media

Reguleringsparadokset

Av KJERSTI LØKEN STAVRUM, CEO Tinius Trust

Regulering av teknologi kan skape motsatt resultat av hva man ønsker seg.

Den morgenen jeg skulle ha eksamen i bokmål skriftlig på videregående skole (det er veldig lenge siden), var lokalavisen innom gymsalen der vi satt for å lage en reportasje. Jeg sa ja til å bli fotografert – i en noe påtatt tenkende positur. Bildet kom på trykk i avisen, og senere ble jeg gjort oppmerksom på at det ble brukt som et illustrasjonsfoto i andre aviser.

Illustrasjonsfoto er en solid innarbeidet sjanger i aviser og magasiner. Dette er bilder som egentlig ikke har noe med saken å gjøre, som ikke er tatt til den saken det handler om og personene som er avbildet har heller ingenting med teksten å gjøre. Men, slike bilder – som også illustrerer denne teksten – skaper en ramme, eller en stemning og frister til lesning. Uten ville det blitt veldig kjedelig.

Etiske regler for KI

Nå kan man lage illustrasjonsbilder ved hjelp av kunstig intelligens (KI). Man kan bare beskrive hvordan det skal se ut, og vips – et kunstig bilde som kan lyse opp teksten. Dette – og muligheten til å lage tekster ved hjelp av KI – har fått redaksjoner over hele verden til å utvikle særlige etiske regler for KI.

Transparens, eller åpenhet, overfor leserne er et nøkkelord.

Man bør skrive at dette bildet er laget ved hjelp av KI, eller at denne teksten er delvis laget av KI osv.

Hvis man skulle hatt tilsvarende presisjon tidligere, kunne man for eksempel skrevet at «Dette bildet er av en jente fra Askim, hun vet ikke at hun blir brukt som illustrasjonsbilde til denne teksten. Hun har uansett ikke noe med saken å gjøre». Det ville vært sant, men ville ført til at man sluttet å bruke slike illustrasjonsbilder, vil jeg tro. Etisk var det i alle fall ikke.

Hvis bilder laget av KI heretter skal merkes, vil det kanskje skape en mer generell tydelighet om illustrasjonsbilder.

Helt frem til KI og ChatGPT gjorde det mulig å bidra i den redaksjonelle prosessen, har det vært utbredt å bruke internett og googlesøk i research-fasen. Det har ikke vært vanlig å informere leserne om det.

Nå vil mange gjøre det klart at de har brukt KI i teksten. Det kan man jo gjøre, men det viktigste for leserne vil nok fortsatt være at det er riktig det som står der og at man har kilder for fakta og påstander. Altså at innholdet etterlever det punktet som allerede står i den norske Vær varsom-plakaten (punkt 3.2.) og som sier at redaksjonen skal være kritisk i valg av kilder og at man må kontrollere at opplysninger som gis er korrekte. Dessuten er det ifølge samme punkt «god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder». Det betinger at man faktisk vet hvor innholdet kommer fra.

Dødsangst

Ny teknologi skaper alltid usikkerhet. Med ChatGPT ble det skapt dødsangst.

Da 350 internasjonale teknologiledere, forskere og ingeniører for en måneds tid siden (det virker lenger) undertegnet et brev der de ba om å bremse KI, var argumentet at KI kan utrydde menneskeheten. Da er det alvor, det skjønte alle.

En av dem som undertegnet, var Twitter-sjef Elon Musk.

Hans signatur kan kanskje sammenlignes med tegnefilmfiguren Bart Simpson som forsøker å presse seg gjennom folkemengden som står og ser på en bilulykke og argumenterer med at de må slippe ham igjennom for han kom sent.

Kort tid etter oppropet startet Musk en konkurrent til ChatGPT.

Møtt med åpne armer

En annen som undertegnet brevet, var Sam Altman, direktøren for OpenAI og tjenesten ChatGPT.

Altman ivrer for regulering av KI og har allerede vært på høring i Kongressen om dette. Han har slått alarm. For de andre tech-lederne tok det flere år før de ble innkalt til Kongressen for å gjøre rede for seg og sin enorme markedsmakt.

