Hvordan ser fremtidens journalistikk ut? Les hele samtalen mellom leder i tenketanken Civita, Kristin Clemet, og administrerende direktør i Stiftelsen Tinius, Kjersti Løken Stavrum.

Hva skiller journalistikk fra annet innhold? Og hva kan vi gjøre med debattklimaet på nett?

Kristin Clemet har lang fartstid som stortingspolitiker for Høyre, har vært statsråd i to regjeringer og har innehatt en rekke tunge lederverv. 

I dag er hun daglig leder i den liberale tankesmien Civita, og er en aktiv samfunnsdebattant, mediekritiker og tankeleder.

I denne episoden snakker programleder Kjersti Løken Stavrum med Clemet om alt fra mediekritikk og fremtidens journalistikk til et opphetet debattklima og gamle drapstrusler – sendt i posten.

Hør episoden her:

…eller lytt til Tinius Talks i Apple PodkasterGoogle PodcastsSpotifyAcastOvercastPocket CastsSoundcloudCastro eller Castbox.

Under finner du en ren avskrift av alt som er sagt i episoden. Vi gjør oppmerksom på at Kristin Clemet ikke har fått forberede seg på spørsmålene.  

(start)

Kjersti Løken Stavrum (KLS): Hvordan blir fremtidens mediehus? Kommer vi til å forholde oss til redaksjoner slik vi kjenner dem i dag? Hvilken rolle kommer journalistikken til å spille? I ti episoder av podkasten Tinius Talks skal vi se på ulike sider av de neste utfordringene for mediehusene. Hvem er de nye mediebrukerne? Hvordan vil mediene gjøre hverdagen vår bedre, og hva vil de bety i samfunnet? Og jeg som snakker heter Kjersti Løken Stavrum, og er daglig leder i Stiftelsen Tinius.

(vignett)

KLS: Her i Stiftelsen Tinius er vi godt i gang med en podkastserie om fremtidens medier – eller mediene i framtiden. Og nå skal vi snakke om journalistikk i framtiden, og vi har invitert Kristin Clemet. Velkommen!

Kristin Clemet (KC): Tusen takk skal du ha!

KLS: Du er jo leder av tenketanken Civita. Og så har du en lang karriere bak deg som politiker. Du er vel for så vidt litt politiker ennå, tror jeg det er riktig å si. Du har vært statsråd i to perioder. Og så er du en aktiv blogger. Og alle de tingene gjør det veldig interessant å snakke med deg om dette – særlig fordi du jo jevnlig refser mediene.

(latter)

KLS: Liker du norske medier?

KC: Absolutt! Men jeg mener det å prøve å drive konstruktiv mediekritikk – det er nesten en borgerplikt. Men jeg har forstått, ettersom årene har gått, det hender at jeg blir litt lei av meg selv som kritiker, for jeg er jo veldig glad i mediene. Og tenker at jeg selv godt kunne valgt å være journalist. Jeg synes det virker som et veldig tiltrekkende yrke. Så jeg tror jeg kunne ha passet, eller drive kommentator-virksomhet og sånn – som jeg delvis også gjør. Men: Jeg har forstått at det å bare drive med generell mediekritikk ofte er veldig vanskelig for mottakerne. Altså: At man bare får generell, negative tilbakemeldinger. Så mitt inntrykk er at det settes mest pris på hvis man kan være konkret, og ta det i det enkelte tilfellet. Og det prøver jeg å gjøre en del. Og det mener jeg er viktig og riktig å bidra med. Og det er ikke et forsøk på å være sur, men på å gi konstruktive tilbakemeldinger. Og jeg satt i Kringkastingsrådet i åtte år, og da lærte jeg det at kritikk ikke skal forstås som negativt, det skal forstås som en tilbakemelding, som kan være både positiv og negativ, men først og fremst konstruktiv. 

KLS: Ja, og det er jo egentlig journalistikkens sjel…

KC: Ja.

KLS: …er jo nettopp troen på at kritikk driver ting fremover. Men hører jeg at du etterlyser at flere melder seg på som mediekritikere?

