vært ganske tydelige på lederplass og kommentarplass. Og det synes jeg er stimulerende for debatten.

KLS: Jeg innbiller meg at det gjør forskjellen på en god og dårlig dag for deg?

(latter)

KC: Ehhh… Ja, det er veldig gøy når det er noen som tør å ha en mening, og begrunne en mening, som ikke hvermannsen har, da. Det er…

KLS: Men samtidig har jo du vært veldig kritisk mot Resett, for eksempel. Som jo må sies, i hvert fall, å være et forsøk på å dra noe ut på høyresiden.

KC: Ja, vi må jo anerkjenne at når disse mediene dukker opp, så har det jo med at de tradisjonelle mediene kanskje ikke har vært flinke nok til å dekke visse temaer, som befolkningen har vært de facto opptatt av. Innvandring er jo det klassiske eksemplet. Men for meg holder ikke det den fornødne kvalitet. Det er ikke redaktørstyrt, slik jeg forbinder et redigert medium med. Jeg føler ikke at jeg kan stole på det. Jeg synes de går utenfor det som er anerkjente etiske prinsipper for pressen. Og jeg deler jo heller ikke deres meninger, men det er en annen sak. Man må jo tåle å lese det likevel. Så dette her er ikke… Det er ikke en type medier som jeg føler jeg kan stole på, og som er veldig viktig for det vi nå nettopp har snakket om. Altså: Kvalitets …

KLS: Og dermed representerer det heller ingen reell utfordring for journalistikken, tenker du?

KC: Utfordring på den måten at jeg tror at de alternative mediene, både i Norge og i andre land, har ført til at de tradisjonelle mediene har måttet åpne opp debatter og sette søkelys på temaer de tidligere ikke har ønsket å røre ved. Det har vært en form for politisk korrekthet der, som har gjort at man ikke har gjort det. Og det må man si i seg selv er sunt og bra.

KLS: Det er det jo. Hvis du spoler båndet litt bakover, så antar jeg at du, like mye som meg, har fått med deg at det er blitt en slags del av det journalistiske DNA-et å være bekymret for de økonomiske forholdene for journalistikken.

KC: Mmmm.

KLS: Hvordan skal det lønne seg? Og hvem skal betale for journalistikk? Er du tilsvarende bekymret for journalistikkens økonomiske vilkår?

KC: Ja.

(nøler)

KC: Det vil jeg vel si at jeg er. Jeg er ingen ekspert på dette, men mitt inntrykk er at … Eller: Jeg har etterhvert fått mer en følelse av at dette er mer en overgang, en omstilling til å finne nye forretningsmodeller. Og jeg tror også at kvalitetsjournalistikk kan komme til å bli støttet av – ja, du representerer selv en stiftelse, men det finnes mange stiftelser – altså: Det er mange penger der ute på jakt etter gode formål. Civita vil gjerne ha en del av de pengene, for vi er en ideell organisasjon. Men vi kan ikke forvente å få alle. Men jeg tror at kvalitetsjournalistikk kan komme til å være et godt formål – også i fremtiden – og noe som kan støttes. Akkurat som man kan støtte forskning, eller en tenketank, så kan man komme til også å støtte kvalitetsjournalistikk. Men ellers så tror jeg at det er mulig å finne frem til nye forretningsmodeller, men den store trusselen for dere er vel type sånn Facebook, Google – og det er ikke jeg noen ekspert på – men det forstår jeg representerer en reell trussel.

KLS: Ikke minst når det kommer til annonseinntektene, ja.

KC: Men det er jo noen år siden man sa at alt skulle gå ad undas veldig fort, og det har jo ikke gjort det, da. De tradisjonelle mediene er jo der.

KLS: De er det, og medielandskapet i Norge ligner jo på seg selv, slik …

KC: Ja.

KLS: … det har vært i mange år. Så sånn sett kan man si at det er veldig overraskende. Jeg tenker vel at det også er et resultat av at norske medier har vært ekstremt gode på å digitalisere seg.

KC: Jaja.

KLS: De har vært fremoverlente, og…

KC: Mer enn jeg trodde for noen år siden. Mer enn da, hvor jeg tenkte ‘Er det døden?’, så tror jeg mer nå på at det er en krevende omstilling. Veldig vanskelig. Men at man er i stand til gradvis å finne frem til nye forretningsmodeller man kan leve med.

KLS: Og så sier du at andre bør kunne se til medier som et formål man kan støtte. Men burde politikerne gjøre mer, synes du, for å bygge opp journalistikk?

KC: Det kan godt være. Jeg er ikke noen ekspert på dette heller, men jeg er ikke overbevist om at det man i dag … måten man i dag støtter mediene på er den riktige måten. Nå har vi jo hatt et helt utvalg som har sett på dette, men er ikke alltid sikker på at man bidrar til det mangfoldet man sier man skal bidra til. Jeg tror kanskje man kan bidra til mer konservering, da, enn til fornyelse. Risikerer å gjøre det i hvert fall. Så jeg tror ikke det hadde skadet å … Jeg vet ikke hvor langt egentlig politikerne har kommet til å følge opp Mediemangfoldsutvalget?

KLS: Det har jo blitt noen justeringer, må man kunne si, men det ble jo ikke noen voldsom omlegging.

KC: Nei. Jeg hadde en liten diskusjon om dette her for en stund siden. For jeg følger jo litt med den borgerlige nettavisen Minervanett, som jo også kommer ut med et sånt tidsskrift fire ganger i året. Og de får jo pressestøtte nå. Men det er jo minimalt i forhold til de andre såkalte meningsbærende avisene, slik som Klassekampen og Vårt Land, og så videre. Eller Dagsavisen og så videre. Og da er jo bare spørsmålet: Det er en *enorm* forskjell på hva de får, også målt i forhold til abonnenter. Og da kan man spørre seg: Er egentlig modellen veldig hjelpsom for et nytt medium, som gjerne vil prøve å etablere seg? Det er jeg ikke helt sikker på. Så det er mulig de pengene skulle vært fordelt litt annerledes for å stimulere til større mangfold.

KLS: Ja, ikke sant? Det kan veldig gjerne være, men: Det du definitivt har greie på er jo meningene i samfunnet. Og gir dagens mediepolitikk det meningsmangfoldet som det jo er ment også å gjøre?

KC: Nei, det er vel det som jeg ikke … Som jeg sa, da, at spennet er litt smalt. Og det er klart, det sto i Dagsavisen, jeg noterte det før jeg kom hit, for i en lederartikkel forleden så sto det i Dagsavisen at: ‘Det kan være at norske journalister er venstreorienterte fordi det ligger i oppdragets natur’. Og det er klart at hvis *det* er en utbredt oppfatning, da har vi et problem. For det ligger, etter min oppfatning, ikke i oppdragets natur. Men hvis det er en slags oppfatning, så blir det veldig, veldig trangt, altså.

KLS: Men da skal jeg avslutte med et siste spørsmål, egentlig.

KC: Mmm.

KLS: For hvilken rolle er det journalistikken skal spille i samfunnet, da?

KC: Først og fremst, hvis jeg skal svare kort: Opplysning. Det er det aller viktigste. Vi skal opplyses, slik at vi selv kan være samfunnsbevisste borgere i et demokrati. Men det skal selvfølgelig også være en arena, en plattform for at vi skal kunne ytre oss. Og vi skal kunne stole på at det er sant, og at det er viktig. Det er for meg det aller, aller viktigste.

KLS: Og så har du nevnt redaktørene et par ganger, men der blir den ansvarlige redaktøren helt … den som gjøre den helt store forskjellen?

KC: Redaktøren gjør … Min vurdering er at redaktøren faktisk gjør nesten større forskjell enn man skulle tro. For jeg vet jo at det enormt mange medarbeidere i de store avisene. Men jeg synes jeg – etter å ha levd såpass lenge – har klart sett forskjellen på utviklingen i store medier avhengig av hvem som har vært redaktør. Så det ser ut til å bety noe. Men for meg som er interessert i politikk, så merker jeg jo også hva den politiske redaktøren betyr.

KLS: Ikke minst den politiske redaktøren.

KC: Mmm.

KLS: Kristin Clemet, tusen takk skal du ha! Det er utrolig oppløftende å høre på en som ser lyse tider for kvalitetsjournalistikken.

(latter)

KLS: For det liker vi. Takk skal du ha!

KC: Takk for at jeg fikk komme!

(vignett)

KLS: Denne podkasten er produsert av Hansine Korslien for Stiftelsen Tinius.

(slutt)

by tiniusmarius

Investerer i fremtidens selskaper (ord-for-ord)

Dagens entreprenører former fremtiden gjennom innovasjon – men hvordan kan de være med på å skape fremtidens mediehus?

Investment manager i Schibsted Sverige, Dan Ouchterlony, jobber daglig med gründere og innovasjonsmiljø. I denne episoden forklarer han blant annet hvordan investeringer i andre sektorer kan løfte og forsterke mediehusene – og peker på de største utfordringene mediebransjen står overfor.

Programleder er Kjersti Løken Stavrum.

Spill av episoden her:

...eller lytt til Tinius Talks i Apple Podkaster, Google Podcasts, Spotify, Acast, Overcast, Pocket Casts, Soundcloud, Castro eller Castbox.

Under finner du en ren avskrift av alt som er sagt i episoden. Vi gjør oppmerksom på at Dan Ouchterlony er intervjuet via telefon, og ikke har fått forberede seg på spørsmålene.

(start)

(vignett)

KLS: Vi holder jo på i denne podkasten her med en serie om framtidens mediehus, og særlig framtidens publisistiske virksomhet. Og da har vi invitert Dan Ouchterlony inn, fordi han er investment manager i Schibsted Sverige, og har jobbet med tilvekstmedier i mange år. Velkommen, Dan!

Dan Ouchterlony (DO): Tack så mycket! Kul att vara med.

KLS: Veldig fint at du hadde tid, for du er veldig travel, har jeg inntrykk av å vurdere alle disse nye oppstartsselskapene. Am I right?

DO: Ja, det stämmer. Det är mycket att göra. Det är många entreprenörer som vill starta bolag och Schibsted vill ju investera i så många som möjligt – som passar oss i alla fall – så det är busy. Det är busy.

KLS: Også så jeg akkurat at det er en konkurranse om hvem som blir investert i også. Det var jo rekordmange penger til start-up i Sverige så langt i år.

DO: Ja, det är konkurrens. De bästa entreprenörerna har många alternativ att välja på, skulle jag säga. De är väldig intresserade av att veta vem som investerar och varför de ska investera. Det är ju inte så att man tar emot pengar och kapital från vem som helst, utan man ingår egentligen ett slags partnerskap som i utgångspunkten skall vara i fem-sju-tio år. Så jag tycker det är bra att man bryr sig om var pengarna kommer från, och om den som investerar har ett bra track record och så… Så det absolut konkurrens. Och ibland så vinner vi och det är kul.

KLS: Nå er jo vi i Stiftelsen Tinius en stor eier av Schibsted, så jeg skal passe meg for at dette ikke blir tekstreklame-spørsmål. Men: Hvilke fordeler er det Schibsted har som investor i konkurranse med andre, da?

DO: Just det. Men va kul att du frågar just den frågan, Kjersti. Nej, jag skojar lite.

(latter)

DO: Man kan beskriva det så här istället: Vad det är som skiljer oss från de andra och sedan så tror jag att det är upp till varje entreprenör att bestämma om det är unikt eller inte. Men det som skiljer oss är till att börja med att vi är ett väldigt stort mediehus i Norden. Och också i europeiska – va ska jag säga – förgreningar. Och det är unikt på det sättet att det gör att vi kan bidra med pengar, så klart. Kapital för att betala löner och sånt. Vi bidrar ju även med industriell kompetens. Vi har gjort många spännande projekt förut. För exempel är utrullningen av Blocket i världen. Och då har vi en sådan kompetens i huset som entreprenörerna kan nyttja sig av.

DO: Och sen så har vi jo en väldigt många möjligheter att bygga entreprenørarnas varumärke. Vi hjälper dem med att skaffa kunder till sina produkter. Och det är en starkt erbjudande för vissa. Därför investerar vi mest i bolag som vill jobba med marketing som verktyg. Det de ser att Schibsted faktisk är unika. Så det är det viktigaste.

DO: Så sen på andra plats, skulle jag säga att det kommer att vi har ett bra track record. Vi har gjort den här typen investeringar under många år. Och det är det inte jättemånga som har gjort. Faktiskt. Så det er en unikitet som jag tycker är viktigt att lyfta fram. Och en som ofta brukar uppskattas av entreprenörer.

DO: Sedan tror jag att vi – om jag får lägga det sist på listan – vi har ett litet annat tidsperspektiv på saker och ting. En riskkapitalist har ofta en fond, och den fonden skall stänga ned ett visst klockslag då man ska ge tillbaka pengarna till de som har investerat i fonden. Schibsted kan – i alla fall om vi vill – ha nästan ett oändlighetsperspektiv. Vi kan vara väldig långsiktiga. Så vi kan investera i projekt som kommer till att ta lång tid. Vi kan investera i projekt med hög risk, och så vidare. Så det är lite av de saker som skiljer oss från andra investerare, som är rena riskkapitalister.

KLS: Ja, det hørtes jo selvfølgelig ut som ren tekstreklame…

DO: Mmmm.

KLS: ...men det får lytterne bare leve med, for nå kommer det enda et spørsmål, nemlig: For jeg var inne og så på LinkedIn-profilen din, og der skriver du at du har åtte fantastiske selskap i porteføljen som du styrer med. Men da er jo mitt spørsmål, nemlig, hvilket av de selskapene som du driver med innenfor Schibsted Next er du mest stolt av?

DO: Ja, alltså av de här bolagen som finns i Schibsted Vekst så är det alla möjliga bolag. Vi har ju delat upp, vi är flera kolleger i Schibsted här, så vi har delat upp det lite grann. Mitt fokusområde är fintech-bolag. Alltså: Financial Technology, som det väl är en förkortning för. Så jag är mest engagerade i framtidens bank och finansmarknad. Det är liksom min specialitet. Det är där jag investerar och träffar entreprenörer och också utöver mitt dagliga arbete. Som investerare har man liksom två jobb. Det ena jobbet är att hitta nya investeringar. Det andra jobbet det är ju att se till att de investeringar man har gjort, att de går så bra som möjligt. Så det är lite olika faser av investeringsverksamheten. Så det var en litet sån ‘high level’.