Altman ble møtt med åpne armer. De var jo på samme banehalvdel, selv om det var et gedigent kompetansegap mellom ham og politikerne. Kongressen ville gjerne være imøtekommende og regulere, men hva skulle de regulere? Til slutt spurte en av dem Altman direkte: Hvis du skulle regulere, hva ville du regulert da? Og Altman ville – ikke overraskende – lage reguleringer i form av lisensiering som vil sikre at hans OpenAI får en rød løper hele veien frem, men andre selskaper risikerer en hard stopp.

Et spill for galleriet

Det minner om den gangen Facebook-sjef Mark Zuckerberg også ba om å bli regulert, i trygg forvissning om at en mulig regulering ville ramme andre hardere enn Facebook. Dessuten at han ville kunne leve på godvilje av sin positive innstilling til regulering.

Altman har reist verden rundt dette året og snakket for fulle hus om behovet for en global regulering av AI. Men, viser dokumenter fra Europakommisjonen som magasinet TIME har fått tilgang på, i ly av disse foredragene har han lobbet hardt for å utvanne EUs regulering av kunstig intelligens. Han og OpenAI har spilt inn tekstforslag til EUs «AI Act» som nå er en del av de siste forhandlingene. Blant annet har de sluppet å bli sortert under selskap som representerer «høy risiko» – noe som ville påført selskapet større krav til transparens, sporbarhet og menneskelig kontroll.

Paradokser

Regulering kan alltid slå begge veier. Med de store plattformselskapene ble uttrykket «reguleringsparadoks» født.

Begrepet er en advarsel om at reguleringer i sum kan få motsatt effekt enn antatt av og øke de store selskapenes makt av tre årsaker:

1. Det er ofte kun de største selskapene som har muskler til å etterleve kravene som stilles.
2. Reguleringen kan være kostnadskrevende – små selskap ikke har råd til å etterleve dem.
3. Detaljerte krav til hva man kan formidle gir særlig de store selskapene makt over ytringsrommet.

Så langt har de store selskapene klart seg bra i møte med alle forsøk på reguleringer. Og det er dette Altman må ha vært bevisst på.

Verden er alltid ung i møte med ny teknologi. Nettopp derfor er det viktig med en løpende skarp debatt, og at man knesetter prinsipper for god forretningsdrift som man venter at etterleves. Det er også viktig å være aktsom for å sikre at regulering ikke spenner ben på fremskrittene og utilsiktet favoriserer noen aktører fremfor andre.

---

Kronikken er skrevet av Kjersti Løken Stavrum, administrerende direktør i Stiftelsen Tinius. Den ble først publisert av Dagens Næringsliv 7. juli 2023.

Bildet til denne artikkelen er generert av kunstig intelligens.

by tiniusmarius

Oligarker og andre medieeiere

Av KJERSTI LØKEN STAVRUM, CEO Tinius Trust

Hvordan kan man slippe unna skadelige medieeiere?

– Jeg er en overlevende etter et uønsket ekteskap, i likhet med mange andre mediekolleger i Tsjekkia, Ungarn, Bulgaria, Romania og Polen. Og det ekteskapet skadet virkelig ett av symbolene for den frie presse i Slovakia.

Det er sjefredaktør Beata Balogová som snakker. Hun leder SME, et av Slovakias toneangivende nyhetsmedier. Fra podiet i Brufani-palasset under årets journalistfestival i Perugia i Italia fortalte hun om hvor umulig det er å drive journalistikk når man er eid av en oligark.

Og oligarkeiere er det mange av blant mediehusene i Sentral- og Øst-Europa.

Det slovakiske investeringsselskapet Penta kjøpte seg inn i SME i 2014:

– De var virkelig en giftig investor, fortsetter Balogová og forteller at de nye eierne beskrev oppkjøpet som tilgangen på en 'atomkoffert' som ville gjøre dem mer trygge, skremme bort kritikk fra journalister, rettsvesen eller politiet.

– Slik begynte det, og det sluttet aldri. Deres dårlige rykte rammet oss hardt. Store deler av redaksjonen sluttet, det ble vanskelig å ansette gode journalister – og vi antok at de som ville jobbe for oss, jobbet for Penta.