KC: Absolutt. Jeg savner i det hele tatt … Jeg savner mediekritikken i mediebildet. Jeg tror det foregår veldig mye interessant mediekritikk *i* mediene, og delvis også kanskje i medier som andre ikke oppsøker så mye – som er for mediefolk. Men jeg mener det burde komme mer ut. Jeg følger selv, som jeg har skrytt av noen ganger, et dansk TV-program, som driver mediekritikk.

(Lyd fra det programmet Presselogen på dansk TV 2 News)

KC: Et TV-program hvor de fremste medielederne møtes og har en ganske hard debatt seg imellom om vurderinger som er gjort, og dekningen av ulike saker. Og jeg mener at det er folkeopplysning av beste merke: At vi som er på utsiden forstår hvilke overveielser man må gjøre seg, og hvor vanskelig det kan være å bestemme seg for hvordan man skal gå inn i mange saker. 

KLS: Og det har du også skrevet om, har jeg sett.

KC: Ja.

KLS: Men det har jo ikke ført til at det har kommet det programmet du etterlyser. Hvorfor det, tror du?

KC: Jeg vet at Ekko ville gjerne, og jeg tror de har hatt noen forsøk. Jeg tror de har hatt noen programmer hvor de har drevet litt med dette. Og det må jo sies at dette danske programmet jeg følger: Det er jo ikke mange som ser på det i Danmark heller. Men jeg mener det er veldig… Jeg synes det er veldig bra og veldig sunt, og jeg tror det vil øke respekten for mediene – og tilliten – å høre hva man tenker på innsiden. Hvor vanskelige spørsmål man må ta stilling til.

KLS: For å ta tak i noe du nettopp sa: Nemlig at du kunne tenke deg å være journalist. Og det er jeg enig med deg i. Når du blogger er du jo en av de som virkelig fyller teksten med lenker og referanser og i det hele tatt. Det er jo snublende nært journalistikk, egentlig. Og hvis vi skal snakke om fremtidens journalistikk så lurer jeg på om du kan tenke litt høyt rundt: Hvilken rolle tror du journalistikken – slik vi kjenner den fra de tradisjonelle papiravisene, for eksempel – hvilken rolle tror du den kommer til å spille i en verden hvor det finnes sånne som deg? Som ligger snublende nær journalistikken, men som ikke er journalist. 

KC: Nei, altså jeg… Det kommer til å være, på en måte, mer konkurranse der, tror jeg. Altså etterhvert som alle kan lage sin egen avis, nærmest. Altså når mine blogger leses på det meste, så har jeg jo på en måte en avis. Så det vil jo være mer konkurrenter der, men jeg tror og håper at det vil bli en økt etterspørsel etter det jeg vil kalle kvalitetsjournalistikk. Fordi det blir vanskeligere og vanskeligere å skille klinten fra hveten. Hva er viktig og hva er ikke viktig? Hva er sant? Hva er ikke sant? Og her tror jeg redigerte medier kan få en renessanse – rett og slett fordi vi blir mer avhengig av at vi vet at vi kan stole på visse medier, for vi kan ikke stole på alt. Og det synes jeg er noe av det mest spennende med… Altså: Journalistikk på sitt beste det er for meg opplysning, først og fremst. Men så er det også å ta fatt i det som er viktigst, ikke det som er minst viktig. Mediene synder jo en del, får man jo si.

(humring)

KC: Men dette synes jeg er veldig spennende. Og så er det jo å holde sannhetsfanen veldig høyt. Og prøve å si det som er riktig og det som er sant, og holde et høyt presisjonsnivå. Det tiltrekker meg å prøve å gjøre. Og av og til gjøre det enda bedre enn jeg ser i mediene. Men jeg tror det blir økt etterspørsel etter dette.

Kjersti Løken Stavrum (til venstre) og Kristin Clemet. Foto: Hansine Korslien

KLS: Men hvilke komponenter er det i kvalitetsjournalistikk, da? Du nevner noe, men det er mer innenfra og ut. Men for den som er bruker av journalistikken: Hvordan skal du kunne … Hva kjennetegner kvalitetsjournalistikk?

