Hva betyr medieeierskap i 2020 og i fremtiden? Vil det bli vanligere at stiftelser eier medier? Hvilken rolle spiller eierne?

Programleder Kjersti Løken Stavrum har besøk i studio av styreleder i Schibsted og Stiftelsen Tinius, Ole Jacob Sunde.

Intervjuet ble spilt inn før koronakrisen.

Spill av episoden her:

…eller lytt til Tinius Talks i Apple PodkasterGoogle Podcasts, SpotifyAcastOvercastPocket CastsSoundcloudCastro eller Castbox.

Under finner du en ren avskrift av alt som er sagt i episoden. Vi gjør oppmerksom på at Ole Jacob Sunde ikke har fått forberede seg på spørsmålene.  

(start)

Kjersti Løken Stavrum (KLS): Hvordan blir fremtidens mediehus? Kommer vi til å forholde oss til redaksjoner slik vi kjenner dem i dag? Hvilken rolle kommer journalistikken til å spille? I ti episoder av podkasten Tinius Talks skal vi se på ulike sider av de neste utfordringene for mediehusene. Hvem er de nye mediebrukerne? Hvordan vil mediene gjøre hverdagen vår bedre, og hva vil de bety i samfunnet? Og jeg som snakker heter Kjersti Løken Stavrum, og er daglig leder i Stiftelsen Tinius.

(vignett)

KLS: I denne episoden av Tinius Talks skal vi snakke om noe vi i Stiftelsen Tinius er veldig opptatte av: Nemlig medieeierskap. Og til å snakke om det med har jeg fått med meg Ole Jacob Sunde. Velkommen!

Ole Jacob Sunde (OJS): Tusen takk!

KLS: Og du er jo styreleder i Stiftelsen Tinius.

OJS: Det er jeg.

KLS: Og du er styreleder i Schibsted.

OJS: Det er jeg også.

KLS: Ja. Og en del andre ting, men det trenger vi jo ikke å ta her. 

OJS: Det er opp til deg.

KLS: Ja, det kan være vi kommer inn på det…

(latter)

KLS: …men det viktigste i medieeierskapssammenheng er jo nettopp det at du har vært med på dette rigget mellom Stiftelsen Tinius og Schibsted helt siden Stiftelsen Tinius ble opprettet.

OJS: Helt fra før børsnoteringen av Schibsted, faktisk. 

KLS: Ja, og da må vi for alle som ikke skjønner det, så må vi si at Stiftelsen Tinius er jo oppkalt etter en mann som het – han het ikke Tinius, men han ble nå kalt Tinius Nagell-Erichsen (Fullt navn: Einar Fredrik Åke Nagell-Erichsen). Og han var en arving til Schibsted.

OJS: Ja.

KLS: I motsetning til andre arvinger, så solgte han ikke sin andel aksjer. Og han valgte da å legge den andelen i stiftelsen, eller under kontroll av stiftelsen. Og det innebærer at Stiftelsen Tinius har såkalt *negativ* kontroll over Schibsted. Det vil si at vi har den største aksjeposten, og vi kan «stoppe ting». Det høres ikke så bra ut, egentlig…

OJS: Njei, og jeg vil ikke si at det er det som er det viktigste. Det viktigste er at man kan være med på å utforme hvilket Schibsted man skal ha. Det at man har en vetorett i en del saker, det har jo aldri blitt prøvet. Men hvis det er en visshet om at du sitter på en påvirkningsmulighet, så er jo det viktigere enn at du kan være – hva skal jeg si? – vanskelig-Per.

(latter)

KLS: Ja, nettopp. 

OJS: Ja.

KLS: Men det har da ikke skjedd at man har vært så vanskelig. Men vi må rett og slett … Jeg må spørre deg: Hvem var Tinius? Du kjente ham jo veldig godt.

OJS: Ja, Tinius var jo svær, for å si det slik. 

