Vi, de bekymrede

Av KJERSTI LØKEN STAVRUM, CEO, Tinius Trust. 250 år etter at Hans Nielsen Hauge ble født, spør man seg hvorfor […]

Av KJERSTI LØKEN STAVRUM, CEO, Tinius Trust.

250 år etter at Hans Nielsen Hauge ble født, spør man seg hvorfor han ikke har satt sterkere spor etter seg i Norge. Vel, bekymringen lever fortsatt i oss.

Hans Nielsen Hauge var født borti høgget for der jeg vokste opp i Østfold og pensum på ungdomsskolen. En mann som for lengst var død, formidlet på sedvanlig tradisjonelt vis, var vanskelig å vekke til live. Men at han strikket mens han gikk, det festet seg.

Hauge har i dag mange og sterke talspersoner. I forbindelse med jubileet har flere av dem skrevet godt om hans ettermæle og hva vi fortsatt kan lære av dette multitalentet. Jubileet feires selvfølgelig i egen gruppe på Facebook. Men midt i den begeistrede ordstrømmen fanget jeg opp en stemme som pep om at denne bekymringen som haugianerne ble fanget i, den var ikke så mye å trakte etter. Og der falt en viktig puslespillbrikke på plass hos meg. Er det derfra vår nasjonale påtrengende bekymring stammer?

Et industrielt kompleks

I Norge står det bekymrings-industrielle-komplekset sterkt. I motsetning til det militær-industrielle, har dette bekymrings-komplekset uhorvelig mange produsenter og bidragsytere.

Det å kunne peke på en bekymring er et nyhetskriterium i norske medier. En bekymring er gjerne selve tittelpoenget.

Det mangslungne organisasjonslivet i Norge er bekymret for mangt og meget, støtt. Og særlig for utviklingen fremover. Nasjonale bekymringer er gjerne frikoblet forhold i andre land som man ellers kunne sammenlignet med. I stedet for å feire seiere og bygge på disse, snakker politikerne heller om bekymringer og dystre utsikter.

Hvis noen av samfunnets øvrige debattanter ytrer seg optimistisk, må de snart svare på spørsmålet om de ikke ser noen grunn til bekymring. Mañana er ikke for oss. Vi er opptatt av å ha nok ved til vinteren.

Skarpe kontraster

Det finnes noen skarpe kontraster til denne allmenne bekymringen.

Denne uken har vi for eksempel kunnet feire at vi nok en gang er utpekt til verdens mest pressefrie land. Vi troner igjen på topp på Reportere uten grensers globale pressefrihetsindeks med enda bedre score enn i fjor. At pressen er fri, er den viktigste indikatoren på et velfungerende samfunn.

Samtidig er vi øverst på pallen på The Economist Intelligence Units demokratindeks for 2020. Og det som ett av verdens rikeste land. Oljefondet vokser mens jeg skriver. For å være helt ærlig: Norge utgjør sammen med Norden vår egen superliga.

Mandag la også Institutt for samfunnsforskning frem en undersøkelse gjennomført for Fritt Ord som en del av deres monitormålinger av status for ytringsfriheten i Norge. Undersøkelsen viser at folk flest er opptatt av at ytringsfriheten skal være vid, de har et godt forankret standpunkt om at man ikke bør straffe mer, men heller finne andre ikke-juridiske løsninger på problematiske ytringer. Det er dessuten ikke flere som har mottatt nedsettende eller ubehagelige kommentarer eller trusler nå enn for fem år siden. Dette er interessante tall i lys av en debatt om vår ytringskultur som i samme periode i stor grad har handlet om hets i sosiale medier, frykt for desinformasjon og såkalte falske nyheter og påstander om «cancel culture». Man må spørre seg om dette har vært en debatt om debatten som folk ikke kjenner seg igjen i.

Hauge i vår tid

Nå ville nok også Hans Nielsen Hauge blitt anklaget for hets og hatefulle ytringer for sine angrep på prestene og Tune-presten Gerhard Seeberg i særdeleshet, slik det fremkommer i boken med den fantastiske tittelen «Betragtning over Verdens daarlighet». En bok som gikk viralt så det holdt og skapte lesekyndighet i de tusen hjem. Seeberg ble for øvrig avsatt ved dom i Høyesterett i 1795.

Kanskje ville Hauge vært en aktiv blogger i 2021 med misunnelsesverdig mange følgere. Han ville alternativt vært en bestselgende forfatter, langt foran alle andre. Hauge skrev over 30 bøker i løpet av sitt liv. Omregnet til samtidstall ville opplaget utgjort rundt en million eksemplarer.

I vår tid ville lekpredikant Hans Nielsen Hauge fra Rolvsøy vært en serie-gründer. Hauges følgesvenner ville skapt start ups over hele landet, helt i tråd med hva han oppmuntret dem til. Devold-fabrikken i Ålesund, en av Norges første trikotasjefabrikker, står etter haugianismen. Möllers tran, verdens første Omega 3-produsent, kom etter haugianeren Peter Møller.

Han ville sannsynligvis vært en influenser – og mottatt heder og ære for sitt bidrag til folkehelsen. For Hauge gikk og gikk. I perioden 1797 til 1804 gikk han over store deler av landet, fra Kristiansand i sør til Malangen nord i tidligere Troms fylke.

Og Hans Nielsen Hauge strikket mens han gikk (kanskje, det er litt omstridt). Slik jeg ser det, er Hans Nielsen Hauge den nødvendige og tidvis forhatte multitaskingens opphavsmann. Gitt multitaskingens utbredelse – at man skal skvise tidssitronen så godt det lar seg gjøre – må også det sies å være en solid arv etter denne mannen.

Hauge så behovet for kvinner i ledende stillinger to hundre år før de ble vedtatt kvotert inn i ASA-styrene. Og han ville vel i dag vært en talsperson for sosialt entreprenørskap, ansvarlige investeringer og ja, hva mer – jo, arbeidernes naturlige rettigheter.

Demokratiet

Mye om Hauge blekner likevel opp mot den æren som oftest knyttes til ham. Den er det historiker Francis Sejersted, leder av den forrige ytringsfrihetskommisjonen, som er opphavsmann til der han i bind 10 av verket Norges Historie (1986) tillegger Hauges bevegelse nøkkelrollen for demokratibyggingen i Norge.

Det satt to haugianere på Eidsvoll da Grunnloven ble skrevet. Da satt Hauge selv i fengsel, uten lov og dom. Men på det tidspunktet hadde hans puritanske vekkelse knyttet gudstroen til den personlige viljen, driftigheten og nøkternheten. Han hadde skapt en åndelig uavhengighet og trukket opp skillelinjene mellom det Hauge mente var en ondskapens visdom på toppen av samfunnet og det moralske forfall på bunnen.

Og nettopp slik, mener Sejersted, var «vekkelsen med på å danne forutsetningen for et fungerende demokrati» i Norge.

Det står flere bautaer etter Hauge, men ikke i vår nasjonale bevissthet. Hvorfor? Når det tross alle bekymringer har gått ganske bra med dette landet, nesten 200 år etter hans død, da er det fristende å dvele ved nettopp vår nasjonale hang til uro. Ble den skapt for 250 år siden? Kan det være at det er selve bekymringen som holder oss oppe?

Kommentaren er skrevet av Kjersti Løken Stavrum, administrerende direktør i Stiftelsen Tinius, og ble publisert i Dagens Næringsliv den 23.04.2021.