KC: For meg er det at jeg da kan stole på det. Altså at det er *sant*, at det er *riktig*, at presisjonsnivået er *høyt* og helst også at man har vurdert vesentligheten ved dette. For det er klart at det jo kan være store oppslag, som i og for seg er sanne, men som totalt er uvesentlige. Særlig NRK har jo en sånn plakat over noen kriterier de skal forfølge. Og det er jo spesielt viktig at NRK gjør det – det er jo lov å lage en avis som holder på med ting som ikke er viktig – men NRK får ikke og skal ikke gjøre det. De skal ta frem det som er vesentlig. Og at man greier å skille mellom kommentator-virksomhet, og det som er opplysningsvirksomhet og ren journalistikk også, da. Og der syndes det også en del, vil jeg jo si.

KLS: Ja, der tenker vel jeg også at den digitale verdenen – det er ikke så lett for folk å skille kommentering fra journalistikk heller, all den tid journalisten er ganske personifisert. Og for øvrig: Det digitale dyrker jo veldig influencer-rollen. Og så kan du tulle med den i noen sammenhenger, men du er jo også en digital influencer.

KC: Mmm.

KLS: Hvordan skal man klare å opprettholde et skille mellom avsenderen og innholdet?

KC: Jeg tror det blir viktigere, også i politisk debatt og i all debatt, å klargjøre premissene for det du gjør, for debatten. Og få det tydeligere frem. Og her har man hele den diskusjonen om ‘hva er en annonse?’, og hva er ordentlig innhold, og så videre. Så det å klargjøre premissene … og der tror jeg kanskje at … Der kunne mediene også vært tydeligere på hva er en kommentar, hva er en lederartikkel, hva er en reportasje? Og så videre. Jeg vet en del om det, men jeg er kanskje litt … har vært tett på pressen i mange år. De som er litt lengre unna kunne kanskje få det forklart litt tydeligere. Så det å tydeliggjøre premisset i de ulike tilfellene tror jeg kan være ganske viktig. Og jeg tror vi kommer til å se mange forsøk på sånne ting. Altså: Jeg tror det er en utvikling i mediene hvor det kommer til å skje mye spennende.

KLS: Men tror du disse navnelappene, som jo er kjent for oss som vokste opp med avisen, …

KC: Mmm.

KLS: …tror du de gir mening for unge lesere i framtiden, som jo absolutt *ikke* har vokst opp med avisen?

KC: Det er vanskelig å si. Men jeg legger jo merke til at… Altså: Jeg er jo en del i … hva skal vi si for noe … veldig mye sammen med unge mennesker, som er veldig samfunnsengasjerte og samfunnsaktive. Blant annet politisk engasjerte mennesker mellom 20 og 40. Eller mange 20-30-åringer, og så videre. De har jo, mange av dem, allerede forlatt de sosiale mediene som diskusjonsarenaer. Altså: Facebook og Twitter – de er på Snapchat og sånne ting, men jeg er ikke overbevist om at de sosiale mediene, slik de fungerer i dag, som diskusjonsarenaer og så videre, at de overlever på den måten. Jeg er veldig usikker på det, for jeg legger merke til at veldig mange unge, samfunnsinteresserte mennesker, som er veldig aktive i politisk – eller på andre måter i samfunnsdebatten – de *er* ikke aktive der. De har allerede gitt opp. Og så kan du si ‘forholder de seg til tradisjonelle medier’? Og jeg tror de gjør det mer enn vi tror. For vi tror vi skal *se* det. Ved at vi skal se at de sitter med en avis foran seg. Og det er ikke på den måten det foregår lengre. Men jeg blir forbauset over, når jeg snakker med 25-30-åringer, hva de har fått med seg i de tradisjonelle mediene, uten at jeg *ser* at de får det med seg. Altså: På meg så ser du at jeg enten sitter med en papiravis – ikke *det* så mye lengre – eller at jeg sitter med e-avis på padden min, og følger med i mediene på den måten. Men de har nok en annen evne til også å finne det som er interessant, og det som er interessant for dem.