(latter)

OJS: Over 1,90. Og jeg er jo også ganske høy, men han ruvet i rommet. Han var et sammensatt menneske. På den ene siden så var han jo en mann som tok plass. Men han var også et følsomt menneske. Han var ganske mistenksom. Han var analytisk sterk, men ofte på en slik måte at du kunne undervurdere ham. For han sa ikke nødvendigvis alltid hvordan han tenkte i forkant. Han var også et menneske som du vant tillit til over tid. Ikke sånn med én gang. Det ligger kanskje litt i den mistenksomheten. Og så var han et menneske som hadde noen grunnleggende verdier, som vi jo lever med fortsatt. Så det var veldig morsomt å samarbeide med ham, men det var samtidig ganske vanskelig. 

KLS: Fordi?

OJS: Nei, fordi at du … Jeg lærte vel – for å svare på en annen måte – jeg lærte meg vel egentlig tre leveregler med ham. Og for å bruke avisspråket så måtte du være dønn ærlig. Du måtte fatte deg i korthet, men du måtte også si det på en slik måte at leseren forstår. 

 

KLS: Men hva var det han var opptatt av med medieeierskap?

OJS: Altså: Han var jo en mann som evnet å se medieeierskap i en større sammenheng. Medieeierskapet for ham betydde jo at mediene hadde en helt sentral plass i samfunnsutviklingen og i demokratiet – i ytringsfriheten. Så han var jo veldig bevisst og klar over medienes plass i samfunnet og hvilken betydning det var å ha en redaksjon som med uavhengighet og troverdighet kunne formidle og forklare de viktigste hendelsene som skjedde rundt deg. Men også som kunne stille myndigheter til ansvar – stille makt til ansvar. Og så var han jo også da – han forsto fordi han jo var en avismann, hadde jobbet i aviser – han forsto at uten at en redaksjon hadde uavhengighet, så kunne den da heller ikke utføre den viktige samfunnsoppgaven. Så forsto han også at uavhengighet ikke bare betyr uavhengighet i forhold til eierne, men det betyr også uavhengighet i forhold til at man skal kunne utfolde den kraften. Og det krever også at det var en økonomi for å kunne drive med den journalistikken som lå i samfunnsoppgaven. 

KLS: Jeg var jo redaktør i Aftenposten i en periode. Og tilbake i 2005, da var Hans Erik Matre sjefredaktør i Aftenposten, og jeg var redaktør av det som da var i ferd med å bli A-magasinet. Det var han veldig opptatt av.

OJS: Ja.

KLS: Så jeg husker den morgenen i oktober 2005, da det første A-magasinet kom fra trykkeriet. Så dro Hans Erik Matre og jeg ut til Tinius en tidlig morgen på Høvikodden. Det var litt sånn grå – du vet sånn tåkemorgen. Og vi kom inn på kjøkkenet hans der, og der satt han altså – som jeg tenker var et veldig flott bilde for en aviseier med hjertet ‘på rette staden’, om man kan si det sånn.

(latter)

KLS: For da satt han på kjøkkenet med en *stor* bunke med aviser. En helt ualminnelig høy bunke med dagens aviser. Og et stort forstørrelsesglass. Og han satt og leste dem. Selvfølgelig. 

OJS: Ja.

KLS: Og vi forstyrret ham, men han var glad for det, altså. Så skålte vi, for øvrig, i Fernet Branca den morgenen…

(latter)

KLS: …fordi A-magasinet hadde kommet. Og det ble jo for meg, selvfølgelig, en veldig fin, liten episode.

OJS: Mmm.

KLS: Føltes veldig riktig, og veldig bra å ha en eier som … som ga et vennlig vindpust i ryggen for det prosjektet. Han var litt sånn, var han ikke det? På noen av de publisistiske tingene, var han veldig opptatt av.

OJS: Ja, han var veldig glad i avisen – fremfor alt. Og på det tidspunktet, under første del av 1990-tallet, så var jo Schibsted fortsatt da VG og Aftenposten. Det var jo det som var de store bedriftsområdene, kan du si, internt i Schibsted på det området. 