KLS: Det er klart. Er det da mest morsomt med de nye tingene?

DO: Ja, det är en väldigt bra fråga, alltså. De är roliga på olika sätt. Jag gillar speciellt ett företag som vi investerat i ganska nyligen, som heter Insurello.

(lydklipp fra en presentasjonsvideo fra Insurello)

DO: De tar sig av an en ganska tråkig del av värdekedjan, kan man tycka. De hjälper folk som har blivit – fått en skada att få rätt ersättning från försäkringsbolaget. Det är lite så… Det är inte så många som tycker att det är det roligaste i världen. Men Marcus, där, som är grundare och VD, han tycker att det är det mest intressanta av allt man kan göra där ute. Och han gör det fantastisk bra. Så det är en spännande tjänst, vi tar oss av och hjälper alltså konsumenter att få riktig ersättning från de här försäkringsbolagen. Sen tycker jag… Just nu tycker jag också att ett annat bolag som heter Hypoteket är intressant.

(lydklipp fra Ekonomiekot torsdag 2. mai 2019 hvor Hypoteket omtales)

DO: Där gör vi bolån på ett nytt sätt. I Sverige, då. Den svenska marknaden. Och dom här bolånen kan vi ge till våra kunder, helt utan att vara bank. Så vi kopplar liksom ihop pensionssparare och bolåntagare direkt, utan att ha en bank mello, och det gör att vi kan vara väldigt, väldigt effektiva. Så det är också ett spännande nytt projekt.

KLS: Det hørtes ut som kortversjonen av disrupsjon.

DO: Ja, precis! Vi hoppas på det. Det är ju väldigt tidigt än så länge, det finns ca. 3.500 miljarder i svenska bolån, och vi har väl tagit en mikroskopisk del av det. Så det är mycket tillväxtpotential om vi får till på rätt sätt. Det ska bli spännande!

KLS: Men du vi må tilbake til dette med publisistisk virksomhet, for jeg skal prøve å dra deg inn i det som er en – det man noen ganger si er kjernevirksomheten – men det er i hvert fall en stor del av virksomheten i Schibsted og andre hus, nemlig: Publisistisk virksomhet. Og der vet jo alle at det har pågått en disrupsjon – eller i hvert fall en transformasjon i mange år. Mediehusene er blitt økonomisk trimmet. De har kjempesterk konkurranse fra de store tech-gigantene. Og du har jo vært med i Schibsted i over 13 år, så du har jo sett dette på nært hold lenge.

DO: Mmm.

KLS: Hvilken rolle vil du si at du med din virksomhet spiller opp mot den publisistiske delen av Schibsted?

DO: Mmm. Ja, precis. Nej men, bra fråga. Alltså: Man kan ha lite olika perspektiv på det, tror jag. Det första är ju att vi är ju en del av Schibsted som provar att bygga något nytt. Som inte finns, egentligen. Vi tittar efter affärsmodeller, verksamheter och entreprenörer som helt enkelt inte har byggt upp en speciellt stor business. Journalistiken och tidningsverksamheten på papper och på nätet, den är ju en ganska gammal affärsmodell. Även om den är satt under disruption. Så då tänker vi att vi att den bidrar till helheten i Schibsted genom att vi sätter Schibsted i kontakt med entreprenörer med mycket idéer. Schibsted kommer i kontakt med helt nya affärsmodeller. Schibsted kommer i kontakt med verksamheter som inte Schibsted hade kommit i kontakt med om vi inte hade investerat i de här startupsen.

DO: Om man liksom ska bli lite mer konkret, så är det ju så att de här bolagen vi investerar i, de blir också kunder till tidningarna internt. De köper reklam och de köper olika typer av nya annonsprodukter. Det är ju krävande kunder det här. De är ju entreprenörer som skall överta gamla branscher, till exempel inom finans och bank. Och så vill de ha så effektiv reklam som möjligt, så där får vi verkligen in spännande kunder i Schibsted som kan hjälpa oss att vara moderna och vara i framkant med våra annonsprodukter, då. Sen, liksom den mest filosofiska perspektivet på det här är väl att vi tycker ju att vi till dels uppfyller våra investeringar i det som journalistiken kanske uppfyllde tidigare. Alltså: När man satt med sin morgontidning, så kanske man hade två sidor som beskrev var hittade jag de billigaste försäkringen eller de billigaste EL-avtalet. Och i dag, så er det egentlig våra tjänster inom tillväxtmedier – eller Growth – som levererar den typen av service till kunderna. Så det är väl kanske den mest filosofiska synen på hur vi deltar i ekosystemet i Schibsted.

KLS: Nettopp! Og der ga du et veldig godt svar, og jeg hadde akkurat tenkt å spørre deg om: Var det egentlig økosystemet du beskrev nå? Det sa du vel også selv at det var. Men kan du gå litt mer inn på det, fordi veldig mange bruker jo dette ordet ‘økosystem’. Innimellom er jeg usikker på om vi snakker om de samme tingene.

DO: Ja.

KLS: Hva mener du med ‘økosystem’?

DO: Precis. Alltså: Vi jobbar ju med två ekosystem i Growth. Det första ekosystemet er jo ekosystemet av entreprenörer. Och när vi pratar om ekosystem, så är just det viktigt. Det handlar ju om människor som är duktiga på att bygga företag som är inriktade på entreprenörskap. I Sverige har vi en lite längre tradition av entreprenörskap genom tech än i Norge. Det var personer som var med att starta bolag redan på 90-talet, som sen kanske gjorde en framgångsrik resa, som fick pengar, och som har återinvesterat i nästa generations entreprenörer. Ett sånt exempel är ju – till exempel Niklas Zennström som grundade Skype en gång i tiden. Och det ekosystemet försöker ju Schibsted supporta och vara en del av. För det enda sättet som vi kan vara en trovärdig investerare. Det andra ekosystemet er jo det interna i Schibsted. Och det var ju de här sakerna jag beskrev. Det är ett ekosystem av reklam, marknadsföring – men också kompetens. Vi har ju trots allt folk som er duktiga på saker och ting i Schibsted. Alla våra medarbetare dom försöker vi koppla ihop med entreprenörer. Så får vi in entreprenörer som är fantastiskt duktiga på saker och ting. Då kan dom hjälpa oss andra i Schibsted med sin kompetens. Och sen är det ett ekosystem, sist men inte minst, av kapital. Alltså: En del av dom bolag vi har investerat i historiskt, de genererar också väldigt hög avkastning och hjälper att föra kapital tillbaka till Schibsteds ekosystem. Så det är väl en del dimensioner… Ekosystem är ett svårt ord, för det finns kanske lika många förklaringar som personer som säger ordet, kanske. Men det er *min* definition i all fall av ekosystem.

KLS: Ja, det var veldig nyttig å høre, egentlig. Men du var også innom det tidligere at mange av disse startupsene er på jakt etter markedsføring, rett og slett.

DO: Mmmm.

KLS: Og den, på en måte, *kraften* er jo viktig for å kunne beholde det publisistiske, eller at det publisistiske har en viktig rolle inn i markedsføringen – har den ikke det? Eller er det en gammel måte å tenke på?

DO: Nej, alltså reklam är ju en stor del av vår intäkt genom journalistiken – än så länge. Nu ser vi ett kraftigt uppsving av prenumerationsintäkter även digitalt. Det er en ny företeelse om man tar dom långa tidsaxlarna här. Det er ju bara de senaste fyra-fem åren som digitala prenumerationer faktiskt är en väsentlig del av omsättningen. Och det ser man ju också i USA i med Financial Times och så vidare. Wall Street Journal tänkte jag på. Financial Times är ju i London. Men då kan man tänka att det att vara duktig på att göra reklam, det är ju viktigt för en startup, och då brukar vi tänka så att om man då som Schibsted får lära sig att leverera hög effekt reklam för en startup, ja då blir man tvungen att bygge en väldigt bra produkt som sen kan komma till gagn för alla dom andra bolagen som vill göra reklam. Och det kan ju vara skillnad på hur man vill göra reklam, så det är viktigt för startupsen att få tillgång till Schibsteds expertis. Och jag tänker också att det är viktigt för Schibsted att få träna sig på de allra mest nystartade bolagen också, eftersom det är de som kommer att vara dom stora bolagen om tio år. Då har man liksom redan byggt upp den kompetensen i dag. Så jag tror att man ser lite längre in i framtiden genom att vara partner med dom här startupsen än om man bara skulle ha de stora annonsörerna som partner.

KLS: Det er jo mye energi som går med på å bekymre seg over konkurransen fra de store amerikanske tech-selskapene.

DO: Mmm.

KLS: Og det sies jo også at de er ganske nådeløse overfor mange startups, ikke sant? Er man en vellykket startup så kopierer de enten det selskapet forsøker å få til, eller de bare rett og slett utmanøvrerer dem på andre måter.

DO: Ja.

KLS: Med din erfaring: Hvor bekymret er du for mediehus, som Schibsted og andre mediehus i andre land, i konkurransen med disse store selskapene?

DO: Alltså på… Det är väl två bekymringer jag har. Det första är på innehållssidan. Jag tror att det är – i dag för en genomsnittlig användare så är det svårt att förstå varför det innehållet vi producerar är bättre än det innehållet som strömmar förbi gratis på Facebook eller Twitter eller nogen annan stans. Alltså: Varför är journalistiken viktig? Är den information vi tar fram bättre än någon annan information. Det tycker jag är det första bekymret. Vi måste vinna kriget om konsumenternas uppmärksamhet och deras uppfattning om kvalitet. Det är för att annars blir vi bara en ytterligare en text i något flöde på sociala medier. Och det är inte good enough. Det är det första. Där tror jag att vi har… Än så länge har vi ett litet problem då vi för ett krig vi långsamt förlorar. Vi blir inte uppskattade för det vi faktiskt bidrar med. Det är i alla fall min bild lite från sidan.

DO: Det andra kriget är ju kriget om annonspengarna. Och där ser vi en väldigt annorlunda bild i dag än för tio år sen. För många år sedan hade vi till och med distributionsmonopol i någon bemärkelse när vi hade tidningar i lokalsamhällenna. Och sedan kom TV, då var det konkurrens om det. Och så har det kommit reklamradio, och nu kommer digital distribution vilket gör att vi liksom får ännu mer konkurrens. Och Google och Facebook de tar ju marknadsandelar. De har väldigt bra reklamprodukter. Jag ser ju våra startups som vi investerar i, köper väldig mycket reklam av Google, Facebook och så vidare. Så det är klart att där finns det konkurrens. Jag tror att det enda sättet att är utveckla reklamprodukter som är tillräckligt bra för att klara konkurrensen. Det finns inget annat sätt. Alternativet är ju att sluta göra reklam, och gå helt och hållet på prenumerationer. Att ta bort reklam helt enkelt. Det är ju en ganska dramatisk approach som jag kanske inte helt tror på. Men vi måste vinna både kriget om kvaliteten och kriget om hög effekt i vår reklam. Annars så är det svårt att vara konkurrenskraftig.

KLS: Men du kom jo inn med dine nye selskaper, så driver du jo egentlig en forretningsutvikling internt i Schibsted ved å kjøpe selskaper og bidra til å utvikle dem.

DO: Mmm.

KLS: Og er jo litt sånn ‘siste og helt avgjørende spørsmål’ er jo da: Ser du lyst på framtiden for mediehus som Schibsted?

DO: Ja, men jag ser väldig ljust på Schibsted. Det måste jag säga.

(latter)

KLS: Men jeg prøver å ta det litt bredere.

(latter)

DO: Jag är ju också anställd och så. Men om man skall förklara lite varför, så tror jag att vi har en vilja att söka nya vägar. Och det tror jag är det som behövs för att få journalistiken och affärsmodellen att vara relevanta även om tio-tjugo år. Om vi hade gjort samma sak idag som vi gjorde för tio år sedan då hade vi redan varit passé. Där har ju Schibsted klarat den första transformationen från print till webb. Utmaningen nu är att nästa transformation kommer, om man säger så, från webb med desktop och sånt, och sen är det webb och mobil, och så går vi in i någon form för appvärld – och även den utmanas ju vidare av en värld med sociala medier i centrum. Allt detta gör att vi måste fortsätta att hänga med och vara i framkant. Det är ju enda sättet och det ser jag ljust på. Det finns dessutom en vilja och vara innovativ och det finns en vilja att ta risk. Det finns en också vilja att prova nya saker. Allt detta värdefulla måste vi vårda i koncernen. Hur det framåt kommer att lyckats eller inte, det är en väldigt svår fråga. Det är ju mer av ett bet man får ta. Men i alla fall: Vi tar bets, vi vågar se in i framtiden även om det är jobbigt. Det är det som gör att jag är positiv, måste jag säga.

KLS: Veldig bra! Jeg hører produktutvikling. Jeg hører satsing. Jeg hører fortsatt litt reklame, i tillegg til brukerinntekter.

DO: Mmm.

KLS: Og jeg hører at vi er nødt til å tenke og tro at vi kan konkurrere mot de store tech-gigantene. Så i denne jakten på framtidens mediehus, så var dette veldig gode bidrag, Dan. Tusen takk skal du ha for at du tok deg tid til å bli med!

DO: Ja, tack så mycket!

KLS: Dan Ouchterlony er investment manager i Schibsted Sverige.

(vignett)

KLS: Denne podkasten er produsert av Hansine Korslien for Stiftelsen Tinius.

by tiniusmarius

Vender rubrikkene tilbake? (ord-for-ord)

Hvilken rolle spiller rubrikken og rubrikkselskapene for fremtidens mediehus?

Programleder er Kjersti Løken Stavrum får besøk i studio av Christian Printzell Halvorsen. Han er administrerende direktør i Finn og leder de nordiske markedsplassene til Schibsted i Norden.

Hvilke synergier kan mediehusene og markedsplassene ha av hverandre? Og hvilke nye tjenester jobber Finn med?

Spill av episoden her:

...eller lytt til Tinius Talks i Apple Podkaster, Google Podcasts, Spotify, Acast, Overcast, Pocket Casts, Soundcloud, Castro eller Castbox.

Under finner du en ren avskrift av alt som er sagt i episoden. Vi gjør oppmerksom på at Christian Printzell Halvorsen ikke har fått forberede seg på spørsmålene.

(start)

(vignett)

KLS: I gamle dager, da vi hadde papiraviser, var rubrikken ekstremt viktig. Og spørsmålet nå er jo da: Hvor er rubrikkene i dag, og hvilken rolle spiller rubrikken i fremtidens mediehus? Og til å gi de beste svarene på denne har vi fått den beste personen i studio, nemlig Christian Printzell Halvorsen. Velkommen til deg!