Penta investerer i helseomsorg, finansielle tjenester, detaljhandel, eiendom – og medier. De var også involvert i en større korrupsjonssak som ble rullet opp i fjor.

For SME innebar Penta som eier at redaksjonen havnet i interessekonflikter uansett hvordan de snudde og vendte seg. Enten fordi de dekket konkurrenter eller fordi de omtalte Penta. Hvis de bedrev kritisk journalistikk mot politikere, ble de anklaget for å være Pentas talerør. Og Penta lot jevnlig høre fra seg fordi de var misfornøyde med hvordan redaksjonen vinklet sakene.

En gang talte Penta opp artiklene som redaksjonen hadde skrevet om helseomsorg og kategoriserte dem som positive, negative eller nøytrale. Alle saker med kritisk innfallsvinkel ble krysset av som negative fra Pentas ståsted.

Vi måtte forholde oss til dem daglig, selv når de ikke påvirket oss, måtte vi være bevisste på dem, sier Balogová.

Denne historien har likevel en positiv vending. Den amerikanske «nonprofit»-organisasjonen Media Development Investment Fund (MDIF) etablerte for noen år siden fondet Pluralis som et mottrekk mot oligarkeierne. Fondet kjøper opp eierandeler i medier som er overtatt eller står i fare for å bli overtatt av oligarker i Sentral- og Øst-Europa.

Pluralis er bygget opp av en lang rekke bidragsytere som har engasjement for frie medier og fri journalistikk som fellesnevner. Fordi frihet og uavhengighet er grunnlaget for troverdig informasjon. Vi i Stiftelsen Tinius er en av bidragsyterne til fondet.

I april 2021 kjøpte vi ut Penta og overtok 34 prosent av aksjene i selskapet.

– Bare for å beskrive forskjellen: Den eneste gangen den nye eieren har kontaktet oss, var for å få en liste over saker jeg var stolt over, sier hun.

Pluralis har også kjøpt opp 40 prosent av Gremi, Polens nest største mediehus, som blant annet utgir næringslivsavisen Rzeczpospolita. Dette skjedde like etter at det polske oljeselskapet Orlén kjøpte opp det største mediehuset Polska Press, som eier lokalavisene i landet. Like etterpå ble sjefredaktørene fjernet.

Også mediene i Ukraina har en historie med oligarkeiere, og har derfor ligget langt ned på Reportere Uten Grensers pressefrihetsindeks (den som Norge topper) i flere år. I fjor, like før krigen, havnet Ukraina på 106. plass – et tydelig fall fra tidligere.

Mens man hevder at sannheten er krigens første offer, har Ukraina ett år etter Russlands invasjon likevel krabbet hele 27 plasser, og er nå solid inne på topp 100, på 79. plass. I forklaringen heter det at krigen truer ukrainske medier, men 'i denne informasjonskrigen står Ukraina i frontlinjen mot Kremls ekspansive propagandasystem'.

Når freden en gang kommer, vil Ukrainas medielandskap uansett måtte tegnes på nytt.

– Det er viktig å ha eiere som forstår journalistikk, journalistikkens betydning og hvordan journalister jobber, sier Beata Balogová. 

Hun legger til at de klassiske medieeierne, de som kjenner betydningen av uavhengighet, er i ferd med å dø ut i Øst-Europa.

– Når du tar integriteten fra en journalist, mister journalisten selvtilliten og blir del av en enorm propagandamaskin, sier hun.

Det er noe å tenke på, når vi nå får Elon Musks tweets opp som første forslag når vi åpner kontoen i hans globale sosiale nettverk.

---

Kronikken er skrevet av Kjersti Løken Stavrum, administrerende direktør i Stiftelsen Tinius. Den ble først publisert av Dagens Næringsliv 2. juni 2023.

Bildet av Beata Balogová er tatt av Jozef Jakubčo (SME).

by tiniusmarius

Stiftelsen Tinius vil ha domstolprøving av nye overvåkingslover

Stiftelsen Tinius vil domstolprøve de delene av loven som vil tillate etterretningstjenesten å overvåke store deler av befolkningens daglige bruk av elektroniske kommunikasjonstjenester.

Det samme gjelder lovendringen som vil gi PST adgang til å registrere og lagre i inntil 15 år, alt hva folk publiserer på internett. Begge lovendringene må også sees på i kombinasjon.