KLS: Var han opptatt av alle avisene, eller var bare noe han brant mer for enn annet?

OJS: Da dette startet, eller mitt engasjement startet, på begynnelsen av 1990-tallet, så besto jo Schibsted av VG og Aftenposten. Og det var jo de to avisene som han hadde vokst opp med, og hatt sin yrkesaktive karriere i. Både i VG og i Aftenposten. Så det var jo det som sto hans hjerte nærmest. Men samtidig så han jo også at Schibsted etterhvert hadde opparbeidet seg både økonomi og kunnskap til å kunne da eie medier andre steder. Så han var også veldig opptatt av Svenska Dagbladet, som jo da vi overtok på midten av 1990-tallet. Og ganske parallelt, eller littegranne senere, Aftonbladet. Så begge de to avisene var jo aviser som han tok til sitt hjerte, og som han helt klart så passet inn i konsernet. 

KLS: Det er jo altså 12 år siden Tinius døde. Og da har det skjedd helt vanvittig mye. Det året Tinius dør, i 2007, så kommer smarttelefonen, for eksempel. Og det illustrerer jo de enorme endringene som har skjedd. Og du har stått midt opp i dette i alle disse årene. Vil du si at det norske medielandskapet hadde sett annerledes ut uten Stiftelsen Tinius?

Store endringer er det ikke lett å takle i et kort perspektiv. Store endringer må takles i et lengre perspektiv.

OJS: Ja, det tror jeg. Det er mange ting man kan si rundt eierskapet. Men det jeg i hvert fall er helt sikker på er at hvis du har en langsiktig eier – det behøver ikke nødvendigvis være en stiftelse, det kan godt være en privatperson eller en bedrift eller … i hvert fall en som tar et langsiktig syn på virksomhetsutviklingen: Så får du en mye større evne til å takle store endringer. For store endringer er det ikke lett å takle i et kort perspektiv. Store endringer må takles i et lengre perspektiv. Og hvis du ser på Schibsted, så vil jeg si at det at man var i stand til å ta et lengre perspektiv, og investere i det, det har vært helt sentralt. Det har også ført til at du får en kultur som jobber i det perspektivet. Og som er villig til å ta risiko, og som er villig til å se ting an. Og da får du en kultur som prøver og er villig til å eksperimentere, og som dras mot å løse litt av det som fremtiden bringer. Det ser vi jo fortsatt. Det er så mange ganger jeg møter mennesker som har jobbet i Schibsted, som sier at *der* var det gøy å jobbe. Og *der* var det driv. Og *der* var det utrolig mange flinke mennesker. Og jeg tror at det kanskje er noe av det viktigste som kommer av å ha et langsiktig eierskap.

KLS: Og Tinius sa jo at en avis som ikke tjener penger, det er ufri avis. Og stiftelsen, står det i hvert fall i vedtektene, skal jo passe på at det er kvalitet og troverdighet i de publikasjonene man utgir. Men det står jo også at stiftelsen skal passe på at det er sunn og god økonomi i Schibsted. I konsernet. Og så er det liksom … ofte så tenker jeg at det virker som de to tingene står i en slags motsetning til hverandre i samfunnsdebatten. At det å tjene penger for et mediehus ikke er så bra. Det er verdiene man skal jobbe for. Kjenner du igjen det?

OJS: Ja, det kjenner jeg igjen. Og jeg tror at det stammer fra at avisdrift i Norge på 1980- og 1990-tallet var veldig lønnsomt. Og de store markedsledende avisene i Norge tjente veldig, veldig gode penger. Så penger var, på en måte, ikke en problemstilling. Det var noe man kunne la ‘salgsfolkene’ og litt administrasjonen ordne med. Og så kunne man selv ta seg av kulturen. Og det var det som ga ros, og det som løftet egentlig selvbildet, det var å jobbe med journalistikken og jobbe med, kan du si, det kulturbærende elementet.

Men det er klart at økonomi og den redaksjonelle kraften må jo gå hånd i hånd. Det er jo ikke et enten-eller. Det er et både-og.