KLS: Men gitt det du sier om at de ikke diskuterer, eller hvis du har rett i det, da, at man ikke diskuterer i så stor grad i sosiale medier: Hvordan burde mediene da få orden på kommentarfeltene sine, da. Så de drives over i diskusjonen der?

KC: Har ikke peiling. Men… 

(latter)

(snakker i munnen på hverandre)

KLS: Det er jo et tungt kapittel.

KC: Nei, altså jeg sier jo ikke at jeg mener at all diskusjon har flyttet seg vekk derfra, men jeg bare sier at de som er mest aktive i samfunnsdebatten ofte ikke er så ivrig der lengre. De var det for noen år siden. Og det synes jeg i hvert fall er interessant å legge merke til. De er på sosiale medier, men ikke     *de* plattformene hvor det … Jeg trodde det skulle utvikle seg til veldig mye viktige debattarenaer, enn det har blitt. For eksempel Twitter. Og Facebook også, i og for seg. Men hva var det du spurte om nå? Nå ble det borte for meg.

KLS: Ja, jeg spurte om: Gitt at du har rett i at mange viktige stemmer ikke …

KC: Ja.

KLS: …diskuterer så mye i sosiale medier. Burde mediene da anstrenge seg for å bringe dem tilbake i sine egne kommentarfelt i de redigerte mediene?

KC: Kanskje. Jeg har ikke så veldig stor tro på at man greier å røkte disse kommentarfeltene, hvis jeg skal være helt ærlig. Jeg vet ikke hvilken … om de har en veldig stor verdi, egentlig, det vet jeg ikke, for de tradisjonelle mediene.

KLS: Nei, for det er jo noe man sliter med stadig, men samtidig skulle man jo gjerne hatt debatten i et ansvarlig …

KC: Men det ser ut som det er veldig, veldig vanskelig å holde den på et spor som er meningsfullt, og at det utvikler seg veldig, veldig dårlig. De bruker jo disse kommentarfeltene, disse såkalte alternative mediene. Og jeg er ikke ofte å ser på det, men scroller man seg gjennom så er det absolutt ingen fornøyelse. Altså: Det er veldig, veldig dårlig ytringskultur. Og det er helt ufattelig hvor mye stygt og ondskapsfullt som kan skrives. Og dette her: Jeg lurer på om det er mer av det der ute, enn det var før? Det synes jeg er veldig vanskelig å bedømme. For jeg ble jo offentlig kjent som politiker for over 30 år siden, og jeg fikk jo, holdt på å si, drapstrusler og skjellsord etter meg da også, men da kom det brev i posten, delvis. Jeg husker de første truslene jeg fikk, og hatmeldingene jeg fikk, de hadde jo da sittet å klippet ut bokstaver i Donald og limt på et ark og sendt i en konvolutt hjem til meg. Så det gikk jo litt saktere. Og det ble jo ikke så mye. Men det kan jo hende det var like mange der ute som …

KLS: Bare at de ikke har tilgang på saks og Donald?

(latter)


KC: Det var grenser på hvor mange som gadd å gjøre det store arbeidet, som det var å skjelle ut en politiker den gangen. Så det er jo ikke sikkert det egentlig er verre, det er bare det at alle har fått denne plattformen, som gjør at de kan øse det ut. Og det gir utrolig lite, så jeg har litt liten tro på at man får til disse kommentarfeltene på en god måte. Det krever veldig mye ressurser, og spørsmålet er om man skal prioritere det? Skal man ha ti folk i en avis som bare sitter og kikker på kommentarfeltene og som tar ut det som ikke kan passere, og så videre. Det er jo også en ressursbruk som kanskje ikke forsvarer seg.

KLS: Nei, men likevel hører jeg at du har en grunnleggende tro på framtiden for god journalistikk i hvert fall. 