Christian Printzell Halvorsen (CPH): Takk! Takk for det.

KLS: Du er sjef for markedsplassene i Norden i Schibsted.

CPH: Stemmer.

KLS: Og Finn.

CPH: Ja.

KLS: Ja. Og du har vært det før.

CPH: Ja, det har jeg.

(latter)

KLS: Og du har til og med vært produktsjef for de internasjonale markedsplassene i Schibsted, før man lagde Adevinta som et eget selskap. Og du har jo også jobbet i Cxense, det skal vi ikke snakke om nå, men jeg bare nevner det som en del av bakgrunnen din. Men nå er du altså tilbake, og det er jo veldig bra?

CPH: Ja, det er kjempegøy!

KLS: Du føler ikke at du møter deg selv i døra i hverdagen, eller?

(latter)

CPH: Ja, men det er som å komme hjem, på mange måter. Kommer tilbake til kjente problemstillinger, samtidig som verden har beveget seg videre. Så man må sette seg inn i litt nye ting også. Så det er gøy!

KLS: Ja, men det er bra: For det siste må vi jo snakke mer om. Men jeg må stille deg – helt konkret – dette spørsmålet: Rubrikken. Helt avgjørende for inntektene i de gamle papiravisene…

CPH: Ja.

KLS: Så tok jo Schibsted – og dette er jo en gammel historie som man fortsatt liker å snakke om – så tok Schibsted ut disse rubrikkene og lagde Finn. Som jo har vært en utrolig vellykket historie. Men hvilken rolle spiller Finn, eller rubrikkselskapene, i det moderne mediehuset?

CPH: Ja, jeg synes det er en interessant refleksjon, og en interessant historie som du begynner på der. For rubrikken og mediehusene var jo i gamle dager, i papiravisen, ekstremt tett integrert. Og så skilte man det fra hverandre, og lot rubrikken vokse på egen hånd og på sine egne premisser. Og det har vært et fantastisk eventyr for Schibsted som sådan. Men nå begynner vi å se muligheter for å koble dette sammen igjen, ikke sant? Når man ser på Norge og Sverige, så bygger vi koblinger mellom markedsplassene og mediehusene, hvor man som forbruker egentlig skal bevege seg mellom disse sidene på en veldig naturlig måte. Og at vi også kan bruke kunnskapen om deg som forbruker til å gi deg en bedre opplevelse på tvers av disse tjenestene.

KLS: Vi må være litt mer konkret på dette. For før så var det jo – som man ofte bruker på norsk, dessverre – så var jo rubrikken og nyhetene ‘bundlet’.

CPH: Yes.

KLS: Ikke sant? Og så ble det ‘debundled’ når man, for eksempel, lagde Finn.

CPH: Ja.

KLS: Og det jeg hører du sier nå er at vi ‘bundler’ igjen. Men hvordan gjør man det?

CPH: Jeg vil ikke si at vi bundler det som et produkt. Men mer det at vi lærer å kjenne deg som forbruker på tvers av disse tjenestene. Og ved at vi både vet hva du har lest av nyheter på Aftenposten og VG, og vi vet hva du er interessert i på Finn. Da kan vi gi deg mer personlige tjenester knyttet tilbake – og også utnytte det i annonsørsammenheng til å ha mer relevante produkter for annonsører.

KLS: Det du sier er at jeg kunne fått et bedre Finn-søk hvis vi hadde gjort dette før?

CPH: Det kan godt hende at Finn-søket også kunne blitt bedre. Slik det er i dag har vi noen muligheter til å, for eksempel… Du har vært inne og søkt på Finn Eiendom, på boliger. Og så kommer du på VG i etterkant, og plutselig kan du bli møtt av en bolig på forsiden av VG, som ligner på den du har søkt etter på Finn, men som du ikke har sett før. Så plutselig treffer vi deg i en annen setting, men med noe som er relevant og tilpasset til deg som forbruker. Det er den type koblinger som vi håper å kunne se mer av fremover.

KLS: Og det vi egentlig står og snakker om nå er jo dataene vi legger igjen, ikke sant?

CPH: Ja, ikke sant? Det er det.

Kjersti Løken Stavrum får besøk i studio av Christian Printzell Halvorsen. Han er administrerende direktør i Finn og leder de nordiske markedsplassene til Schibsted i Norden. — Kjersti Løken Stavrum og Christian Printzell Halvorsen. Foto: Hansine Korslien

KLS: Ja. Men på hvilken måte jobber nå Schibsted for å få dette til?

CPH: Vi har jo jobbet med dette i flere år allerede, og én av de viktigste tingene der er jo at vi har en felles innlogging på tvers av både markedsplassene og mediehusene. Schibsted-kontoen. Så det er jo det som blir den linken mellom de ulike tjenestene. På samme måte som når du er i Googles økosystem, hvor du beveger deg mellom YouTube, Gmail og søket på en sømløs måte, så kan man dette mer og mer også innenfor Schibsteds sfære.

KLS: Men hvordan vil du si da at Schibsted kan konkurrere med Google, for eksempel?

CPH: Ja.

KLS: Er det i det hele tatt mulig å se for seg?

CPH: Definitivt! Jeg tenker jo at Schibsted skal være den som kjenner de norske forbrukerne og de nordiske forbrukerne aller best – gjennom alle de kontaktpunktene vi har med det nordiske folket hver eneste dag. Og da kan man definitivt konkurrere mot Google og andre globale selskaper – med den styrken vi har.

KLS: Vi i Stiftelsen Tinius er jo den kontrollerende eieren av Schibsted. Og det sier jeg nå bare for å minne om det, men også for å si at vi er veldig glade for *det* svaret...

(latter)

CPH: Ja.

KLS: ...som du ga der! Men forklar meg litt: På hvilken måte er de dataene som jeg legger igjen når jeg leser Aftenposten og VG, for eksempel, annerledes enn de dataene jeg legger igjen når jeg har vært hos Finn?

CPH: Ja, det er jo helt ulike atferdsmønstre som du har på ulike tjenester. Når du er på en markedsplass så legger du jo inn atferdsdata som sier noe om din kjøpsintensjon, eksempelvis. Mens på et nyhetsmedium er det helt andre typer data. Mer knyttet til interesseområder – hva er det som interesserer deg? Er det sport? Er det kultur? Er det de ‘vanlige nyhetene’? Eller er det andre ting? Så det er veldig ulike typer atferdsdata. Og så har vi jo andre typer tjenester: Om det er Prisjakt, eller om det er andre ting som sier *andre* ting om deg som forbruker.

KLS: Der introduserer du jo en annen tjeneste også…

CPH: Mmm.

KLS: ...som da har en egen rolle i dette nye mediehuset. Men er det noe data du skulle ønske dere hadde, som dere ikke har?

CPH: Ehhh… Ja, det er jo… Sånn generelt sett så skulle jeg ønske vi hadde enda flere innloggede brukere. At vi vet mer hvem du er. Og at vi på den måten kan koble dine data på tvers av devices, for eksempel. Det er vel *det* punktet vi aller helst ønsker å kunne levere på for forbrukerne.

KLS: Så du har jo lang erfaring med å jobbe med denne type produkter, og også annonseprodukter fordi du jo gründet Cxense. Men under samtalen om data vaker jo alltid spørsmålet om personvern.

CPH: Ja.

KLS: Med din erfaring – også internasjonalt: Mener du nordmenn er for skeptiske til å dele data, eller skulle du ønske de var mer rause med dataene sine? Eller er det en sunn fornuft i bunnen?

CPH: Jeg mener at forbrukerne ønsker personaliserte tjenester. Det synes jeg vi ser overalt. Det at du får innhold som er tilpasset deg, det er det et ønske og behov for. Og det ser vi på den måten at dette driver atferd og bruk. Og samtidig med dette er det en økende interesse og økende skepsis for dette med å gi bort data, og dette med at man er opptatt av personvern, som kanskje taler i den andre retningen. Men jeg tror det er fullt ut mulig å levere på begge deler: Både være en personlig tjeneste, og samtidig levere på det tillitsforholdet som det er å ta vare på dine data. Og der synes jeg Schibsted spiller en veldig viktig rolle i det.

KLS: Mmm. Så nevnte du helt i starten – kastet liksom ut et snøre der – om at dere skal lage nye produkter. Og du har nevnt Finn Eiendom, selvfølgelig. Og det er Finn Jobb og Torget, ikke minst, som mange av oss har god erfaring med.

(latter)

CPH: Ja.

KLS: Men hvor er det du ser de store retningene for markedsplassene fremover?

CPH: Nå har vi lagt en strategi hvor vi har sagt at vi skal – i tillegg til å ivareta, på en måte, de kjerneområdene som vi har i dag, som du var inne på: Jobb og Bil og Eiendom og Torget, og så videre – så skal vi også gå dypere inn og utvikle noen av undervertikalene, som kanskje ikke er like kjente. Så på ett område vi har jobbet mye med både i Norge og Sverige, det er leiemarkedet for bolig, eksempelvis. Og hvordan kan vi gjøre det til en tryggere og mer sømløs opplevelse – både for leietaker og utleier? Og det vil komme flere av den type undervertikal-tjenester. Og så har vi også satt oss et mål om at vi ta noen helt andre typer markedsplass-områder, og se om vi kan utvikle disse. Og der har vi ikke kommet like langt ennå, men vi har noen sporer til det. Og ett område som vi har begynt å jobbe med er en tjeneste som heter Style Time, som er en tjeneste, rett og slett for booking av eksempelvis fristørtimer og den type ting. En annen type markedsplass som er innenfor tjenesteområdet. Og generelt har jeg tro på at tjenesteområdet som sådan kommer til å vokse mye fremover.

KLS: Forstår jeg deg rett, da: Er det en sentralisert booking for ulike frisører, er det det du tenker? Eller skal alle frisører legge inn sine…

CPH: Ja, det kan både være at det er en booking-tjeneste for den enkelte frisørsalong, som de kan bruke på sine nettsider. Men: Vi kommer jo fra markedsplassperspektivet, så det er også et sted hvor du kan si at: Jeg trenger en frisørtime, og så finner vi muligheter for det blant tilgjengelige frisører, da.

KLS: Det hørtes virkelig veldig bra ut.

CPH: Ja.

KLS: For alle oss som innimellom våker og har den største ‘bad-hair-day’-en av alle…

(latter)

KLS: ...vi kan bare legge det ut…

(latter)

CPH: Ja, her har du muligheter til å komme deg gjennom dagen.

(latter)

KLS: Virkelig mulighetenes marked!

CPH: Ja.

KLS: Miljøperspektivet.

CPH: Ja.

KLS: Det er jo viktig for Finn, antar jeg.

CPH: Ja.

KLS: Vi kan jo ikke ha en samtale med fornuft gående uten å snakke om miljøet, i vår tid. Er det gjenbruk som er det store, eller er det låning som blir større, tror du?

CPH: Ja, jeg vil si at generelt har bærekraftperspektivet blitt mye sterkere i markedsplassene. Og det er jo drevet av en samfunnsendring, og en samfunnsbevissthet om temaet. Så jeg vil si at det vi ser er at spesielt dette med at man selger brukte gjenstander – man tror at gjenstanden man har brukt kan få et nytt liv et annet sted – er definitivt i vekst. Det å kjøpe brukte varer ligger litt bak, men det kommer enda sterkere det også.

KLS: Ok, så folk har lettere for å ville selge, enn å kjøpe?

CPH: Sånn er det nok. Men det er nok bare en tidsforskyvning mellom de to, tror jeg. Og så er det den andre siden ved det: Det er nok også en trend det at man har et litt mindre behov for å eie, og kan kanskje i større grad leie eller bruke andre mekanismer. Vi ser innenfor bil-området at det vokser frem bildeling, bilabonnement, leasing og den type ting, som er nye former for det å ha tilgang til bil – som er annerledes enn at du nødvendigvis *må* eie det.

KLS: De fleste med en Facebook-konto har jo også lagt merke til at Facebook er aktive på markedsplass-siden. Hvordan vurderer du dem som konkurrent?

CPH: Dette er jo noe vi har sett over mange år. Og at det har vokst frem, spesielt i lokalområder, og spesielt i det vi kan kalle ‘torget’-kategorien i Norge. Og det har nok sin plass. Men det har ikke vært den store trusselen for vår posisjon, som noen kanskje fryktet for noen år siden. Det har det ikke vært.

KLS: Så nevner du da at leiemarkedet, at dere kanskje skal inn der. Og da tenker jeg Airbnb med én gang.

CPH: Ja.

KLS: Puster de dere i nakken, eller skal dere puste dem i nakken? Eller hvordan blir relasjonen?

CPH: Ja, Airbnb har jo en veldig annerledes modell enn den vi har. Vi har jo sagt at vi skal være størst og best i Norge på en rekke forskjellige områder, ikke sant? Bil, jobb, eiendom, torget og alle undervertikaler av disse. Mens Airbnb har valgt en annen modell. De har sagt at: Vi er feriebolig og vi skal ta *det* området der globalt. Og gjør det veldig godt på de premissene der. Men samtidig har jo vi veldig gode resultater på Finns ferieboliger til leie, også. Så vi kan sameksistere.

KLS: Tillit, eller trust, som vi også sier på norsk…

CPH: Ja.

KLS: ...er jo en viktig faktor i dette landskapet. Både Facebook og Airbnb har jo hatt store, tunge utfordringer innenfor tillit. Men Finn har jo også hatt det fra tid til annen. Men er det en arena dere ser at dere kan, liksom, ‘vinne’ kunder på?

CPH: Ja. Jeg er helt overbevist om at tillit er helt avgjørende for Schibsted som konsern, jeg. Du må ha tillit til journalistikken. Du må ha tillit til markedsplassene. Du må ha tillit til at de tjenestene vi har som konsern er noe du kan stole på, at den informasjonen du får er riktig. Så det gjelder generelt. Og så gjelder det helt klart i en markedsplass. Jeg vil nesten si det slik at det er helt avgjørende for enhver markedsplass at du må ha tillit til at du kan handle der på en trygg og god måte. Og det legger vi ned betydelig ressurser for å få til.

KLS: Ja, og for én som da bruker disse tjenestene med jevne mellomrom, så er det jo alltid det vonde punktet: Når skal du betale.

CPH: Ja.