OJS: I dag er jo – og opp gjennom hele 2000-tallet – så har jo det bildet snudd. Nå er det jo for mange egentlig snakk om en overlevelse. Mens problemstillingen er jo at man henger litt igjen med at det ikke er, på en måte, ‘fint’ å snakke om økonomien. Men det er klart at økonomi og den redaksjonelle kraften må jo gå hånd i hånd. Det er jo ikke et enten-eller. Det er et både-og. Og viktig for en redaksjon å ha en sunn økonomi i bunnen, fordi det gir utfoldelsesmuligheter innenfor det journalistiske. Så vi er jo nødt til å tenke to tanker samtidig. Og der tror jeg nok kanskje litt av denne holdningen kommer fra. 

KLS: Ja, for man sier jo at det å være medieeier, eller det å jobbe med medier, er jo ikke som å selge såpe, sier det. Det er jo sånn man ofte morer seg over. Og du har jo vært med på en utvikling hvor Schibsted blir verdenskjent, faktisk, for å lage Finn.no. For å ta rubrikken ut av papiravisene og satse tidlig digitalt. Og for Schibsteds vedkommende er jo det starten på en vanvittig lønnsom historie, hvor man satser på rubrikkselskaper  – tilsvarende Finn – rundt om i hele verden. Og samtidig med denne lukrative utviklingen så har du da avisene, som du sier, som kjemper, egentlig for livet. Har en medieeier helt andre vurderinger enn man har i et annet eierskap? Du sitter jo i andre styrer og eier jo andre ting?

OJS: Jeg tror jeg skal starte med å si at en av de fordelene jeg etterhvert har blitt klar over når det gjelder mitt styrelederskap i Schibsted, det er jo at jeg kom inn uten å ha noe greie på media i det hele tatt. 

KLS: Det sier du nå?

(latter)

OJS: Ja, jeg takket jo til og med nei til å bli styreleder først. Fordi jeg da ikke hadde greie på media. Følte at det gjorde meg ikke kvalifisert. Det jeg hadde det var jo det at jeg hadde startet bedrifter. At jeg kanskje hadde litt sånn gründerskalle, og derfor så på dette som enhver annen virksomhet. Og det har jo ført til, tror jeg, at jeg da har sett på og vurdert og jobbet for at man skal kunne slutte sirkelen, mellom de ulike delene av virksomheten. For å da ta eierskapet, så er det min oppfatning at: Nei, jeg mener jo egentlig ikke at eierskapet av en mediebedrift er så veldig mye annerledes enn eierskapet av en hvilken som helst annen virksomhet – under forutsetning av at man for enhver virksomhet legger til grunn at man skal ha et helt tydelig samfunnsansvar for driften. Og det er kanskje der at det nå begynner å samles, men at det kanskje ikke var like tydelig hvis man går tilbake 10-20 år, at enhver bedrift må tenke på sin samfunnskontrakt og sin plass i samfunnet. Uansett om du er bank eller, for den saks skyld, såpeprodusent, så kan du ikke gjøre det helt uavhengig av hva som foregår rundt deg. Du må se din plass i samfunnet. Det har vært veldig mye mer tydelig i media i alle år, og er kanskje noe man er nødt til nå i media å passe på og holde fast ved – og tydeliggjøre. Det er den utrolig viktige samfunnsoppgaven som media har hatt. Og passe på at den ikke drukner i økonomi og overlevelse.

KLS: Det er jo et veldig bra oppspill, for da må jeg jo spørre: Ja, og hvordan gjør man det? For det er jo helt i kjernen i nettopp den balansen med å sikre en lønnsomhet for å forsikre de verdiene som mediene skal ha i samfunnet. 

Uten at du er villig til å ta risiko, så tror jeg du ikke greier å løse det.