Disse lovendringene utfordrer både personvernet og ytringsfriheten etter Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).

– Stiftelsens formål er blant annet å sikre rammebetingelser for de frie mediene. Vi frykter at denne loven uthuler ytringsfriheten og undergraver kildevernet – og derfor vanskeliggjør pressens arbeid, sier styreleder i Stiftelsen Tinius, Ole Jacob Sunde.

Han understreker at stiftelsen forstår behovet for å trygge landet med digitale verktøy og mot digitale angrep. Sunde påpeker likevel at disse lovendringene er så hardt kritisert fra så mange hold, og at de derfor bør etterprøves rettslig.

– Også i den digitale tid må vi følge menneskerettighetene. Det er derfor vi ønsker å teste loven, slik mange har uttrykt ønske om, sier han.

Stiftelsen Tinius viser til høringsrundene og debatten i etterkant, der pressens organisasjoner er blant dem som har reagert negativt:

• Norsk Presseforbund mener at den tilrettelagte innhentingen, lagring og søk som loven legger opp til «er så problematisk opp mot ytringsfriheten og kildevernet, at det ikke bør vedtas».
• Norsk Redaktørforening hevder at loven innebærer innføring av «et overvåkingsregime av en karakter vi aldri har sett maken til».
• Norsk Journalistlag har påpekt at loven er i strid EMK artikkel 10 sitt vern av anonyme kilder.

Stiftelsen Tinius viser videre til at også uavhengige juridiske og teknologiske fagmiljøer, som Datatilsynet, Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter, Advokatforeningen, Tekna med flere har uttrykt at disse tiltakene går uforholdsmessig langt og mangler nødvendige begrensninger og uavhengige kontrollmekanismer.

– Denne loven legger til rette for et grunnleggende annerledes forhold mellom folk og myndigheter enn det vi har i dag. Samtidig vil denne etterretningen være så usynlig og ukjent for oss. Alt dette vil prege pressens arbeid og kvaliteten på journalistikken som kan produseres. Av hensyn til ytringsfriheten og personvernet, som er avgjørende for pressens arbeid, mener vi derfor at det er viktig for alle at de aktuelle delene av denne lovgivningen blir prøvd rettslig av domstolene, sier daglig leder i Stiftelsen Tinius, Kjersti Løken Stavrum.

Stiftelsen Tinius vil iverksette arbeidet med å utrede grunnlaget for og utformingen av et søksmål som legger til rette for den nødvendige rettslige prøvingen. En slik rettslig prøving vil dreie seg om hvorvidt den aktuelle lovgivningen er forenlig med ytringsfriheten og personvernet etter Grunnloven § 100 og § 102 og EMK artikkel 8 og artikkel 10. Advokatfirmaet Lund & Co ved advokat Jon Wessel-Aas, som også er medlem av styret i stiftelsen, vil bli engasjert som prosessfullmektig.

– Slike søksmål har med hell vært anlagt mot andre staters tilsvarende lovgivning, med endelige avgjørelser i Den europeiske menneskerettsdomstol og i EU-domstolen, sier Wessel-Aas. Dommene i flere av disse sakene viser at det er riktig å gjøre tilsvarende i Norge, og vi vil sette sammen et kompetent lag, der vi også vil søke bistand fra og samarbeid med blant annet dyktige teknologer, avslutter han.

Stiftelsen Tinius kontrollerer den største eierposten i medieselskapet Schibsted ASA.

Les mer om Stiftelsen og dens formål her: https://tinius.com/

Kontakt:
Daglig leder i Stiftelsen Tinius, Kjersti Løken Stavrum tlf 982 03070
Advokat Jon Wessel-Aas tlf 970 62120

by tiniusmarius

Nå snakker de, endelig

Rik, taus og mystisk – det er kanskje ikke så lurt. 

Jeg har kommet til et punkt i livet der jeg vil fortelle!

Det er Sophie Stenbeck som snakker. Hun sier at hun tenkte seg nøye om før hun sa ja. Hennes far, Jan Stenbeck var sky, det var hennes avdøde bror Max også.