KLS: Så det er vel egentlig transaksjonen av penger som er det svake punktet, er det ikke det? Eller: Ikke nødvendigvis svakt, men det utfordrende punktet?

CPH: Det er én side av det. Og det er en viktig side. Du kan si at: Måten vi tenker rundt markedsplassen i dag er at – mens det tidligere bare var en oppslagstavle der du la ut noe for salg, eller noe til leie, eller sånn. Så tenker vi i dag mye mer i retning av at *hele* brukeropplevelsen fra start til mål – hvor det er betalt og oppgjort og sånn – at det skal være helt sømløst, og vi skal følge deg gjennom reisen på en trygg måte. Og der har vi eksempelvis nå spennende prosjekt gående på bil. Hvordan du kan gjøre en bilhandel på en enkel måte, med enkel og garantert betaling og oppgjør. Men også ting som at kontrakt og det at omregistreringen av bilen skjer digitalt og i en sømløs prosess. Så det er ikke bare betaling, det er egentlig hele prosessen.

KLS: Nå har jo du, når du først står her og har en egen mikrofon, faktisk…

(latter)

KLS: ...så må jeg jo få lov til å spørre deg, jeg antar at du vil like å svare: Jeg ser jo at Finn stadig kommer veldig høyt på listen over selskap som folk har lyst å jobbe for. Og det har det jo egentlig alltid gjort. Hvorfor det?

CPH: Det er fordi vi legger utrolig mye vekt på alt det som har med kultur og medarbeidere å gjøre. Jeg er hellig overbevist om at hvis vi skal lage de beste tjenestene for forbrukerne, så må vi ha de beste medarbeiderne. Så det har vi investert tungt i over mange, mange år. Og så har vi slike ting som at, for eksempel, hvis du er en dyktig teknolog, da – eksempelvis – som jo er veldig viktig for oss – så vil jeg si at det er få steder hvor du kan jobbe og få de utfordringene som du faktisk får når du jobber med Finn eller Blocket eller Tori. Vi har fantastiske teknologimiljøer, hvor du har tjenester som er veldig synlig i landet – kjempespennende å jobbe med. Hvis du jobber i et internasjonalt selskap, så sitter du sannsynligvis langt fra beslutningene, og de tingene der, og det får du når du jobber i selskapene vi eier.

KLS: Jeg leste i avisen, for øvrig, at det var veldig mange som fant hverandre på jobben i Schibsted. Jeg vet ikke: Det er jo litt artig i et Finn-perspektiv, egentlig.

CPH: Ja?

(latter)

KLS: Men jeg sier egentlig det fordi jeg skal over på noe som jeg har lurt på. Og det er jo en del av den gamle rubrikken i papiravisen, det var jo kontaktannonsene.

CPH: Ja.

KLS: Men nå er det jo Tinder som suser av gårde. Skulle du ønske dere hadde vært bedre på *det* markedet også?

(latter)

CPH: Det er vanskelig å si nei til at man ikke skulle ønske at man hadde funnet opp Tinder. For det er jo en av de aller mest lønnsomme tjenestene der ute. Og vi har jo hatt møteplassen, så vi har vært innenfor området.

KLS: Men der var dere ikke gode nok, rett og slett?

CPH: Nei, der… Tinder kom med en ny modell innenfor dating. Og definitivt tok innersvingen på det markedet.

KLS: Er det andre markeder du frykter skal bli tatt innersvingen på, som dere jobber med?

CPH: Ikke noen umiddelbare trusler på det området, nei.

KLS: Nei, og ikke noe du har lyst å dele kanskje, eller?

(latter)

CPH: Nei.

KLS: Men vi skal tilbake igjen, helt til utgangspunktet vårt, som var: Hvilken rolle Finn spiller det nye mediehuset. Kan Finn på noen måte gjøre journalistikken bedre, tror du?

CPH: Hmmm… Det var et interessant spørsmål. Ehm. Det er jeg litt usikker på.

KLS: Ja. Det er nemlig jeg også. Det var derfor jeg måtte spørre.

(latter)

KLS: Da var det ikke noen stor rolle for Finn å spille for journalistikken, og det er kanskje like greit? Men: Tusen takk skal du ha, Christian Printzell Halvorsen. Sjef for Finn og de nordiske markedsplassene i Schibsted.

CPH: Takk skal du ha!

(vignett)

KLS: Denne podkasten er produsert av Hansine Korslien for Stiftelsen Tinius.

(slutt)

by tiniusmarius

Den innovative distribusjonen (ord-for-ord)

Papiraviser erstattes av pakker, brød og bløtkaker. Men kan Schibsted Distribusjon fortsette å levere vekst i fremtiden?

I takt med fallende avisopplag har Schibsted Distribusjon lansert en rekke nye produkter og tjenester. Innovasjon og nytenkning har vært avgjørende i omstillingen, og midt i hjertet av den står administrerende direktør, Cathrine Laksfoss.

I denne episoden deler Laksfoss erfaringer fra omstillingsarbeidet, og ser på muligheter som åpner seg for fremtidens distribusjonsnettverk. Programleder er Kjersti Løken Stavrum.

Spill av episoden her:

...eller lytt til Tinius Talks i Apple Podkaster, Google Podcasts, Spotify, Acast, Overcast, Pocket Casts, Soundcloud, Castro eller Castbox.

***

Under finner du en ren avskrift av alt som er sagt i episoden. Vi gjør oppmerksom på at Cathrine Laksfoss ikke har fått forberede seg på spørsmålene.

(start)

(vignett)

KLS: Velkommen til oss, Cathrine Laksfoss. Du er sjef for Schibsted Distribusjon. Og når vi nå skal lage disse podkastene om fremtidens medievirksomhet, så er jo distribusjon blitt et veldig spennende og viktig område. Altså: Distribusjon har alltid vært viktig, men nå er det plutselig blitt noe helt nytt. Hvor lyst ser du på mediefremtiden fra ditt ståsted?

Cathrine Laksfoss (CL): Jeg ser jo på distribusjonens fremtid, i hvert fall, veldig lyst. Distribusjon er noe som vokser. Det ser vi når netthandelen vokser. Så er det også sånn at distribusjon av tradisjonelle aviser faller. Når det er sagt så tror jo jeg vi kommer til å opprettholde papiret – og *lese* papir – i fremtiden også. Kanskje på en litt annen måte enn i dag, men jeg tror at papir og mennesker, det har noe for seg. Det hører litt sammen.

KLS: Jeg tenkte ikke vi skulle begynne å snakke om papiravisen, egentlig. Men nå gjør vi det. Hvor kommer dere til å distribuere – bære rundt papiraviser daglig tror du – i lang tid fremover?

CL: Jeg tror det kommer til å vare en stund. Og så ‘daglig’, det vet jeg ikke helt. Men jeg tror at papir – altså digitale medier har ikke helt klart å erstatte alt det som papir er. Som kos og hyggestunder. Kanskje dette med læring? Vi ser at forskning viser at selv barn som er oppvokst i en digital tid, lærer bedre ved å lese på papir. Og vi tror egentlig ikke at digitale medier kan erstatte alt, men jeg tror heller ikke at vi kommer til – nødvendigvis – å ha daglige aviser. Men når det er sagt, så tilpasser vi distribusjonen, og vi distribuerer veldig mye annet sammen med aviser. Så for oss blir det en annen type, en annen måte å distribuere på. Men: Vi kommer til å besøke folks hjem hver dag.

KLS: Men du har jo jobbet med distribusjon lenge, egentlig. For du jobbet også i Posten …

CL: Mmm.

KLS: ...før du kom til Schibsted. Kan ikke du forklare hvordan den bransjen har utviklet seg fra det at man – ja, bar rundt på papir til den nye tenkningen rundt distribusjon?

CL: Jo, jeg jobbet ti år i Posten Bring. Veldig spennende år. Veldig flinke folk. Men det er klart at både post og aviser faller mye i volum. Og man har levert hjem til alle mennesker i vårt land og andre land – hver dag – i mange år. Og så ser man at man må redusere, særlig post, fordi det faller mye. Samtidig er det sånn at når digitale aviser stiger, så stiger også netthandelen. Og det er veldig kjedelig å handle på nett hvis man ikke kan få levert. Slik at distribusjonen øker jo, så hele bransjen innenfor distribusjon har endret seg mye. Tidligere var det en distribusjon av papir, egentlig. Nå er det mye distribusjon av pakker. Og særlig avisdistribusjon er veldig forskjellig fra post- og pakkedistribusjon. Det er en veldig enkel distribusjon, men hvor all logikken og intelligensen egentlig ligger i *systemet*. Og det systemet har vi da bare viderebrukt, og lagt pakker på toppen av den gamle avisdistribusjonen. Så det er en veldig stor endring i mediedistribusjonen. Om det er like stor endring i posten det … tror jeg kanskje ikke? Men de er også flinke til å utvikle nye produkter, men ikke nødvendigvis helt i samme nettverk som det posten har gått.

KLS: Nei, for dere har jo faktisk vært ganske – hva skal jeg si? Aggressive? Eller fremoverlent? For det er jo – hvis man har båret rundt på papiraviser i hundre år, og vel så det, og så finner man ut at ‘nei, nå skal vi distribuere *brød*’.

CL: Mmm.

KLS: Ble den idéen godt mottatt, for eksempel?

(latter)

CL: Ja, vi har et kjempegodt samarbeid med fagforeningen. Og de – og alle som jobber hos oss – de ser jo det at når vi kommer med nye volumer, så sparer vi arbeidsplasser, og lager en ny hverdag for dem. Og det er interessant for dem. Vi har ansatt, bare i Schibsted Distribusjon, 1.000 personer som jobber for oss på natt. Og vi har også et arbeidsgiveransvar mot 700 andre som jobber for oss. Det er mange mennesker, og de menneskene har ikke nødvendigvis samme mulighet til å få jobb som deg og meg. Så det vi gjør er at vi jobber med arbeidsplassene. Samtidig er de kjempeflinke. Vi har jo systemene og teknologien til å legge inn pakker, eller om det skal være brød, eller juice, eller … vi har også jobbet med rå egg og bløtkaker. Det har gått kjempefint, det! Og da er det noe med å få de med seg, men også ha god opplæring ...

KLS: ...jeg må bare stoppe deg på det med bløtkaker. For én ting er at man vet hvordan aviser distribueres, men for alle oss som, for eksempel, har bodd i bygårder i Oslo sentrum, så har vi også *lyden* av distribusjonen – som er den avisen som kastes og klaskes …

(latter)

KLS: ...i bakken ved døra. *Det* kan man jo ikke gjøre med kaker.

CL: Nei.

KLS: Nei.

CL: Det kan man ikke. Noe vi har prøvd, det også. Det gikk litt dårlig…

(latter)

CL: Men vi må lære mens vi går, og det dreier seg om å lære opp et stort nettverk av mennesker, som jobber hver natt, til å gjøre noe nytt. Og det klart at nå har vi også snudd denne kjeden til å hente inn. Vi har jo levert aviser *ut* i 160 år, men nå med ‘Meg til deg’-tjenesten, som virkelig tar av nå om dagen, så henter vi også inn hjemme hos folk, og det er noe helt nytt.

KLS: ‘Meg og deg’-tjenesten, la oss ta to ord om den.

CL: Mmm.

KLS: Altså: Den er rett og slett sånn at om jeg kjøper noe på Finn, for eksempel, så kan jeg … Eller: Si at jeg *selger* noe på Finn, da. Da legger jeg den ut, og så henter – ikke akkurat *du* den – men noen hos deg henter den?

CL: Ja. Du får en kode når du booker pakken på nett, og den skriver du på med tusj på pakken. Emballere den, eller legger den inn i ett-eller-annet, og så legger du den på dørmatten eller i postkassen, avhengig av hvor du vil legge den. Og så henter vi den med samme avisbud-nettverk som leverer ut hos naboen din, hvis du ikke har avis, eller hos deg, på natten. Og så sender vi den gjennom det vanlige nettverket. Vi kaller det ‘utstrøm’. Det er akkurat det samme som vi gjør med alle andre aviser og pakker.

KLS: Det er mye å holde orden på, da …

CL: Ja, det er det.

KLS: ...for de tidligere avisbudene…

CL: Ja.

KLS: Du skal ha et brød under armen, og en bløtkake, og så skal du ta med deg genseren til hun i tredje… Ja?

CL: Det er det, og derfor så har vi … Heldigvis har vi god teknologi, slik at alt ligger i den samme ebud-boken, som vi kaller den. Eller elektronisk oppslagsverk for budet, som han laster ned på kvelden. Så vet han eksakt hva han skal levere hvor, når han skal gå i løpet av natten, og hva han skal levere. Men det er klart at det er andre fysiske utfordringer. Her skal man jo holde orden på pakker, de skal være i en tralle – vi er jo veldig miljøvennlige, spesielt i Oslo. De aller fleste budene går. Og de skal jo ta med seg alt dette. Det er tungt etc. Så vi må skru rundt på rutene våre etterhvert. Men teknologien går jo vår vei, da. Altså: Vi jobber med prediksjoner, vi jobber med optimering av ruter, vi kommer til å legge dem om etterhvert som volumet vårt endres.

Cathrine Laksfoss (Foto: Hansine Korslien)

KLS: Og hvordan typisk endres volumene nå? Altså: Er det mindre aviser i noen deler av byen, mens det der er mer netthandel, eller hvordan?

CL: Pakkevolumet stiger mye, og avisvolumet går ned. Så det er klart at hver eneste rute opplever endring nå. Men det vi ser er at … Vi var veldig spente på hvilke mennesker det er som netthandler mest. Er det de som bor i by, eller de som bor på landet? Eller hvordan er dette? Og det vi ser er at vi har en veldig lik fordeling mellom andre medier vi distribuerer, altså enten det er magasiner, aviser, blader – hva det nå skulle være – og pakker. Så vi har på en måte ikke noen klar endring i oppførsel fra forbruker. Men det kan jo endre seg over tid. Det vet vi jo ikke ennå. Det er jo en litt tidlig fase. Per i dag handler vi åtte prosent av alt vi handler på nett. Når det blir 50 prosent vil det kanskje se annerledes ut, det vet jeg ikke.

KLS: Ja, det er jo selvfølgelig alltid en fare at man forveksler forhåpninger og ren analyse. Og jeg tipper du håper vi vil handle mer på nett fremover?

(latter)

KLS: Men hvilke tall er det dere legger til grunn for netthandling i fremtiden?