OJS: Mmm… Det er jo et utrolig vanskelig spørsmål å svare på, og som man kan klø seg mye i hodet av. Men hvis man skal tenke på et styre og en eier, så ligger det jo veldig mye i at man er nødt til å ta konsekvensene av at løsningene ligger i fremtiden og ikke i fortiden. Og vri styrearbeid, og også arbeidet for en langsiktig eier, til å forsøke å være en pådriver og jobbe sammen med administrasjonen i de trender, den teknologi, de brukeratferdene som er i rask endring. Og: Være villig til å ta risiko. Uten at du er villig til å ta risiko, så tror jeg du ikke greier å løse det. Så arbeidet, den oppgaven som et styre har i å fordele kapitalen og prioritere investeringsområder, er jo ekstremt viktig. Det som er faremomentet igjen, det er jo at man mister evne til å ta risiko, fordi det kortsiktige perspektivet blir så viktig. Så der tror jeg kanskje at … det er der du må angripe, skal du greie å lykkes i den omstillingen som vi står oppe i. 

Tvinge seg til å tenke langsiktig, og tvinge seg til å bli venner med trendene – og ikke se på dem som en fiende. Være villig til å være selvkritisk.

KLS: Altså å tvinge seg til å tenke langsiktig?

OJS: Tvinge seg til å tenke langsiktig, og tvinge seg til å bli venner med trendene – og ikke se på dem som en fiende. Være villig til å være selvkritisk. Se på de tingene man har gjort historisk – gjerne – men også se mer fremover og se på hva er det utviklingen krever av meg for at jeg skal finne en plass i den nye økonomien. For det er ingen tvil om at det er helt samfunnsendrende trender vi er midt oppi. Og skal du ikke bli et nytt Norsk Jernverk, men bli en aktiv deltaker, så må du også være med på å forme – og da må du være villig til å investere og tenke nytt og bringe deg ut av historien. 

KLS: Ja, for det som vi jo jobber mye med her i stiftelsen, i administrasjonen og i diskusjonen med dere i styret, er jo nettopp: Hva er riktig å gjøre? Hva er de lange kastene for oss som eiere.

OJS: Mmm.

KLS: Men hele tiden så føler jeg nok at vi sitter med et sånt … vi har jo et bekymret blikk når vi ser på mediene. Det er jo ikke helt ulogisk, når vi ser hvilke år vi har lagt bak oss med mange kutt og mye omstilling. Men hvor bekymret er du for medienes framtid?

OJS: Nei, jeg er jo en glad optimist. 

KLS: Ja, ikke sant?

OJS: Så det er andre som må dra meg ned på bakken.

(latter) 

OJS: Så jeg tror jo at det absolutt finnes løsninger. Og du ser jo at Schibsted har bragt førsteklasses digitale aviser til verden. Og at det som skjer innenfor hele Schibsteds virksomhetsområder, selvfølgelig også classified – eller rubrikk som det da heter på norsk – men også innenfor journalistikk og innenfor hvordan man skaper økonomiske muligheter innenfor journalistikk. Og også innenfor andre beslektede områder, så er Schibsted på hugget og forsøker å være en sånn innovasjonsfabrikk, da, for å skape fremtidens løsninger. Det er jo i det skjæringspunktet at man må fortsette å jobbe. Og da tror jeg at vi kommer til å finne løsninger. Det er jo alltid slik at når tåken er tykkest, så blir du mest forvirret. Så da må du jo egentlig tro på noe, da, og fortsette å gå. Og så løser det seg, for det kan godt være at tåken letter når du kommer til neste høydedrag.

KLS: Det er i hvert fall fint for dere som er høye…

(latter)

KLS: …det er verre for oss som er litt små.

(latter)

KLS: Neida, det var bare tull. Men stiftelsen er en eier. Vi er jo her til evig tid. Vi er litt sånn kommet for å bli, det er jo vårt mandat egentlig. 

OJS: Ja. 

KLS: Og skal ta disse veddemålene, og satse og tenke langsiktig. Men så er jo Schibsted da et børsnotert selskap, som du er styreleder i. Så du står jo i et spenn mellom da en veldig langsiktig eier, og noen andre som er ikke fullt så langsiktige. Det må vi jo kunne si. Hva slags oppfatning har, hvis jeg kan spørre så direkte, andre eiere av stiftelsens tilstedeværelse i dette eierfellesskapet?