– De snakket ikke egentlig til media. Hva ville de følt om dette, ville de ønsket dette? Jeg fikk en sterk følelse av at ja, jeg vil at folk skal vite hvem de var. Det føles viktig for meg å gjøre det – det er en måte å ære deres arv på.

Lang historie om familiekonflikter

Da Jan Stenbeck døde i 2002, bare 59 år gammel, skrev Sophie brev til redaksjonene og ba om å få være i fred. Nå snakker hun i Svenska Dagbladets podkast-serie «Dynastin» om Stenbeck-familiens imperium. Endelig.

Stenbeck er en flere generasjoner lang historie om familiekonflikter, misbruk, penger, risiko og brå død. Men det er også en viktig fortelling om utviklingen av svensk næringsliv. Om investeringsselskapet Kinnevik, om fremveksten av Tele2, Metro, TV3 og Zalando. Kinneviks visjon er å investere for å fornye hverdagen. Men å bidra selv, å være en deltager i den hverdagslige debatten, det har de ikke vært.

Sluppet inn i lukkede rom

Podkasten «Dynastin» er SvDs mest vellykkede publisering gjennom tidene. På kort tid slo den alle rekorder. Interessen har vært enorm.

Journalisten, Jan Almgren, har jobbet med næringslivsjournalistikk og Kinnevik i 20 år, men han har aldri vært så nær imperiet som nå. Han ventet seg lukkede dører og diplomatiske svar, men denne gangen er han blitt sluppet inn i de lukkede rom. Og det er blitt en sterk, dramatisk og vesentlig publisering.

I tillegg til Sophie Stenbeck, bidrar også Jan Stenbecks barn på siden av ekteskapet, Felix Granander. Flere tidligere direktører forteller også om hendelser som aldri tidligere har kommet frem. Men Kristina, datteren som tok over da Jan Stenbeck døde, er fortsatt like taus. Hun har nå flyttet fra Sverige.

Sophie er heller ikke svensk, hun snakker amerikansk i podkasten.

Den svenske Wallenberg-familiens motto «att verka, men inte synas» har satt en slags standard for hvordan pengemakt synes det er gunstig å forholde seg til offentligheten på. Wallenberg har stor innflytelse på næringslivet, og derfor på samfunnet, i Sverige og i Skandinavia. Men selv velger de å være tilbaketrukket.

Det ligger et sterkt signal til øvrigheten i en slik strategi.

Uvilje mot å miste kontroll

På tross av noen gode unntak, bidrar folk med bakgrunn i finans og næringsliv i liten grad i den offentlige debatten her hjemme. Mens folk flest kan kaste seg ut i diskusjoner om helt alminnelige reguleringsplaner, om skolepolitiske vedtak eller kutt i helsevesenet, er folk med pengemakt i mindre grad ute i offentligheten for fellesskapet.

Det kan være mange grunner til dette, som frykt for å komme på kant med aksjonærer eller å bryte børsregler i vanvare. Men like mye tror jeg det skyldes en uvilje mot å miste kontroll, og en antagelse om at mediene per definisjon er næringsfiendtlige og kun ute etter et nytt graveprosjekt – og derfor en dyp mistillit til om de får fremstå som en meningsbærer uten skjulte motiver.

Som om rikdom diskrediterer i seg selv.

I lengre tid har næringslivets talspersoner og NHO forsøkt å få oppmerksomhet om det de mener er rammebetingelser for virksomheter og norsk eierskap som er blitt for krevende, og som nå tvinger folk til å gjøre noe så dramatisk som å flytte fra landet. Dette har i liten grad skapt bekymring. Snarere har det underlig nok trigget en oppfatning om at det er like greit.

Nå har vi havnet i en situasjon der det er gunstigere for utlendinger å eie norsk næringsliv og arbeidsplasser, enn for nordmenn.

Ville vi kunnet vinke like sorgløst farvel til alle dem som nå flytter ut, hvis bedriftseierne selv var mer aktive i samfunnsdebatten?

Ville forståelsen for verdiskaping, vilje til investering og risiko vært annerledes, hvis næringslivet allerede var en mer integrert del av ordskiftet – også når debatten ikke kun angår deres egne rammebetingelser og interesser?