CL: Vi legger til grunn det vi ser fra andre land. Det er det ene. Vi ser at netthandelen er betydelig mer utviklet i andre land enn Norge. For eksempel i USA, Frankrike og England. Og så ser vi hvordan deres utvikling er, og den utvikler seg fortsatt ganske positivt. Det er stor vekst i de landene. Samtidig ser vi at vi har hatt stor vekst i de foregående årene. Og det fortsetter. Og tallene som ligger til grunn er jo DIBS, altså betalingsinformasjon, så vi ser jo godt at det beveger seg. Så vi er sikre på at netthandelen kommer til å fortsette. Og vi jobber jo hele tiden for å få enklere løsninger, at du kan gjøre det vi kaller ‘one-click-shopping’: At når du bestiller så betaler du og får leveringsløsningen samtidig. Og da vil netthandelen øke, for det er det som blir enkelt for oss. Samtidig kjører vi mindre bil, vi tar med kollektivtrafikk, og da er det også enklere for oss å få pakker – eller det vi skal handle – hjem.

KLS: En av grunnene til at vi ville snakke med deg er jo at du har vært så sentral i utviklingen av Schibsted Distribusjon. Og dere har jo rett og slett vært i vinden en stund, ikke minst da dere tok over Brødboksen og gjorde den til Helt Hjem. Men så lanserte dere altså Svosj. Hva er *det* i forhold til ‘Meg til deg’?

CL: ‘Meg til deg’ er en tjeneste mellom to privatpersoner som handler med hverandre på nett. Gjerne Finn, Repairable, eller hvor det nå skal være. Hvor man kan få sendt varen seg i mellom, uten at man må gå et sted for å levere den, eller gå et sted for å hente den. Svosj er et Amazon Prime-abonnement, på et vis. Det er i hvert fall inspirert av det. Det er et abonnement på frakt. Så du betaler 29 kroner per måned, og kan få levert gratis fra alle de partnerbutikkene som vi har med oss. Så det er litt forskjellig fra Amazon Prime i forretningsmodell: Vi eier ikke varene selv, vi teamer opp med partnere – gjerne så mange som mulig. Men frakten den har du på en måte betalt per måned, så den er fri når du bestiller noe hver eneste gang. Så kan du bestille så ofte du vil på de samarbeidsbutikkene vi har.

KLS: Og da nevnte du jo Amazon.

CL: Mmm.

KLS: Og det er jo et navn som kan få mange til å skjelve.

CL: Mmm.

KLS: De har ikke kommet for fullt i det norske markedet. Hvis de kommer: Vil det da bli en farlig konkurrent for dere?

CL: Emm… Jeg ser ikke på Amazon med frykt. Vi ser på dem, egentlig, som inspirasjon hos oss. Og vi må se på alle de mulighetene vi har. Hvis du tenker litt tilbake på Amazon, så har de hatt markedsplassen, eller salgsplassen, men har måtte bygge eller kjøpe distribusjon. Vi har distribusjonen, så det trenger vi ikke å bygge. Og Amazon har ikke noe distribusjon i Norge, så de er nødt til å teame opp med noen. Hvis de kommer. Og det får vi se på. Vi ser på dette som muligheter, vi ser ikke på det som trusler per i dag. Og så bruker vi mye tid på å bli inspirert av dem og Alibaba, som har vel så mange frakt-abonnement. Det er ikke så kjent her i Norge, men de har vel så mange frakt-abonnement som det Amazon har. Så lar vi oss inspirere av det, og forsøker å finne vår vei, vår forretningsmodell i det, sammen med de andre merkevarene i Schibsted.

KLS: Hvordan skiller Alibaba seg fra Schibsted Distribusjon, da?

CL: Alibaba er litt mer B2B, man flytter på en måte varer fra…

KLS: Altså forretning til forretning.

CL: ...en produsent til en butikk, kanskje, eller en annen bedrift. Så det er en litt annen type distribusjon. I hvert fall deler av det. Men de har en rekke ulike abonnementer, og en del av dem er litt vanskelig å forstå for oss, men vi følger med på, for eksempel, Singapore, hvor de har lansert et abonnement sammen med Netflix og Citibank. Og da kan man på en måte tenke at: Her har vi alle muligheter med Svosj. Vi kan bundle Svosj med merkevarer som Schibsted har, tjenester som Schibsted har, nå nye brukergrupper og forbrukere enn det Schibsted har i dag. Men vi kan også få nye partnere. Og det tror jeg er en nøkkel for et lite land som Norge: Her må vi jobbe sammen, og tenke godt sammen på hvordan vi skal få våre bedrifter til å overleve i en internasjonal sammenheng.

KLS: Og samarbeidet ligger jo egentlig i bunnen for avisdistribusjonen fra begynnelsen av.

CL: Mmm…

KLS: Det er jo en gammel vits, egentlig, hvor han karen klagde så veldig på at Aftenposten ikke kom. Ikke sant? Og var veldig, veldig sint på avisbudet. Og til slutt hadde han gjemt seg bak hekken, og så kaster han seg frem når budet kommer om morgenen, og sier: ‘NÅ sier jeg opp avisen!’. Det kan du gjerne gjøre, men det er samme budet.

(latter)

KLS: Det er jo et samarbeid som alltid har vært der. Avisbudet har jo brakt ut aviser fra konkurrerende mediehus.

CL: Ja, det har i hvert fall vært lenge før min tid. Så man har hatt et veldig godt samarbeid i bunnen, og skjønt at det ikke var så veldig stor vits å gå etter hverandre i samme geografi. Så da jobber vi egentlig godt sammen med Polaris Media og Amedia. Og de andre litt mindre spillerne som finnes i Norge. Vi bruker samme teknologi. Vi har samme prosesser. Vi har samme kvalitetsmålinger. Alle tar varene fra de felles salgsselskapene vi har. Uansett hvilke eierkonstellasjoner vi har i det salgsselskapet. Så vi jobber egentlig veldig tett sammen. Og i morgen, blant annet, så kommer alle ledere på tvers av alle disse enhetene til Oslo. Og da møtes vi, det gjør vi én gang i året, og da har vi det vi kaller en ‘Helt Hjem’-konferanse.

KLS: Ok, så alle blir sendt hjem etterpå, da? Eller?

(latter)

CL: Vi sørger for at de kommer seg helt hjem etter kvelden… Neida, vi gjør ikke det...

(latter)

CL: Nei, vi møtes og snakker om – for eksempel – hvordan lære av hverandre? Hvordan distribuerer vi bløtkaker i Oslo. Skal vi gjøre det på samme måte i Kristiansund? Hva passer for oss? Og da må jeg gi ros til avisdistribusjonen, for de har en evne – og den har vært der lenge før min tid – til å si at ‘ok, hvis man får det til ett sted, så får jeg det også til’. Man trenger ikke sitte sentralt å lage en masse standard prosedyrer. Og det er så deilig. Og her jobber vi litt på tvers av eierkonstellasjoner. Det er ikke så viktig hvor lederne er ansatt. Har man fått til noe, så snakker vi bare med hverandre, og så lærer vi.

KLS: Så bra!

CL: Mmm.

KLS: Men dere er jo i realiteten i ferd med å endre veldig mye med samfunnet, slik vi kjenner det i dag. Ikke sant? Hvor butikkenes rolle blir ekstremt forandret. Selv om jeg ser jo at du kan bestille på nett og hente i butikk også …

CL: Mmm!

KLS: ...som en tjeneste. Men vi må jo snakke litt om miljøaspektet her.

CL: Mmm.

KLS: For det ligger jo under som et stort spørsmål: Er dette virkelig en bærekraftig fremtid? At vi får en enkelt … slik som, for eksempel: Hvis jeg kjøper en deodorant, så kommer den jo i en emballasje som jeg ikke hadde fått den i hvis jeg kjøpte den i en butikk, for eksempel.

CL: Mmm. Og her er det mye, mye å se på innenfor logistikk. Ikke bare hos oss, men totalt sett som bransje. Jeg var på Tekstilaksjonen, for vi jobber en god del med sirkulærøkonomi, og ser på hva vi kan gjøre der. Vi har jo laget en plattform som egner seg strålende for sirkulærøkonomi. Og det jeg så var at av hele fotavtrykket til et plagg, så er 11 prosent av det er at du kjører til ett eller annet sted og henter det – kjøper det plagget. Og det er ganske mange prosent. Så det er den prosentandelen vi kan påvirke mest. Og da er det om å gjøre å samle mest mulig på samme rute, akkurat som det er på kollektivtrafikk. Det er som en buss, det er om å gjøre å få fylt den opp mest mulig. Det samme med tog. Og det må vi sørge for, og vi ser jo nå på vårt fotavtrykk. Jobber med mange planer på å få ned vårt fotavtrykk, selvfølgelig. Men vi har også kalkulert at vi bruker mindre enn 100 meter per pakke som vi leverer. Og det er veldig vanskelig for deg å kjøre mindre enn 100 meter hvis du skal hente en pakke. Det er én ting. Samtidig så er ikke det en unnskyldning for ikke å bli bedre, det må vi jobbe med. Og det jobber vi med på tvers av eierskapene våre. Her er en masse, masse å gjøre innenfor transportbransjen generelt, men også hos oss. Det er emballasje, vi har utslipp, vi skal endre hva slags type kjøretøy vi har, vi må kjøre mindre i antall kilometer – det er vi ganske flinke til, vi har jo kuttet kostnader i så mange år. Det har vi en prosess på, og det må vi. Og så må vi på en måte kommunisere bedre rundt det. Vi har vært litt ehhh…. Vi har ikke kommunisert så mye rundt det. Men i Oslo, for eksempel, så går mer enn 50 prosent av våre bud hver natt.

KLS: Det er god trening, det…

CL: Veldig god trening. Du er velkommen til å være med ut en kveld. Vi kaller noen av disse budene ‘Usain Bolt’, for de løper med mange kilo på hodet. Så det er en tøff jobb. De jobber også natt, men det gjør også at vi har et mindre fotavtrykk, enn andre virksomheter som kjører på dag. Så vi har en del fordeler. Men så må vi følge lovgivning. Jeg jobber en del med Paris, og de har en helt annen lovgivning enn i Norge. Og da vil man, for eksempel, ikke kunne kjøre inn i en by – inn i Paris by – med noe annet enn el på natt. Og det er på grunn av støy, som er en annen variabel vi ikke har begynt å snakke om i Norge – ennå. Så her er…

KLS: Det er interessant, egentlig.

CL: Veldig interessant. Mange byer med veldig mange ulike lovgivninger. Og så vet vi ikke helt hvor veien går i Norge. Men jeg ser jo at Oslo setter seg på kartet. Vi er med på det, også. Og jeg synes vi er…

KLS: Da tenker du Oslo som miljøhovedstad?

CL: Ja, Oslo som miljøhovedstad setter seg virkelig på kartet, og tar grep og gjør ting. Og så vet vi ikke helt hva som blir lov og ikke. Men vi skal definitivt være med på det som gjøres.

KLS: Du nevnte helt i begynnelsen at de som jobber i Schibsted Distribusjon, de er kanskje ikke … alle de har ikke like lett å få jobb andre steder. Og jeg vet det finnes et gammelt bilde hvor Aftenposten hadde samlet avisbudene sine på begynnelsen av 1900-tallet. Og det var jo da mange mødre.

CL: Mmm!

KLS: Type enslige mødre, tror jeg. I hvert fall var det åpenbart den gang også: Det å være avisbud var et jobbtilbud for de som kanskje vanskeligere for å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Hvem er den typiske arbeidstaker i Schibsted Distribusjon?

CL: Jeg tror vi telte nå for noen måneder siden, og da hadde vi 92 nasjonaliteter. Og da er det jo ikke så veldig typisk. Men det som kanskje er typisk er at det er mange innvandrere. Og dette er den første jobben deres. Samtidig så ser vi jo at vi har folk med all slags utdannelse og bakgrunn. Både fra, på en måte, ingenting til doktorgrader. Så det er mange forskjellige folk. Noen blir hos oss veldig lenge, og andre er innom. Så det er klart det er ganske … det er krevende når man skal lære opp. Men vi ser også at vi … Vi er opptatte av å være en trygg arbeidsgiver, og oppføre oss ordentlig, og jobbe med de folkene vi har. Det synes jeg er kjempeviktig. Vi skal være en ordentlig spiller i samfunnet, vi også.

KLS: Du har lagt vekt på at dere har gode datasystemer, men i hvilken grad kommer roboter til å komme på døren med …

(latter)

KLS: …med pakkene våre, tror du, i fremtiden?

CL: Vi følger med på … Alt er veldig spennende, synes jeg. Det kommer helt sikkert til å bli selvkjørende kjøretøy. Det tester man jo ut i stor grad. Det går jo ikke så veldig fort. Men så er det denne leveringen, som foreløpig ikke er helt løst. Det finnes noen litt sånn spenstige roboter borti Asia, som ser ut som store hunder som løper opp trappen og legger pakken på dørmatten din. Der er vi ikke helt ennå. Det kommer til å komme løsninger, men jeg tror også kanskje mennesker kan bli viktig. Så vi må bare jobbe med den teknologien som kommer, og se hva som kommer. Vi har ikke alle svarene. Men det er et veldig, veldig spennende felt, det må jeg si.

KLS: For allerede tre år siden så jeg den første videoen av en drone, som kom med en pakke.

CL: Mmm.

KLS: Er droner et egnet distribusjonsverktøy.

CL: I strøk som er veldig grisgrendte, så er de det. Inne i byer så tror jeg mange lover og reguleringer må falle på plass. Og det kommer til å ta tid. Og det må på en måte være trygt. Det er jo kjempeviktig. Og så må det være mulig å levere et sted. I dag leverer vi jo avisen opp foran døren din, om du bor i en flerhusbolig – uansett hvilken etasje du er i. Og det er vanskelig for en drone, da.

KLS: Ja, det blir jo veldig vanskelig, selvfølgelig, å møte den i trappa… Men der introduserer du jo egentlig et siste spørsmål: Avisen er det jo noen som stjeler, men sjeldent. Men bløtkaken kan det jo være at andre blir mer fristet av…

CL: ...eller pakken din fra Elkjøp.

(latter)

KLS: Ja, ikke sant. Se for deg at det ligger noe av større verdi på trappen. Det kan man jo ikke gjøre. Hvordan skal man løse den nøtten, da?

CL: *Det* kommer til å endre seg.

KLS: Ja.

