Canada ligger i faresonen for å bli digital hakkemat. Det har de besluttet å gjøre noe med.

«O Canada, we stand on guard for thee», heter det nasjonalsangen. Men så lett er det ikke å slå vakt om et land i den digitale tidsalder. Canada ligger snublende nær Silicon Valley og snakker samme språk (i tillegg til fransk). Dette har satt Canada og de kanadiske mediene i en vanskelig situasjon. Som en av dem jeg nylig møtte på en studietur til Toronto sa det: «Google og Facebook eier i praksis dette landet».

Medielandskapet er knapt til å kjenne igjen. Nærmere 250 redaksjoner er lagt ned eller er slått sammen med andre i løpet av de siste ti årene, 189 av dem var lokale medier.

Fraværet av lokal nyhetsdekning er blitt ubehagelig i et stort land med mange små lokalsamfunn. Kontrasten er påfallende til den kraftfulle og løfterike tilstanden for teknologi og innovasjon, der det er skapt 18.000 teknologijobber i Toronto de siste årene.

Men situasjonen for mediene er «a mess», hevdes det fra sentralt redaktørhold. Vedkommende tipper at halvparten av de resterende avisene i Canada vil forsvinne i løpet av de neste ti årene. Eierne vil ikke klare å holde ut mot inntektstapet.

Historien er velkjent; en avis med dårlig økonomi mattes gradvis ut, den blir i mindre grad i stand til å være samfunnets lim og lupe, som konsekvens blir den irrelevant, leserne sier opp abonnementet. Hvis den til sist blir savnet, er det papirets velmaktsdager man erindrer.

Mange av avisene i Canada har kommet sent i gang med den digitale overgangen. Dermed er de blitt et enda lettere bytte for de teknologiske kreftene som trekker i alle retninger:

Annonsørene forsvinner fra avisen, de globale tech-plattformene suger til seg pengene, leserne forsvinner fra papiret – og hvis man ikke har et tilstrekkelig godt digitalt nyhetsprodukt, søker leserne sømløst til informasjon andre steder.

I et forsøk på å bøte på situasjonen har eksempelvis Torstar Corporation hentet svenske Fredric Karén for å hjelpe dem gjennom transformasjonen. Karén tok permisjon ett år fra stillingen som sjefredaktør i Svenska Dagbladet for å bistå konsernet generelt og Canadas største avis, Toronto Star, spesielt. En formidabel oppgave for én person.

Samtidig har politikerne våknet til en erkjennelse av at den begredelige situasjonen krever politisk handling. Listen av tiltak er verdt å merke seg, for den er konkret, målrettede og sikrer at mediene kan fungere i god armlengdes avstand fra staten.

Myndighetene, med gjenvalgte Justin Trudeau i spissen, har derfor skissert et program for å bidra til å styrke fremtiden for de skrevne mediene i Canada.

Programmet har en verdi av cirka fire milliarder kroner over fem år.

Det viktigste grepet er 25 prosent skattefradrag for redaksjonelt ansatte som lager originalt kanadisk innhold. For journalister i fransktalende Quebec har myndighetene varslet 35 prosent skattefradrag.

I tillegg kommer at:

  • Leserne skal få 15 prosent skattefradrag på digitale abonnementer.
  • Regjeringen vil tilrettelegge for at non-profit journalistisk virksomhet skal kunne motta skattefrie donasjoner.

Skattefradraget for redaksjonelle årsverk ligner til forveksling på forslaget som det norske Mediemangfoldsutvalget ledet av Knut Olav Åmås la frem for snart tre år siden. Åmås’ utvalg foreslo den gang fritak for arbeidsgiveravgift for redaksjonelle stillinger. Regjeringen har aldri brukt tid på å utrede eller utforske dette forslaget.

Som følge av mediekrisen i Canada har fraværet av journalister på sentrale arenaer som kommunestyrer, rettssaler, skolestyrer, havnestyrer – alle lokalsamfunnets tannhjul – blitt merkbart og erklært uønsket. Regjeringens vurdering var at dette fraværet over tid ville undergrave folks tillit til det lokale demokratiet.

Den mediepolitiske spydspissen er derfor «Lokaljournalistikk-initiativet» som skal bidra til en oppbemanning av redaksjonelle stillinger dedikert til det som gjerne kalles kjerneoppgaver for redaksjonell virksomhet.

Ved hjelp av 350 millioner kroner over en femårsperiode skal de lokale mediene styrkes. Redaksjonene kan søke om støtte for å ansette journalister eller betale frilansere for å utføre denne typen sentrale overvåkningsoppgaver i lokaldemokratiet. Resultatet av støtten, det journalistiske innholdet, skal gjøres tilgjengelig for alle medier slik at kanadiere generelt blir bedre informert.

Anslaget er at støtteordningen skal føre til 100 nye journaliststillinger i Canada.

Verdt å merke seg er at pengene skal sluses via medieorganisasjonene. The Canadian Press (CP) – Canadas versjon av NTB – skal være den operasjonelle partneren. CP skal administrere ordningen, legge til rette for innhenting og distribusjonen av innhold. Premisset er at den støttede journalistikken sluses til lokalsamfunn som er hva vi her hjemme kaller «hvite flekker» per i dag.

– Det er ikke noen mangel på meninger i dette landet, det er en mangel på fakta, oppsummerer Malcolm Kirk, president i The Canadian Press.

I norsk perspektiv er det interessant å merke seg rollen The Canadian Press er blitt tildelt som en sentral utøver av mediepolitikk.

Behovet for å dekke de hvite geografiske flekkene, skape mer samarbeid i bransjen og gi større tilgang på kvalitetssikret og ansvarlig journalistikk er like stort her hjemme som i Canada. Derfor bør noen gjøre alvor av å se på hvilket potensial NTB har i Norge.

NTB eies av Amedia, Schibsted og NRK i tillegg til en rekke mindre aktører og utgjør derfor en unik felles arena for bransjen. NTB har tross alt 150 års erfaring med ikke bare å distribuere innhold fra norske medier, norske redaktører har også trykket hverandres innhold formidlet via NTB like lenge.

I Regjeringens mediemelding er NTB kun nevnt i forbifarten, og da som en aktør som kan «sikre mediemangfoldet i hele landet». Ja, der er det noe å jobbe videre med!

Kommentaren er skrevet av Kjersti Løken Stavrum, administrerende direktør i Stiftelsen Tinius, og ble publisert i Dagens Næringsliv 1. november 2019.