KC: Det har jeg. Og det er mulig det er grepet ut av luften. Og jeg tror at vi, for eksempel, kommer til å se nye miljøer for kvalitetsjournalistikk, som kanskje støttes og betales på andre måter. Som ikke nødvendigvis sitter inne i en avis, men kanskje utenfor en avis, og så videre. Akkurat som vi har selskaper som produserer for NRK, kan det være noen som produserer kvalitetsjournalistikk for aviser, og så videre. Jeg tror det blir en etterspørsel etter det, og at det blir en betalingsvilje for det. Jeg vet ikke om man har kartlagt det, men hvor i hvor stor utstrekning leser, for eksempel, nordmenn utenlandske kvalitetsaviser? Går det opp eller ned? Jeg tror det går opp. Og hva er det? Jo, det er en etterspørsel etter nettopp dette. Bare ta danske Weekendavisen, som jeg har lest ufattelig lenge. Nå leser «alle» – i gåseøyne – den. Og jeg tror det at man etterspør det, det et slikt tegn. 

KLS: Det er jo også mye enklere tilgjengelig, enn jamfør Weekendavisen…

KC: Jada, det er klart.

KLS: …da jeg var student var det litt omfattende å få tak i. Apropos skrive trusselbrev.

KC: Ja. 

KLS: Men la oss ta litt om mediemangfold, da. Fordi hele mediepolitikken er jo skrudd sammen for å sikre et mangfold av journalistikk. Er det et mangfold av journalistikk i Norge i dag?

KC: Jeg synes mangfoldet kunne vært større. Nå er det alltid en feilkilde å spørre ett menneske. Jeg er, for eksempel, veldig interessert i politikk. Men jeg leser veldig lite om sport, ikke sant. Så jeg kan ikke si så mye om sportsdekningen. Men jeg kan vel si at det er visse ting, slike hull, føler jeg. Altså: Jeg synes, for eksempel, at næringsliv og økonomi er dårlig dekket i Norge i de allmennkulturelle avisene. Vi har jo Dagens Næringsliv og Finansavisen, men det blir på en måte ekkokammer. Så det synes jeg er veldig dårlig dekning. Jeg ser at det er noen som skal prioritere det sterkere nå. Jeg nevnte det med mediekritikk i mediene. Og så synes jeg, hvis vi skal ta det politiske: Jeg har jo sagt mange ganger dette her med at journalistikken kommer mer inn fra venstresiden enn fra høyresiden. Og det står jeg ved. Men hvis jeg skulle si noe litt mer generelt vil jeg si at det politiske spennet i – og nå snakker jeg ikke om de alternative mediene, men i de tradisjonelle mediene – er ganske smalt i Norge. Mellom, hva skal jeg si for noe, venstresiden og høyresiden, da? Så er det jo ganske små … Altså: Lederartiklene kunne nesten bare byttet plass i ulike aviser. Det er ganske liten forskjell. Så jeg skulle gjerne ønsket meg et litt større spenn, slik at det var litt dristigere ideer, da – kanskje særlig mot høyresiden – som fant veien til kommentarplass og lederplass, og så videre.

KLS: Men hvordan kan man få til det, tror du?

KC: Nei, det må jo skje gjennom redaktørene, da. Ikke sant? Vi har jo sett eksempler på det. Jeg har jo snakket en del om at… For eksempel da Trine Eilertsen var redaktør i Bergens Tidende, så ble avisen – også etterpå – en tydeligere, borgerlig liberal avis. Så er det diskutert: Har vi sett veldig mye etter hun ble politisk redaktør i Aftenposten? Det er det delte meninger om. Nå blir hun ansvarlig redaktør. Kommer vi til å se noen forskjell der? Jeg synes jo det ville vært spennende. Jeg synes det som har vært spennende i Dagens Næringsliv, da, med Kjetil Alstadheim har jo vært ganske tydelige på lederplass og kommentarplass. Og det synes jeg er stimulerende for debatten. 

KLS: Jeg innbiller meg at det gjør forskjellen på en god og dårlig dag for deg? 

(latter)

KC: Ehhh… Ja, det er veldig gøy når det er noen som tør å ha en mening, og begrunne en mening, som ikke hvermannsen har, da. Det er… 

KLS: Men samtidig har jo du vært veldig kritisk mot Resett, for eksempel. Som jo må sies, i hvert fall, å være et forsøk på å dra noe ut på høyresiden. 