CL: Det er jeg helt sikker på. Vi tror jo på hjemlevering. Vi tror på at det er det enkleste punktet for en forbruker for å motta varen. Men: Vi er også helt sikre på at det punktet hjemme ikke kommer til å være dørmatten og postkassen om litt tid. Det kommer til å være et sikkert punkt. Posten leverer innenfor døren. Vi leverer også innenfor dører, men ikke din private dør. Vi leverer innenfor alle bygårdsdører etc. Det er mye av det samme. Men vi tror det kommer et sikkert punkt nær deg, eller hjemme hos deg. Og jeg tror også det blir mye valgfrihet for forbruker, og det må vi håndtere. Så…

KLS: Så det jeg tror du sier er at dere kommer til å låse dere inn i gangen hos meg, hvis jeg tillater det, eller?

CL: Ehh… Jeg er ikke helt sikker. Vi jobber jo natt. Og det er jo ubehagelig. Ikke sant? Å få noen inn i huset midt på natten…

(latter)

KLS: Da hadde hunden vår våknet, for å si det sånn…

(latter)

CL: Nettopp. Det vi tenker er mer et sikkert punkt i nærheten av din dør. Og dette er jo spennende, for vi kommer jo tilbake til de gamle løsningene, hvor man hadde avissprekk i døren, eller en luke i døren, hvor man kunne levere noe inn. Og man kommer tilbake dit på ett eller annet vis. Om det er *i* døren, eller utenfor døren, det vet jeg ikke. Men jeg tror på valgfrihet. Jeg tror at dette må forbruker velge selv. I dag har vi en helt annen kommunikasjonsplattform enn man hadde da melkemannen kom. Nå kan man kommunisere med forbrukeren hele tiden. At pakken er på vei. At den er kommet, eller på alle mulige måter. Det kan også være sikkert med elektroniske låser. Så *det* løser vi. Men det er mer hvilken løsning man lander på… Det vet jeg ikke. Men vi jobber med mange, mange selskap om dette. Og det vet jeg også alle andre distribusjons- og transportselskaper gjør. Og dette må løses.

KLS: Du har jo en egen evne til å fortelle om distribusjonens muligheter med stor entusiasme.

CL: Mmm.

KLS: Ser du mer optimistisk på denne bransjen nå, enn du gjorde før? Eller har du alltid vært like optimistisk?

(latter)

CL: Nei, det er et veldig spennende spørsmål, egentlig. Jeg har alltid sagt at det var mindre spennende å jobbe med logistikk for 15 år siden enn nå. Fordi nå er jo teknologien, på en måte, i ferd med å løse en del oppgaver som gjør at veldig mye kan endres i løpet av ganske kort tid. Og så kom jeg til Schibsted, og der følte jeg man hadde sett med mediaøyne på distribusjonen i alle år. Og så så vi jo at her kommer det jo et kjempestort distribusjonsbehov fra netthandelspakker, og så bestemte vi oss for å satse på det. Og etter det har vi fått til så mye. Vi har sett så mange flere muligheter etter at vi har begynt med den ene muligheten. Og startet nye produkter og tjenester. Og vi har jo et hav av ideer i andre etasje hos oss. Og en rekke mennesker som bare er så engasjert og opptatt av å få det til. Og det er jo også hele distribusjonsnettverket ute. Så jeg er veldig optimistisk. Mye mer optimistisk nå enn for seks år siden, da jeg startet i Schibsted, men også for 15 år siden, da jeg var i Posten.

KLS: Veldig morsomt! Jeg tror jeg bare vil ønske deg og dere lykke til, for det var en overraskende side av digitaliseringen, som man ikke tenkte på da vi satte i gang med internett, egentlig...

CL: Mmm.

KLS: Takk skal du ha for at du kom til oss, Cathrine Laksfoss, som er sjef for Schibsted Distribusjon.

CL: Tusen takk skal du ha!

(vignett)

KLS: Denne podkasten er produsert av Hansine Korslien for Stiftelsen Tinius.

(slutt)

by tiniusmarius

Satser på tapt generasjon (ord-for-ord)

Mens norsk mediebransje lukker seg inne bak betalingsmurer, får dagens unge nesten utelukkende innholdet sitt fra utlandet. Fagdirektør Ivar Steen-Johnsen i Nordic Screens mener likevel ‘den tapte generasjonen’ kan vinnes tilbake.

Steen-Johnsen har bred erfaring fra de tradisjonelle mediene, og deler i denne episoden erfaringer og tanker om alt fra mediestøtte og fremtidens mediebruk til norsk innhold på YouTube.

Programleder er Kjersti Løken Stavrum.

Spill av episoden her:

...eller lytt til Tinius Talks i Apple Podkaster, Google Podcasts, Spotify, Acast, Overcast, Pocket Casts, Soundcloud, Castro eller Castbox.

Under finner du en ren avskrift av alt som er sagt i episoden. Vi gjør oppmerksom på at Ivar Steen-Johnsen ikke har fått forberede seg på spørsmålene.

***

(vignett)

KLS: Ivar Steen-Johnsen, velkommen hit! Du er fagdirektør i Nordic Screens, som jobber med og for mediebrukere under 30 år. Og *det* er jo en ekstremt attraktiv målgruppe. Jeg tror alle medier er ute etter den målgruppen, egentlig. Det store spørsmålet her er: Hvordan *er* de unge mediebrukerne, Ivar?

Ivar Steen-Johnsen (ISJ): De er som oss. De er nysgjerrige. De er opptatte av det som er nær dem. De er opptatte av det som skjer, som er viktig for dem. Mange av dem har, i hvert fall om du går ned i den yngre gruppe, dårlig råd. Det har jo folk som er barn, ungdom og under utdanning. Så når det gjelder å abonnere på, og betale seg inn forbi betalingsmurer i nyhetsmedier, så er jo ikke dette den gruppen som … Det er ikke akkurat det som står øverst på listen.

ISJ: Det er klart at hvis du som ung, voksen, ungdom abonnerer på nyhetsmediene på Facebook og sosiale medier, så vil du være ganske godt oppdatert. Men hva da med de som ikke.

KLS: Mmm. Ja, vi snakker om om disse ‘nyhetsunnvikerne’. Det ble jo etablert som et uttrykk, i hvert fall gjennom Mediemangfoldsutvalgets rapport – som allerede er noen år gammel. Men det gjelder vel kanskje i stor grad de unge? At de som ikke har vokst opp så sterkt eksponert for et mediemangfold, som i hvert fall vi som vokste opp med aviser på bordet gjorde?

ISJ: Ja. Reuters Institute har jo også laget en undersøkelse – det er riktignok med de over 18 år – og de sier at det er åtte prosent som sier de *ikke* er interessert i nyheter. Men i tillegg er det jo 35 prosent som på en måte er ‘litt interessert’, og den undersøkelsen viser også at dette i hovedsak er den yngre delen av befolkningen dette gjelder.

KLS: Men likevel er de kanskje godt orientert om ting, som du så vidt var innom, som er *nær* dem, som angår dem mer i det daglige, da?

ISJ: Ja, men mange av dem følger, for eksempel, personligheter på YouTube fast. Og ikke bare norske, men i høy grad amerikanske, engelske og så videre. Så det er jo ikke det at de ikke følger med på ting, men kanskje ikke i den norske konteksten. Og når man ikke jevnlig har dryppet av aktualitet fra en norsk virkelighet, så ender du kanskje med å ikke helt forstå hvordan domstolssystemet fungerer, eller hvordan det politiske systemet fungerer, eller hvilke selskaper som driver næringsvirksomhet i Norge – og så videre. Så blir man en verdensborger, og du blir oppdatert på *din* nisje, ditt ‘ekkokammer’, er det noen som kaller det. Men kanskje ikke så veldig hvis vi skal snakke om norsk kultur, norsk språk, vår virkelighet – så er de kanskje ikke så oppdaterte.

Ivar Steen-Johnsen Foto: Hansine Korslien

KLS: Du har jo ekstremt lang erfaring innenfor de etablerte mediene. Du startet i Varden, du har jobbet i NTB, Stavanger Aftenblad og var jo veldig lenge i TV 2. Når du nå da jobber med de unge på den måten dere gjør det i Nordic Screens – og det må du også fortelle litt om – hva er det som er forskjellig fra hvordan du jobbet som ‘vanlig journalist’, hvis jeg kan si det sånn?

ISJ: Det er veldig vanskelig å få finansiert de gode prosjektene. Så mangelen på en forretningsmodell er kanskje det som er vanskelig i dette. Fordi Norge er et veldig lite marked, og på YouTube så er det globalt, og det er amerikansk, og alt det der.

KLS: Er YouTube en helt nødvendig plattform for å nå mediebrukere under 30 år?

ISJ: Det er et veldig godt spørsmål, for jeg har inntrykk av at den norske mediedebatten … Veldig mye har det premisset at vi må få vekk YouTube, og få vekk Google og Facebook.

KLS: Jeg er av de kritikerne selv, faktisk!

(latter)

ISJ: Ja, og jeg har også vedmod for utviklingen. Jeg skulle gjerne vært tilbake til medievirkeligheten slik den var. Men det er her. Vi kan ikke gjør noe med *det*. YouTube, for eksempel: To og en halv millioner brukere i Norge hver dag som i snitt ser 65 minutter. Det er kanskje det største mediet i Norge. Og vi gjør veldig lite for å fylle på med innhold i Norge, fordi det er vanskelig å finansiere det. I Norge går det som er av offentlig støtte til mediene – det er jo rettet inn for å hjelpe medieindustrien.

KLS: Er det sånn, tenker du, at fordi støtten følger de gamle strukturene, så går man glipp av muligheten til å nå frem til unge brukere, for eksempel?

ISJ: Jeg vil ikke si at det er feil. For hvis jeg skulle være politiker så vil jeg tenke at: Ok, vi har en teknologisk drevet bransjeutvikling – vi har hatt det før i Norge: Skipsverftsindustrien forsvant. Tekoindustrien forsvant. Medieindustrien er jo, hvis jeg skal være politiker oppe i dette, så vil jeg tenke ‘hvordan kan jeg bremse denne utviklingen’. Men jeg ville samtidig tenkt: Hvordan kan jeg stimulere den norske delen av det som er det nye, hvor det ikke er en lønnsom modell ennå – og som jo påvirker hele ungdomsgenerasjonen vår. Skal vi overlate all påvirkning av de unge til tilfeldige krefter i andre land?

KLS: Gjør vi det nå, tenker du?

ISJ: Ja, det gjør vi jo!

KLS: Og hvordan kommer de til å bli påvirket av det, som samfunnsborgere?

ISJ: De kommer ikke til å bli påvirket, de *er* påvirket av det. Nei, jeg synes vi bør ha en allmenkringkastingsaktivitet – og gjerne spredt på flere aktører. Altså et mediemangfold, som retter seg mot de unge. Og som også får offentlig støtte. Akkurat som de mediene som retter seg mot de over 50 år, altså da aviser og TV. De får jo nesten all støtten i dag.

KLS: Så det du egentlig sier er at den eneste måten å se det på er at vi nå driver å støtter de voksnes mediebruk.

ISJ: Njaa. Dette er, som jeg sier, det er en næringsstøtte. Vi støtter næringsvirksomheten for å drive medier. Og det vi kaller det i festtalene er at ‘det handler om yttringsfriheten og demokratiet’. Men det vi glemmer å snakke om er at de gamle mediene jo i så veldig liten grad når frem til de unge i Norge. Og hva gjør vi med det? Og det er *noen* gode eksempler på at mediene tenker riktig, og har ressurser til det. Og der må vi trekke frem VGs satsing på Snapchat, som er stor. Når fram til 300.000… Og trekke frem NRK, som jo er godt finansiert, men som også driver en ganske omfattende YouTube-aktivitet. Eksperimenterer med nyheter, og så videre. Men to aktører er ikke et mangfold.

KLS: Nei, det er jo ikke det. Men det er veldig interessant, synes jeg, VGs Snapchat-kanal. Ikke bare er den på en plattform som mange unge er, men det like morsomme er hvordan de har fornyet formidlingen av nyheter.

ISJ: Det er riktig, og det tror jeg også er helt nødvendig oppi dette. Så må man spørre seg hvorfor det har gått sånn med mediene som det har gjort? Det er jo noe rundt at man holder fast ved hvordan ting har vært. Vi er ikke villige til å ta inn over oss nye måter … at vi kanskje burde samarbeidet veldig mye mer enn det man har gjort tidligere. For det handler egentlig ikke om den norske mediebedriften mot den andre, men det handler om Norge mot utlandet.

KLS: Jeg synes det er så rart… Du har jo jobbet i NTB også. Og jeg tenker hvilken eventyrlig nyskapning NTB må ha vært. Og i dag så står vi der, og så har hver nå sin egen logg-inn, og sitt eget domene, mens vi ser hvordan Facebook bare samler alt i én kanal og kjører på.

ISJ: Ja, og jeg har jo et personlig minne her, fra da jeg var i Varden. Den yngste i redaksjonen fikk jo postsekken. Så den ble tømt på min pult …

(latter)

ISJ: ...og der var det jo 50-60 brev. Slike striesekker med norsk flagg på. Dette var leserinnlegg, og det var foreninger, det var jeger- og fiskerforeninger, misjonsforeninger og politiske partier – alle mulige aktører – som ville ut i avisen. Og det som var avisens holdning, og som har vært norsk medias holdning, er jo at dette er et ork. Det har Facebook tatt på alvor, slik at alle som har lyst til å komme ut med sitt innhold, de har en plattform og de når ut. Folk ønsker både å komme ut, og de ønsker også å lese om det. Men mediene har egentlig vært ganske arrogante i det opp gjennom årene – og ikke tatt tak i dette.

KLS: La oss hoppe rett inn i det, da: For det er klart at dere i Nordic Screens, dere jobber jo også med influencere. Og så tenker jeg at *det* er i hvert fall noe som de etablerte mediene ikke har anerkjent.

ISJ: Mmm.

KLS: Er du enig i det? Burde man ha sett behovet for å utveksle trivialiteter? Nå er jeg *veldig* arrogant, men jeg gjør det med vilje, altså: Burde mediene ha sett det tidligere?

ISJ: Jeg tror kanskje at hvis jeg var en ung influencer, at jeg ville føle at det var litt ovenfra og ned…

KLS: Ja, jeg tilstår! Jeg tilstår!