OJS: Ja, mitt intuitive svar til det: Det må du spørre andre eiere om.

KLS: Ja, det er klart. Men nå spør jeg deg.

(latter)

OJS: Nei, jeg tror dette handler mye om at du må være flink til å kommunisere. Du må jo fortelle da hva som er planen. Og så må du jo levere. Så lenge du greier å tydeliggjøre retning og også leverer på den retningen, så kan jo også aksjemarkedet overbevises om at det du holder på med er god verdiskapning. For det er klart det er alltid noen aksjonærer som vil spekulere i de mer kortsiktige bevegelsene i aksjen. Og det er greit nok. Det gir jo en god likviditet i aksjemarkedet, hvis jeg skal tenke i den retningen. Og det kan være meningsfylt for en bedrift. Men det er jo ikke det som er ledestjernen. Ledestjernen er de aksjonærene som er der for den langsiktige verdistigningen. Og dem finnes det ganske mange av. Så det går mer på at du har en tydelig strategi som kommuniseres godt, og at du har en god gjennomføringskraft, så du leverer det du har sagt at du skal levere. 

KLS: Så det er … Jeg bare tenker at når man heter ‘stiftelse’ så hender det i hvert fall innimellom at jeg møter noen som da ser på meg med ‘å stiftelse’, for eksempel, ‘å dere har sikkert penger å gi bort?’, er ikke så uvanlig at man tror, selvfølgelig. For det gjør jo gjerne stiftelser. Og så da kanskje det at man har andre prioriteringer enn de rent økonomiske. Og det er der jeg er litt sånn nysgjerrig på din erfaring med da Stiftelsen Tinius som eier. Om den reelt har tatt suboptimale valg sett fra aksjemarkedets ståsted, eller om det er egentlig en anerkjennelse i at at de lange satsingene har vært lønnsomme for alle aksjonærene?

OJS: Ja, min erfaring er at Stiftelsen Tinius faktisk blir bedre forstått i utlandet blant utenlandske aksjonærer enn slik det blir forstått i Norge. Jeg ser jo på et aktivt eierskap som å være uavhengig av eierform. En stiftelse kan jo også bli sett på som en tenketank. Som er flink til å forsøke å skjønne litt mer av fremtiden og trendene. Kanskje greier å tenke litt lengre. Det er jo slik at en administrasjon av et stort selskap har et veldig stort ansvar for å følge opp de daglige oppgaver og de daglige gjøremålene. Det er ikke alltid like lett å heve blikket og forsøke å forstå verden. Det da å ha eiere som kan investere i det, og komme med meningsfylte og konstruktive innspill i hvordan du kan lage og bygge troverdige strategier, det tror jeg at de fleste administrasjoner av børsnoterte selskaper vil sette pris på. Og jeg vil se på det som nesten å være en slags liten luksus for en administrasjon og et styre. Så lenge det er innspill og konstruktive forslag, og ikke noe tvangstrøye.

KLS: Vi ser jo nå i Norge, for eksempel, så har jo Sparebankstiftelsen lagde jo Amedia-stiftelsen som kjøpte Amedia-avisene. Og Aller er jo en stiftelse som eier Dagbladet, nå. Blir det mer og mer vanlig at stiftelser eier medier, og er det et sunnhetstegn?

Ofte så ser man jo på en stiftelse på én som sitter i baksetet. Det går ikke. En stiftelse må være mer av en tenketank.

OJS: Det kan bli mer vanlig. Og det er helt greit. Men det er viktig at en stiftelse da erkjenner hvordan den skal være eier. Ofte så ser man jo på en stiftelse på én som sitter i baksetet. Det går ikke. En stiftelse må være mer av en tenketank, som er på, og som er med på å forme utviklingen, tankegodset som skal gå inn i strategiprosessene. Og en stiftelse kan være en viktig inspirator og premissgiver. 