KC: Ja, vi må jo anerkjenne at når disse mediene dukker opp, så har det jo med at de tradisjonelle mediene kanskje ikke har vært flinke nok til å dekke visse temaer, som befolkningen har vært de facto opptatt av. Innvandring er jo det klassiske eksemplet. Men for meg holder ikke det den fornødne kvalitet. Det er ikke redaktørstyrt, slik jeg forbinder et redigert medium med. Jeg føler ikke at jeg kan stole på det. Jeg synes de går utenfor det som er anerkjente etiske prinsipper for pressen. Og jeg deler jo  heller ikke deres meninger, men det er en annen sak. Man må jo tåle å lese det likevel. Så dette her er ikke… Det er ikke en type medier som jeg føler jeg kan stole på, og som er veldig viktig for det vi nå nettopp har snakket om. Altså: Kvalitets … 

KLS: Og dermed representerer det heller ingen reell utfordring for journalistikken, tenker du? 

KC: Utfordring på den måten at jeg tror at de alternative mediene, både i Norge og i andre land, har ført til at de tradisjonelle mediene har måttet åpne opp debatter og sette søkelys på temaer de tidligere ikke har ønsket å røre ved. Det har vært en form for politisk korrekthet der, som har gjort at man ikke har gjort det. Og det må man si i seg selv er sunt og bra. 

KLS: Det er det jo. Hvis du spoler båndet litt bakover, så antar jeg at du, like mye som meg, har fått med deg at det er blitt en slags del av det journalistiske DNA-et å være bekymret for de økonomiske forholdene for journalistikken.

KC: Mmmm.

KLS: Hvordan skal det lønne seg? Og hvem skal betale for journalistikk? Er du tilsvarende bekymret for journalistikkens økonomiske vilkår?

KC: Ja.

(nøler)

KC: Det vil jeg vel si at jeg er. Jeg er ingen ekspert på dette, men mitt inntrykk er at … Eller: Jeg har etterhvert fått mer en følelse av at dette er mer en overgang, en omstilling til å finne nye forretningsmodeller. Og jeg tror også at kvalitetsjournalistikk kan komme til å bli støttet av – ja, du representerer selv en stiftelse, men det finnes mange stiftelser – altså: Det er mange penger der ute på jakt etter gode formål. Civita vil gjerne ha en del av de pengene, for vi er en ideell organisasjon. Men vi kan ikke forvente å få alle. Men jeg tror at kvalitetsjournalistikk kan komme til å være et godt formål – også i fremtiden – og noe som kan støttes. Akkurat som man kan støtte forskning, eller en tenketank, så kan man komme til også å støtte kvalitetsjournalistikk. Men ellers så tror jeg at det er mulig å finne frem til nye forretningsmodeller, men den store trusselen for dere er vel type sånn Facebook, Google – og det er ikke jeg noen ekspert på – men det forstår jeg representerer en reell trussel.

KLS: Ikke minst når det kommer til annonseinntektene, ja.

KC: Men det er jo noen år siden man sa at alt skulle gå ad undas veldig fort, og det har jo ikke gjort det, da. De tradisjonelle mediene er jo der. 

KLS: De er det, og medielandskapet i Norge ligner jo på seg selv, slik …

KC: Ja.

KLS: … det har vært i mange år. Så sånn sett kan man si at det er veldig overraskende. Jeg tenker vel at det også er et resultat av at norske medier har vært ekstremt gode på å digitalisere seg.

KC: Jaja.

KLS: De har vært fremoverlente, og…

KC: Mer enn jeg trodde for noen år siden. Mer enn da, hvor jeg tenkte ‘Er det døden?’, så tror jeg mer nå på at det er en krevende omstilling. Veldig vanskelig. Men at man er i stand til gradvis å finne frem til nye forretningsmodeller man kan leve med. 

KLS: Og så sier du at andre bør kunne se til medier som et formål man kan støtte. Men burde politikerne gjøre mer, synes du, for å bygge opp journalistikk?