Wallenbergs eleverte og distanserte tilnærming til fellesskapet har inspirert mange investorer og forretningsfolk. Taushet har vært gull. Men i vår tid er det kommunikasjon som gjelder. Det skulle jeg ønske de hadde tenkt på før.

by tiniusmarius

Tinius sikrer kunnskapsmiljø ved UiB

Stiftelsene Tinius og Fritt Ord går sammen med avisfellesskapet Amedia om midlertidig finansiering av Medienorge ut 2023. 

En samlet mediebransje har i en felles uttalelse bedt regjeringen om at det uavhengige kunnskapsmiljøet Medienorge ved Universitetet i Bergen videreføres i 2023, og at Medienorges oppgaver ikke legges til Medietilsynet, slik det skisseres i statsbudsjettet. Kultur- og likestillingsdepartementet har kuttet sin bevilgning i statsbudsjettet for 2023.

Nå responderer stiftelsene Tinius, Fritt Ord og Amedia med å gå sammen om en midlertidig finansiering på totalt 2 millioner kroner for å sikre videre drift ut 2023. Medienorge har siden 1994 hatt rollen som statistikkbank og kunnskapsmiljø for norsk medieutvikling.

Uavhengig kilde

Stiftelsene Tinius, Fritt Ord og Amedia stiller seg bak bransjekravet om å videreføre Medienorge i 2023, og sikrer finansieringen på kort sikt. Slik ivaretas dataene i kunnskapsbasen, og man får anledning til en grundigere prosess enn det som var tilfelle forut for vedtaket i statsbudsjettet.

– Den store oppgaven med å sikre god offentlig mediestatistikk fra en uavhengig kilde slik Medienorge ved Universitetet i Bergen gjør, har en helt unik egenverdi. Uavhengig informasjonsinnhenting og presentasjon av mediebruk i endring er viktigere enn noen gang, og kan ikke løses av statens eget tilsyn, Medietilsynet, sier Knut Olav Åmås, direktør i stiftelsen Fritt Ord.

Vil sikre langsiktig finansiering

– Medienorge har med sine 28 år som kunnskapsbank gitt svært nyttig statistikk og dermed innsikt for bransjen, fagmiljøet og samfunnet for øvrig. Når vi nå går sammen om den viktige finansieringen for 2023, gir vi bransjen, akademia og myndigheter nok tid til å finne og sikre en løsning for en langsiktig finansiering av Medienorge, sier Frank Gander, prosjektdirektør i Stiftelsen Tinius.

– I løpet av én generasjon har norske redaktørstyrte mediers kamp om folks tid gått fra et NM til et VM. Kunnskapsmiljøet i Bergen dokumenterer digitaliseringens dyptgripende endringer av det norske medielandskapet. Denne samfunnsfunksjonen blir ikke mindre viktig fremover. Vi bidrar derfor til en midlertidig løsning, og setter vår lit til at langsiktig finansiering løses politisk, sier Marte Ingul, konserndirektør for samfunns- og myndighetskontakt i Amedia.

Aktørene registrer departementets begrunnelse for bortfall av finansiering, men er prinsipielt uenig i avgjørelsen: «Kultur- og likestillingsdepartementet mener det er hensiktsmessig å samle mest mulig av oppdrag om innhenting og utarbeiding av mediestatistikk og -analyse hos én aktør. Medietilsynet er statens forvaltningsorgan på feltet og har denne oppgaven allerede. Tilskuddet til Medienorge foreslås på denne bakgrunn avviklet.»

Fakta om Medienorge

• Medienorge er en informasjonssentral for fakta om norske medier som ble opprettet av Kulturdepartementet i 1994.
• Medienorge holder til ved og er del av Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen.
• Medienorge deltar i et nordisk samarbeid via informasjonsnettverket NORDICOM, som finansieres av Nordisk ministerråd. I tillegg til å dokumentere forskning og litteratur på mediefeltet, dokumenterer Nordicom medieutviklingen i Norden ved å utarbeide sammenlignbar nordisk mediestatistikk.

---

Bildet øverst i artikkelen viser Marte Ingul, konserndirektør for samfunns- og myndighetskontakt i Amedia og prosjektdirektør Frank Gander i Stiftelsen Tinius. Foto: Ihne Pedersen

by tiniusmarius