KLS: Mmm. Du er jo, vet jeg, veldig opptatt av at man har et formål. At man jobber etter en strategi. At det er en høyere himmel over det man gjør i det daglige. Og det gir jo en usedvanlig stor mening for oss som er her i et lengre perspektiv. Men nå har vi spilt inn ti episoder av en podkastserie som handler om framtidens mediehus. Og da må jeg jo spørre deg, da: Hvordan tror du fremtidens mediehus ser ut?

OJS: Emm… Hmm… Jeg hadde lyst å be om betenkningstid, og komme tilbake.

(latter)

KLS: Ja, det har vi alle når vi snakker om sånne ting, faktisk. 


OJS: Fordi det finnes ikke noe svar på det spørsmålet. I hvert fall: Jeg har ikke møtt på det. Men jeg kan velge den innfallsvinkelen at det jo finnes – særlig i akademiske kretser – dette har jeg jo blant annet diskutert en god del med Emily Bell (professor ved Columbia University Graduate School of Journalism og direktør for Tow Center for Digital Journalism), som jo er en veldig klartenkt dame, om det i det hele tatt finnes en framtid. Er det en framtid for mediehus? Og medier som en selvstendig økonomisk enhet? Og hun tenderer jo til at det heller burde trekke i retning av å bli et mere, kan du si, et akademisk institutt. Mer som et, kanskje, universitet, som fikk en langsiktig finansiering fra helt andre kilder enn fra markedet. 

Så lenge du fortsetter å undersøke tror jeg det vil finnes lommer av inntekter som vi ikke helt overskuer i dag – hvor det er mulig å finne bærekraftige modeller. 

OJS: Der er ikke jeg. Jeg mener absolutt at det er mulig å finne fram til finansieringsmodeller av journalistikk og medierelaterte produkter, som markedet vil være villig til å betale for. Jeg tror det å forstå og forklare samtiden er et underliggende behov som det vil være betalingsvilje for. Jeg tror at annonsemarkedet vil måtte endre seg fra hvordan det er i dag – hvor du har noen store teknologigiganter som soper inn data gratis, og tjener monopolistisk grovt på det. Jeg tror ikke at denne mediehverdagen er den vi kommer til å se om 5-10 år. Så lenge du da fortsetter å gå, og fortsetter å undersøke, så tror jeg at det vil finnes lommer av inntekter som vi ikke helt overskuer i dag. Hvor det er mulig å finne bærekraftige modeller. 

KLS: Hvis det finnes disse lommene av inntekter som gjør at vi kan fortsette å eie mediehus som lager innhold om Norge og verden fra der hvor vi er: Hva slags journalistikk er det du da er opptatt av at du kan glede deg over fremover?

OJS: Poenget med at du skal ha en økonomisk selvbærende journalistikk, det er jo også at jeg ser på journalistikk som det å ta pulsen på samfunnslivet og borgernes både gleder og bekymringer. Og da må du ha kontakt med leserne dine, og det tror jeg du får best hvis du også har en relasjon som bygger på, gjerne også en tosidighet at jeg gir noe til deg, og du gir noe til meg. At det er et sånt samspill, da, enn hvis du tenker mer den akademiske institusjonsmodellen, som jeg trakk opp i stad. Så blir det mer at jeg forteller deg. Og det er ikke det mediet jeg tror vi trenger. Jeg tror vi trenger et medium som er veldig i tiden. Som er veldig på. Som er tett på hva som skjer i markedene. Det er den form for puls som jeg synes er spennende med media, og som jeg håper også media kan bevare for fremtiden. 

KLS: Da sier jeg takk der, jeg. For jeg synes det var en veldig bra avslutning. Og da takker jeg Ole Jacob Sunde, som er styreleder i Stiftelsen Tinius – som er den største eieren av Schibsted.

OJS: Tusen takk til deg også! Spennende å snakke med deg!

(vignett)

KLS: Denne podkasten er produsert av Hansine Korslien for Stiftelsen Tinius. 

(slutt)