(latter)

ISJ: Men, jeg forstår hva du sier. Og jeg tror man skal anerkjenne at mange av de som kalles influencere, YouTubere – og så videre: Deres store drøm er å holde på med dette, og ha råd til å holde på med det. Så kommer kommersielle aktører og sier: Kan dere være så snill å reklamere for *det* og *det*? Og så kommer det penger inn i systemet, og dermed kan de komme nærmere drømmen sin. Det offentlige har i liten grad tatt i bruk influencere. Bedrifter er skeptiske. Det de ønsker seg er jo …. Og de har enorm påvirkningskraft. Den påvirkningskraften som norske medier har mistet i de unge gruppene, ligger nå hos enkeltpersoner. Det går an å hyre de …

(latter)

ISJ: …til å bli interessert i andre ting. Og jeg tror kanskje det hadde vært en lur vei å gå, da.

KLS: Ja, for hvis vi tar utgangspunkt i influencerne, som jo helt åpenbart er etablert som maaange ungdommers innfallsport til mediebruk. Hvordan vil det faktum at de er så personorienterte i sitt mediebruk, mange ungdommer i dag, hvordan vil det påvirke dem fremover?

ISJ: Jeg tror i hvert fall ikke at de plutselig, når de passerer en eller annen grense – 30-35 år – at de *da* begynner å abonnere på avisen. Det tror jeg ikke. Da har de dannet seg vaner, og de vaner handler om å være på YouTube, Instagram, TikTok og alle disse plattformene. Og Facebook, også. Og de kommer ikke til å ‘falle inn i folden’. Jeg tror det mediebransjen må gjøre er å nærme seg dem. Vi må begynne å tenke som dem. Og tilpasse våre produkter til dem, for å ha en sjanse til å lykkes. Og ikke minst: Trekke dem med i innholdsskapingen.

KLS: Hvordan kan vi tenke som dem?

ISJ: De fleste har jo ungdommer og unge mennesker i sin krets. Så snakk med dem om hvordan de bruker mediene, og sånn. Og dette vil jo variere. Vi har jo drømt om å sette i gang en form for nyhetssatsing rettet mot denne gruppen, hvor vi rett og slett sier at influencere – motiverte influencere – at vi gir dem jobb, og at de får være med i dekningen av det som foregår. Og delvis kan det være litt meta, at man sender influencere ned til en demonstrasjon, og så står de og opplever demonstrasjonen. Men ikke med journalisthøyskolen, nødvendigvis, og alt *det*, og at du blander ledelsen av en sånn satsing med journalistisk bakgrunn og er redaktørstyrt – men at du lar de unge på sine premisser og på sin måte utvikle dette. Da tror jeg du fort vekk vil se at formatene blir veldig mye lengre. Og så vil man oppleve helt annerledes måter å få det frem på.

KLS: Du var så vidt inne på at de har dårlig råd, de unge. Det kjenner vi i hvert fall igjen. Men nå som de etablerte mediene jo egentlig i stadig større grad er betalt – enten personlig eller via arbeidsgiver: Lukker man da effektivt de unge ute, fordi de er avhengige av gratis tilgang, på et vis?

ISJ: Ehh… Jeg er ganske sikker på det. Nå kommer det noen positive signaler fra medieindustrien, ikke sant? Endelig begynner vi å tjene på det digitale. Men fremdeles er det jo to av tre som *ikke* er villig til å betale for nyheter. Og jeg tror veldig mange av oss har opplevd at *der* var en interessant sak fra en eller annen lokalavis, som du har lyst å gå inn på: Åh, nei, det fikk jeg ikke vite. Ikke sant? Og sånn har jo da ungdom, som da ikke har betalende foreldre, eller en grunninteresse som gjør at du på en eller annen måte har koblet deg på en eller annen feed hvor du likevel får det. Så sånn har det blitt. Men så kan du si at det jo er veldig forståelig fra medieindustrien. Du er jo nødt til å lage en business. Så hvordan skal dette løses?

KLS: Ja, ikke sant. Fordi: De unge er jo i mye større grad reklamestøttede mediebrukere. Ganske godt vant, er mitt inntrykk, med at det er sterke kommersielle innslag i det de konsumerer. Mens annonseinntektene forsvinner jo fra de etablerte mediene.

ISJ: Ja, annonseinntektene forsvinner derfra. Og da er de jo nødt til å gå inn i innholdet. Da må du skape engasjement, enten betalt eller gjennom ansettelse av unge influencere. Og du må lage konsepter som er gode nok til å nå frem, slik at de ser på det av egen fri vilje. Og det er fullt mulig.

KLS: Og med all den erfaringen du sitter på nå: Hva vil være dine viktigste råd til de etablerte mediene for å nå frem til denne gruppen, som er er i ferd med å forsvinne ut i sin egen verden?

ISJ: Jeg tror de må jobbe seriøst med å nå ut til gruppene, og bygge merkevare i de gruppene. Det er så viktig at vi pøser på med kvalitetsinnhold i videoformatet, i ungdommens form, på deres egne plattformer.

KLS: På norsk?

ISJ: På norsk. Og vi må finne måter å få økt det dramatisk på.

KLS: Og det er mulig, tenker du?

ISJ: Jaja, det er fullt mulig. Vi kan gjøre det i morgen.

KLS: Takk skal du ha, Ivar Steen-Johnsen! Du er altså fagdirektør i Nordic Screens. Og dere jobber rett og slett med og for mediebrukere under 30 år. Veldig bra å få dine innspill her! Takk skal du ha!

ISJ: Takk for at jeg fikk komme!

(vignett)

KLS: Denne podkasten er produsert av Hansine Korslien for Stiftelsen Tinius.

(slutt)

by tiniusmarius

Anders Grimstad er Head of Tech Experiments i Schibsted. Foto: Hansine Korslien

Fremtidens medier: Generasjon Z (ord-for-ord)

Generasjon Z konsumerer innhold og nyheter på en helt annen måte enn eldre. Men hvem er de?

Hvordan når vi dem med journalistikk? Og vil de endre sine medievaner når de blir eldre?

For å finne svar har programleder Kjersti Løken Stavrum fått besøk av Anders Grimstad. Han er Head of Tech Experiments i Schibsted, og jobber daglig med utvikling av ny teknologi som skal forme fremtidens mediehus.

Hør episoden her:

...eller lytt til Tinius Talks i Apple Podkaster, Google Podcasts, Spotify, Acast, Overcast, Pocket Casts, Soundcloud, Castro eller Castbox.

__________________

Under finner du en ren avskrift av alt som er sagt i episoden. Vi gjør oppmerksom på at Anders Grimstad ikke har fått forberede seg på spørsmålene.

__________________

(vignett)

KLS: Vi skal snakke om de nye mediebrukerne. Det er jo den store utfordringen for mediebransjen, men også for mange andre bransjer, tenker jeg. Og der er det altså én som vi er nødt til å snakke med, som jeg tenker må ha drømmejobben.

KLS: Anders Grimstad: Du er Head of Tech Experiments i Schibsted.

Anders Grimstad (AG): Mmm.

KLS: Det vil altså si at du leder arbeidet med teknologieksperimenter, hvis vi skal oversette det rett til norsk. Det må jo være ganske ålreit?

AG: Det er ganske gøy, det. Det er et ganske ungt team, hvor vi får lov til å jobbe på tvers av Schibsted med å bygge prototyper og eksperimentere med ting som man ikke ellers ville sett på. Gjør mye rart. Alt fra stemmeassistenter til maskinlæringsalgoritmer til å se på brukeratferd – endring i brukeratferd. Slik som Generasjon Z, som er temaet her i dag. Så det er en utfordrende, men kul mulighet å ha.

KLS: Men hvordan er en vanlig dag når man eksperimenter med teknologi? Har dere møter, eller sitter dere å skrur og ordner og speider?

AG: Nei, ofte er det litt mer teoretisk enn at man sitter og skrur på ting. Det kommer litt an på hvilken fase et prosjekt er i. Men det er mye research. Vi ser veldig mye over til andre land: Hvilke trender som beveger seg der. Hvor moden teknologien er. For vi jobber jo egentlig ikke med forskning på banebrytende nye ting, men vi ser på hvordan vi kan ta i bruk eksisterende teknologi på en god måte i de forskjellige selskapene i Schibsted. Så: Mye research først, og så er det mange presentasjoner og løping rundt om kring for å få støtte hos, for eksempel, Finn, VG, Aftonbladet – eller noen i Vekst. Og når man har fått det, så er det da ofte det som da er den eksperimentelle fasen, hvor man prøver å implementere ting.

AG: Og i caset hvor man snakker om stemmeassistenter så betyr det faktisk å gå og kjøpe en stemmeassistent, bygge en skill for det – kjøre brukertester og intervjuer for å finne ut av hvordan folk responderer på dette her. Er det bra eller dårlig – eller crap. Og så itererer man på det, da. Og på ett eller annet tidspunkt, så blir den moden nok til at vi kan gi det over til de respektive merkevarene.

KLS: Det høres bare skikkelig gøy ut, og så høres det skikkelig riktig ut å jobbe med dette der hvor vi er nå i den digitale utviklingen. Men vi skal altså snakke om Generasjon Z. For det er noe du gjerne holder foredrag om, og det er en gjeng du kan en del om. Og vi i Stiftelsen Tinius tenker at det er noe vi bør bruke litt tid på å forstå. Og Generasjon Z er altså født fra slutten av 1990-tallet. De er altså født midt i internettet, må man kunne si. Og det er jo noen sånne ting som særlig karakteriserer dem, så vidt jeg skjønner. Blant annet at de har vokst opp, angivelig, med en følelse av at de kan få *alt*. Er det riktig?

AG: Ja, men på en litt annen måte enn min generasjon.

KLS: Og da bør du si hvilken generasjon du er!

(latter)

AG: Ja, nettopp: Så jeg er 31, så jeg er vel i generasjonen rett over, som da ofte kalles Millennials. Vi er ganske like, hvis man ser på karakteristikken mellom min generasjon og Generasjon Z. Hovedforskjellene er egentlig at vi har vokst opp i en digital verden, men vi hadde det ikke fra utgangspunktet. Så vi har måtte lære den typen teknologi. Min generasjon har også vokst opp i et ganske bra økonomisk og stabilt politisk miljø – relativt. Så vi har liksom blitt fortalt av våre foreldre at ‘vi kan gjøre alt. Vi kan bli den vi vil.’ Så jeg tror det du sier bedre karakteriserer *min* generasjon, enn Generasjon Z. For Generasjon Z har vokst opp i litt mer ustabilt politisk miljø. Man har hatt terrorisme, man har hatt veldig mye fokus på dette med klima og globale utfordringer.

AG: De har også vokst opp med en teknologi for hånden til enhver tid. De har vært koblet til sosiale nettverk helt siden de kan huske. Og det gjør også at de har fått med seg problemene på en global skala mye tidligere enn – altså i en mye tidligere alder og et mye større omfang enn det vi har. Så de er mye mer observante på dette. De er mye mer redd for hva som kommer til å skje fremover. Og ikke så fokusert på dette med ‘hva kan jeg bli’, men samtidig veldig fokusert på sin egen individuelle identitet. Det er et tema som ofte går mye igjen i alle rapporter man leser om dem. De er veldig fokusert på dette med identitet, individualitet, ‘hvem er jeg’ – og det kommer nok også av at det har vært kjipt politisk, og med terrorisme, og alt det der. Men det har også vært en del store fremskritt i dette med likekjønnede ekteskap, kroppspositivisme er et stort tema. Homofobi er i mye større grad borte, enn det det har vært tidligere.

AG: Så dette med å definere en identitet er noe helt annet i dag, enn det var før. Som er positivt. Så det er en mye mer balansert generasjon, vil jeg kalle det. Ikke så fokusert som oss – på *oss* og på at *vi* har det fint, og dette er meg, og jeg må vise meg frem. Men mer fokusert på å vise frem sin identitet. Det som føles autentisk ut, og virker autentisk. Å være mer ekte, da.

KLS: Ja, ekte – det er vanskelige ting synes jeg.

(latter)

KLS: Men la oss legge det til side. Du sier de er opptatte av det individuelle og sin identitet. Vil det bety – om vi hopper over til mediebruk, som jo er det vi er spesielt opptatte av i Stiftelsen Tinius – at de er opptatte av skreddersydde løsninger?

AG: Ja, det vil jeg si – til en viss grad. Det er dessverre litt for få studier på medieatferd, som ikke er basert på tradisjonelle medier. Så jeg tror det er vanskelig å dra noen konklusjoner nøyaktig på hvilke type innhold de faktisk foretrekker. For de er litt for lite eksponerte for alternative medier, i forhold til de tradisjonelle. Det man kan si er at Generasjon Z har vokst opp med sosiale medier. Sosiale medier har helt andre mekanismer for å få frem og vise frem innhold, enn det vi er vant til.

AG: Det vil også si at man har mange ting som er anderledes: Man har dette med sosial kurering. Man følger andre for å kurere sitt eget innhold. Man er veldig vant til video og levende bilder, GIF-er. Man har også et helt annet forhold til dette med å kunne dele ting. Og det tror jeg man ofte glemmer. For dette er en ganske kreativ generasjon. Og dette med å ta en vanlig artikkel og reposte den – men idet du reposter den legger du til dine egne effekter. Du skriver overskrifter. Du legger på filter. Du kan gjøre det til noe – ditt eget, da. Den muligheten finnes ikke i tradisjonelle medier.

KLS: Nei, og dette åpner jo en helt ny verden for en avis. Hvor den ble skrevet og laget i går, distribuert i løpet av natten, gjerne, og der ligger den. Og om du vil dele den, må du selvfølgelig ta bilde av artikkelen.

AG: Mmm.

KLS: Har avisen i det hele tatt noen sjanse i møte med den generasjonen.

AG: Heh. Huff. Det er et vanskelig spørsmål. Det er veldig mange forskjellige teorier på hvilken tilnærming som er en bra tilnærming her. Det er mange – blant andre Ben Thompson – som ikke er så positiv til generelle nyheter. Som mener at man burde fokusere mer på nisjer. Kvitte seg med høyteknologisk overhead i form av store investeringer i store plattformer, og så videre. Fokusere på én nisje. Målrette – og ikke skrive om generelle nyheter som alle andre dekker. Da har du en mulighet til å nå et nisjemarked i større grad.

KLS: Og *der* finner du Generasjon Z i en nisje? Tror du, eller nei: Det høres ut som du utfordrer det egentlig.