KC: Det kan godt være. Jeg er ikke noen ekspert på dette heller, men jeg er ikke overbevist om at det man i dag … måten man i dag støtter mediene på er den riktige måten. Nå har vi jo hatt et helt utvalg som har sett på dette, men er ikke alltid sikker på at man bidrar til det mangfoldet man sier man skal bidra til. Jeg tror kanskje man kan bidra til mer konservering, da, enn til fornyelse. Risikerer å gjøre det i hvert fall. Så jeg tror ikke det hadde skadet å … Jeg vet ikke hvor langt egentlig politikerne har kommet til å følge opp Mediemangfoldsutvalget?

KLS: Det har jo blitt noen justeringer, må man kunne si, men det ble jo ikke noen voldsom omlegging.

KC: Nei. Jeg hadde en liten diskusjon om dette her for en stund siden. For jeg følger jo litt med den borgerlige nettavisen Minervanett, som jo også kommer ut med et sånt tidsskrift fire ganger i året. Og de får jo pressestøtte nå. Men det er jo minimalt i forhold til de andre såkalte meningsbærende avisene, slik som Klassekampen og Vårt Land, og så videre. Eller Dagsavisen og så videre. Og da er jo bare spørsmålet: Det er en *enorm* forskjell på hva de får, også målt i forhold til abonnenter. Og da kan man spørre seg: Er egentlig modellen veldig hjelpsom for et nytt medium, som gjerne vil prøve å etablere seg? Det er jeg ikke helt sikker på. Så det er mulig de pengene skulle vært fordelt litt annerledes for å stimulere til større mangfold.

KLS: Ja, ikke sant? Det kan veldig gjerne være, men: Det du definitivt har greie på er jo meningene i samfunnet. Og gir dagens mediepolitikk det meningsmangfoldet som det jo er ment også å gjøre?

KC: Nei, det er vel det som jeg ikke … Som jeg sa, da, at spennet er litt smalt. Og det er klart, det sto i Dagsavisen, jeg noterte det før jeg kom hit, for i en lederartikkel forleden så sto det i Dagsavisen at: ‘Det kan være at norske journalister er venstreorienterte fordi det ligger i oppdragets natur’. Og det er klart at hvis *det* er en utbredt oppfatning, da har vi et problem. For det ligger, etter min oppfatning, ikke i oppdragets natur. Men hvis det er en slags oppfatning, så blir det veldig, veldig trangt, altså. 

KLS: Men da skal jeg avslutte med et siste spørsmål, egentlig.

KC: Mmm.

KLS: For hvilken rolle er det journalistikken skal spille i samfunnet, da?

KC: Først og fremst, hvis jeg skal svare kort: Opplysning. Det er det aller viktigste. Vi skal opplyses, slik at vi selv kan være samfunnsbevisste borgere i et demokrati. Men det skal selvfølgelig også være en arena, en plattform for at vi skal kunne ytre oss. Og vi skal kunne stole på at det er sant, og at det er viktig. Det er for meg det aller, aller viktigste.

KLS: Og så har du nevnt redaktørene et par ganger, men der blir den ansvarlige redaktøren helt … den som gjøre den helt store forskjellen? 

KC: Redaktøren gjør … Min vurdering er at redaktøren faktisk gjør nesten større forskjell enn man skulle tro. For jeg vet jo at det enormt mange medarbeidere i de store avisene. Men jeg synes jeg – etter å ha levd såpass lenge – har klart sett forskjellen på utviklingen i store medier avhengig av hvem som har vært redaktør. Så det ser ut til å bety noe. Men for meg som er interessert i politikk, så merker jeg jo også hva den politiske redaktøren betyr. 

KLS: Ikke minst den politiske redaktøren. 

KC: Mmm.

KLS: Kristin Clemet, tusen takk skal du ha! Det er utrolig oppløftende å høre på en som ser lyse tider for kvalitetsjournalistikken.

(latter)

KLS: For det liker vi. Takk skal du ha!

KC: Takk for at jeg fikk komme!

(vignett)

KLS: Denne podkasten er produsert av Hansine Korslien for Stiftelsen Tinius. 

(slutt)