I Norge er det vanskelig å erkjenne at man er en del av eliten, men det er lettvint å kaste elitestempelet på andre. Hvorfor er det sånn?

Kjersti Løken Stavrum, adm.dir i Stiftelsen Tinius, har invitert Rolf Utgård, konsulent og tidligere konserntillitsvalgt i Kværner, Mina Liavik Karlsen, ansvarlig for sosiale medier i Faktisk.no og Arne Jensen, generalsekretær i Norsk Redaktørforening, til en prat om eliter og folkemeningen. Hun spør: Hvem er en del av eliten? Og finnes det en frustrasjon bakenfor elitekortet over hvem som får komme til orde i det offentlige ordskiftet?

Spill av episoden her, eller lytt til Tinius Talks i iTunesSpotify eller SoundCloud.

I podcasten spør Løken Stavrum om det finnes en elitevegring i samfunnet.

– Elitedebatten skøyt fart etter Donald Trumps valgseier hvor det plutselig ble på moten eller effektfullt å angripe eliter. Det paradoksale er at han er en ekstrem representant for eliten selv, sier Rolf Utgård, konsulent og tidligere konserntillitsvalgt i Kværner.

Det har blitt et slags skjellsord, sier Utgård.

Men alle i panelet innrømmer derimot uten problemer at de selv er del av ulike eliter.

– Jeg er stolt av å være en del av en elite på noen områder. Det er fint å tilhøre en elite, sier Utgård.

Jeg sier ikke at jeg er den av eliten. Jeg sier en del av en elite, og det er eliten som jobber med å legge premissene for norske redaktørstyrte medier, sier Arne Jensen, generalsekretær i Norsk Redaktørforening.

– Jeg er iallfall en del av faktaeliten, sier Mina Liavik Karlsen, som er ansvarlig for sosiale medier i Faktisk.no.

Liavik Karlsen mener misnøye med eliter er synlig i debatter i sosiale medier.

Man er sure på ulike typer eliter for ulike typer ting. Misnøyen er tilstede, men problemet oppstår hvis man tolker menneskene i kommentarfeltet dit at de representerer folk flest. Det gjør de ofte ikke, sier Karlsen.

– Man skal på ingen måte underdrive følelsen av maktesløshet, utenforskap også videre. Det kan løses på mange måter, men det løses ikke ved at eliten forsøker å abdisere fra viktige roller i samfunnet, mener Utgård.

Jeg mener at vanlige mennesker trenger eliter. Vi trenger eliter som stiller opp for folket, sier Utgård.

Løken Stavrum spør om det bak elitekortet ligger en frustrasjon over hvem som får komme til orde i det offentlige ordskiftet.

– Ja, absolutt. Facebook har bidratt til at man får uttrykt seg. Det fører til at folk raser mot noe på Facebook, mediene plukker det opp og så går man i en salig runddans, sier Karlsen.

Det er flere som kommer til orde, og det er et demokratisk gode. Men det at du kommer til ordet og kan publisere betyr ikke at du blir lyttet til. Det betyr iallfall ikke at du nødvendigvis får gjennomslag, sier Arne Jensen.

– Vi har demokratisert ytringsfriheten, men sitter fortsatt og snakker i nivåer. Kommer du på trykk i papirutgaven til Aftenposten er det liksom litt ekstra ekstra, sier han.

Løken Stavrum spør om det betyr at man må ha en posisjon for å komme til orde.

– At jeg var synlig hadde noe med min posisjon å gjøre, men også med formuleringsevnen. Det var mange ganger medier ville ha et intervju og de sa at de ikke hadde fått noen til å uttrykke seg konsist og presist, sier Utgård.

– Jeg minner meg selv på at «It’s not you, stupid. It’s the office», legger Jensen til.

Liavik Karlsen mener mediene ofte plukker opp meninger fra folk i sosiale medier.

Noen ringer deg opp og sier; «Jeg ser at du har ment dette. Kan du utdype det?». Du trenger ikke formulere et lengre debattinnlegg fordi det blir en nyhetssak. Det vil si at du får kanskje mer spillerom i mediene nå enn tidligere, mener Karlsen.

Til slutt spør Løken Stavrum om «folk flest» egentlig finnes.

– Det er umulig å snakke på vegne av folk flest, svarer Karlsen.

– I Norge er man nødt til å spille på folkeligheten. Altså, det er ikke for ingenting at Kjell Inge Røkke gjorde det, sier Rolf Utgård.