AG: Nei, jeg tror egentlig litt mer på det. Det som jeg tror er en litt farlig tilnærming til mange mediehus er at de tenker at det er vi som skal kurere innholdet. Og om man ser på sosiale plattformer så er det brukeren selv som kurerer innholdet i stor grad. Mange diskusjoner her vi kan ha i forhold til algoritmer og algoritmestyring. Men i stor grad er det basert på følgekultur. Og om du har nisjer med veldig dedikerte områder, så der det følge personer de er interesserte i. Og det er ikke så enkelt om man har en egen plattform. En generalist-plattform med noen nisjer – og som ikke er lagt opp for sosiale følgermekanismer. Det blir veldig vanskelig å kunne kurere din egen feed, da.

KLS: Men for meg – jeg er for øvrig Generasjon X. Så her har vi to generasjoner som snakker om en tredje. Men det som jo er det fantastiske med det tradisjonelle medier kan tilby, slik som snakket er i bransjen nå er jo ‘redaktøren som kurerer’, som er ansvarlig for innholdet. Men det du egentlig sier er at Generasjon Z vil være mye mer interessert i enkeltpersoner i nisjer. Så den altoverskyggende, store redaktøren… Det er kanskje en litt for stor oppgave å påta seg i det bildet, eller?

AG: Nei, der er jeg faktisk også enig. Som igjen…

KLS: Så du snakker litt mot deg selv?

(latter)

AG: Ja, egentlig. Fordi – og det burde jeg egentlig sagt i sted: Definisjonen på nyheter er veldig vag. Hva er en nyhet? Er DNs artikkel om hvor arkitekter bor, er det en nyhet? Er en drapssak fra Oslo, eller området rundt, er det en nyhet? Det man ser – og vi har egentlig gjort ganske mange studier på dette i forbindelse med, for eksempel, etablering av Peil.

KLS: Peil, som er VGs moderne nyhetsformidling for unge folk.

AG: Riktig. Der var vi litt tidlig ute for to år siden, hvor man så på brukervaner og leservaner til unge brukere. Da fant man tre forskjellige kategorier brukere: De som er veldig engasjerte – som leser ofte. De er litt passiv. Og så har du de som har lyst til å holde seg oppdatert, men som synes det er vanskelig. Det går igjen også i nyere rapporter, at det er mange som føler et behov for å holde seg oppdatert, men som synes det er vanskelig. Det kan være litt tungt, for det er mange kjipe ting som skjer rundt omkring i verden. Og litt avhengig av hva slags type nyheter det er man snakker om – hvis det er tunge nyheter man burde få med deg, som er samfunnskritisk, så tror jeg man har nytte av å ha en redaktør, som kan balansere innholdet, slik at det ikke blir polarisert. For der har man problemer med algoritmer, som ser på følgerkultur. For det går an å manipulere algoritmer som er basert på følgere og interaksjoner med innhold. Da kan du få en bot-farm i Kina til å sitte å klikke, og så vil da innhold du ikke vil skal komme opp, komme opp.

KLS: Men nå hører høres du litt mer normativ ut, vil jeg si. For spørsmålet da er jo: Er de tradisjonelle, brede nyhetsmediene attraktive for Generasjon Z?

AG: Og *det* er et veldig interessant spørsmål. Fordi det må vi jobbe veldig mye mer med. Jeg tror ikke helt vi forstår hvordan vi skal gjøre tradisjonelle nyheter – la oss kalle det litt kjedelige og tørre nyheter, som er viktig – attraktive for unge brukere. Uavhengig av hvilken rapport du leser, så går det igjen at nyheter oppleves som et stykke arbeid for unge – for å holde seg oppdatert. Det er ikke noe man gjør med glede. Og det merker jeg også i større grad…

KLS: Det er tranen, liksom?

AG: Ja. Jo, kjipere verden er, jo tyngre er det å lese nyhetene. Det er vanskelig å sette seg ned, av og til, å skulle åpne avisen og så får du kjip sak etter kjip sak. Og her har man egentlig ikke noe godt svar. Man har gjort noen tester. Man har testet Pei, dette kortformatet mot unge brukere. Fungerer ganske bra. Det er mye mer visuelt. Det er kortere tekster. Det er en type swipe-format, som man er kjent med i sosiale medier. Det fungerer ganske bra. VG har også et Snapchat-initiativ som gjør det enormt bra. Siste tallene var over to millioner månedlige brukere, som er helt enormt i Norge.

KLS: Ja, det er stort, egentlig, i et land med i underkant fem – eller rundt der.

AG: Ja, så de engasjerer veldig, veldig bra. Der er det en god blanding av underholdning og *litt* tradisjonelle nyheter. En veldig morsom ting jeg kom over for ikke så lenge siden, var NRKs TikTok profil. Der lager de 10-sekunders klipp, hvor de egentlig lager en parodi på nyhetene. Det er kjempedumt, men det er ganske gøy. Og jeg tror de har 150.000 følgere på TikTok. Det er mye mer enn det noen andre Schibsted-sosiale-medier-kanaler har.

KLS: Ja.

AG: Så det ekspiriminteres litt med formatene. Men vi har ikke funnet helt den riktige formelen. Og kanskje er litt av grunnen til dette at vi er ganske redde for å miste vår posisjon som en destinasjon.

KLS: Ja, ikke sant w-w-w-aftenposten-dot-no-destinasjonen?

AG: Ja. Og det er ikke noen vits å legge skjul på at det er veldig viktig for tradisjonelle mediehus å drive trafikk inn til deres egen nettside, for det er der man har mulighet til å selge annonser. Det er der man har kontroll på sitt format. Og så er man litt anti sosiale medier. Man er litt redd for å republisere sitt eget innhold der. Tilpasse det til, for eksempel, Instagram eller Snapchat. Og det gjør også at man egentlig ikke klarer å nå ut til denne generasjonen. For hvis man ser på bruksmønsteret – hvilke apper de bruker – så er ingen nyhetsapper i toppen. På ingen måte.

KLS: Nei, ikke sant. De har en helt annen orientering etter innhold enn en som starter dagen med Aftenposten eller nrk.no. Ikke sant?

AG: Riktig.

KLS: Men hva burde man gjøre hvis man sitter i et etablert mediehus, som jo mediebransjen hovedsakelig gjør.

AG: Jeg tror det er en god idé å snakke mer med brukerne. Være på gaten. Få dem inn. Intervjue dem. Forstå hvordan de har det. Hva de bryr seg om. Hvilke apper de bruker. Der finnes det også en del… Det begynner å komme flere og flere studier fra andre land. Man kan antakeligvis dra konklusjoner fra det over til Norge. Men å gjøre gode studier. Prøve å forstå deres bruksvaner. Prøve å forstå hvilke type nyheter de vil lese. Altså: Nyheter som engasjerer dem, ref. – det er kanskje ikke relevant, men hvor arkitektene bor. En veldig billedlig, visuell sak vs. nyheter som er litt tyngre, men samfunnskritisk. Dette er én ting man burde gjøre. Den andre avveiningen man burde vurderer er: I hvilken grad skal man prøve å publisere sitt innhold på andre flater enn sine egne? Selv om det ikke nødvendigvis finnes en god forretningsmodell for dette per nå.

KLS: Ja, for der våkner vi i stiftelsen veldig til liv: For vi er jo ekstremt opptatt av at det må være en god lønnsomhet, slik at vi sikrer kvalitetsmedier et langt og viktig liv. Men det er jo ikke så lett når man sender det ut på TikTok, eller på Snapchat. Selv om mange bruker det, så er det jo ikke så mange penger der.

AG: Nei.

KLS: I hvert fall ikke for mediehusene.

AG: Nei, og det er fair å si at per nå er det vanskelig å ha en bra forretningsmodell der. Hvis du skal ha det, så skal du være veldig heldig, og være en av de få brandene, eller personene, som får en stor følgermasse. Men: Det er fortsatt veldig tidlig. Jeg tror man undervurderer dette litt. Det var ikke slik at da man fikk den første iPhone-en, at det ga veldig mye kommersiell mening å bygge den første appen. Det var ingen som visste hva man skulle få ut av det. Men det ser vi nå har vært en ganske god deal. Og det trenger ikke være så kostbart å putte vårt innhold inn på andre flater. Det er snakk om å tilpasse innholdet litt. Kanskje ha en journalist, eller to, som spesialiserer seg i større grad på dette. Og vi kan alltid pull – altså: Ta ut pluggen. På godt norsk.

(latter)

KLS: Hvis det ikke funker, ja.

AG: Hvis det ikke funker. Det er ingen lock-in.

KLS: Men et veldig grunnleggende spørsmål – eller: Jeg har to grunnleggende spørsmål. Det ene er: Du sa at de kanskje vegret seg, eller at de vegret seg i møte med tunge og triste saker. Og det er jo et faktum at de etablerte mediene jo har en del å by på av den type innhold. Men Generasjon Z, da: Lar de seg engasjere?

AG: Av tyngere nyheter?

KLS: Ja.

AG: Jeg tror man må se litt på hvordan atferden vil utvikle seg over tid. Det kan være at det alltid vil bli oppfattet som ‘et ork’ når man er yngre, men de aller fleste vil jo holde seg oppdatert over tid. Det er noe man ser i stort sett alle generasjoner: Jo eldre man blir, jo større samfunnsansvar føler man. Og at man må stemme og må holde seg oppdatert i hva som skjer i verden. Så det vil nok komme til denne generasjonen her. Jeg tror ikke de er noe mindre engasjerte. Det er bare det at vi har et format som er veldig fremmed for dem.

AG: En ting som skiller seg veldig ut for denne generasjonen – fra alle generasjoner før – er nettopp dette med at de er født med mobiltelefoner. De er født med YouTube, Instagram, Snapchat – mange forskjellige sosiale plattformer. De er ekstremt vant med det formatet: Kunne swipe seg gjennom uendelige feeds, og få anbefalt innhold. De er vant til apper som er ekstremt kompliserte. Som krever en interaksjonsmodell som er veldig langt foran det vi er vant til, egentlig. Hvis du ser på deres bruksmønster når de sitter med en telefon, så har de mange apper åpne samtidig. De hopper frem og tilbake. Det er veldig, veldig avansert.

AG: Hvis du sammenligner *det* utgangspunktet med oss, så er det slik at din generasjon og min generasjon har egentlig fått en gave fra media, ikke sant? Man hadde en avis som kom i posten, og av og til kom den ikke. Man bladde den opp. Det var store, lange saker med bilder. Det var ingen videoer eller noen ting. Og når VG, eller hvilken som helst annen avis, lagde en digital utgave, så kunne de gå til alle brukerne sine og si: Her har vi laget noe til deg, kjære bruker. Dette er dritbra. Og da var vi fornøyd. Vi har fått noe nytt. Vi har fått en innovasjon.

KLS: Det er sant.

AG: *Den* posisjonen har vi ikke lengre. Og vi har ikke den goodwill-en vi har fått på grunn av det. Dette er en brukergruppe som møter en helt annet, og mye mer avansert, digital verden, *før* de kommer til oss. Og vi er ikke på det nivået. På ingen måte.

KLS: Nei, og da kommer det andre grunnleggende spørsmålet mitt, nemlig: Og det er at… Selv om jeg har hørt flere advare mot dette, og det er det jeg skal teste deg ut på nå, også. Fordi man kan kanskje ha en slik underliggende tanke om at ‘jo, jo.. De er veldig på TikTok nå, meeeeen de kommer til å gravitere mot et gjenkjennelig mediebruk når de blir litt større’. Tror du det?

AG: Hmm… Nei, ikke egentlig. Kanskje til en viss grad fordi de kommer til å… Jo eldre de blir, så kommer de inn i miljøer der det er andre, som er eldre, som har andre brukervaner. Og Generasjon Z – alt det vi snakker om nå – er jo egentlig et bruksmønster. Det er jo ikke noe som er karakterisert av alder. Og når de da kommer inn i miljøer hvor andre leser tradisjonelle nyheter, hvor dette er hovedkilden for å holde seg oppdatert på jobb, for eksempel, så kommer de selvfølgelig til å ta det i bruk. Men jeg tror ikke egentlig er en preferert kanal. Og personlig ser jeg at mitt mediekonsum egentlig har endret seg ganske mye siden jeg har begynt å jobbe. Jeg har alltid lest mange aviser, tidsskrifter og sånt. Men jeg ser mye mer på video nå, enn jeg gjorde før. Og de videoene er jo i utgangspunktet egentlig ikke laget for min generasjon. Så jeg er på en måte smittet motsatt vei, jeg. Så jeg tror nok man kommer til å møtes én eller annen plass i midten.

KLS: I en utvikling som stadig vil fornye seg.

AG: Mmm…

KLS: Et siste spørsmål, for jeg er jo som sagt i Generasjon X, og tenker jeg er misunnelig på de nye generasjonene, som du påpeker vokser opp i dette digitale landskapet. Og du, da, som er millennials – eller millennial: Liker du Generasjon Z?

AG: Ja, veldig. Jeg synes det er ufattelig kult å se på en generasjon som er så tøff. Som har så sterke holdninger mot dette med identitet. Dette med å være et individ. Jeg blir nesten litt flau når man ser på… Når jeg går inn på Instagram-kontoene til mine venner. Den generasjonen så er det bare bilder av pene kjærester og fine strender og flyturer hit og dit. Det er liksom helt perfekt. Og det føles ikke helt riktig, slik som verden går nå. Og jeg blir stolt når jeg møter folk som faktisk ikke bare bruker ordet ‘flyskam’, men tror på det og som er åpen nok til å kunne uttrykke seg selv, som de er. Og legge ut ting som er litt pinlig, og ta opp tema som er vanskelig. Og det føles litt mer genuint. De gjør det ikke på den måten som min generasjon gjør det. For da føler jeg alltid det er oppmerksomhetssøkende. Da kaster man seg mer på en trend. Mens med Generasjon Z, så føles det litt mer genuint. Faktisk.

KLS: Verden går fremover, vet du. Det er det.

AG: Mmm.

KLS: Takk skal du ha, Anders Grimstad, som er Head of Tech Experiments i Schibsted, for at du kunne fortelle oss litt mer om Generasjon Z. Og så blir jo den store utfordringen å se hva vi kan gjøre med den informasjonen du har. Takk skal du ha!

AG: Tusen takk!

(vignett)

KLS: Denne podkasten er produsert av Hansine Korslien for Stiftelsen Tinius.

(slutt)

by tiniusmarius