Forslaget til ny E-tjenestelov får hard medfart, mens vi lukker øynene for de globale tech-selskapenes datafangst.

Datatilsynet er en av de fremste kritikerne av forslaget til ny lov om digitalt grensevern, den såkalte E-tjenesteloven. Høringsuttalelsen er velskrevet, poengtert og bør være vanskelig å se bort fra. Et premiss for den grenseløse datafangsten som myndighetene ønsker seg, er det store tilfanget av informasjon som allerede finnes i sosiale medier og hos de globale teknologiselskapene. Det er et stort paradoks i hele diskusjonen.

Mer eller mindre frivillig og bevisst har vi godtatt at disse selskapene henter og kobler innsikt om våre ganske private nettaktiviteter. Så massiv er deres aktivitet at for eksempel Tyskland nylig satte foten ned for Facebooks kobling av data mellom Facebook-kontiene og Whatsapp. Begrunnelsen var at den typen kobling er et urimelig krav å stille til brukere som bare ønsker en konto i et sosialt medium.

Det er uheldig at vi stuper inn i diskusjonen om E-tjenesteloven uten først å avklare hvor omfattende og grenseløst de store teknologiselskapene skal hamstre data om oss, før vi ser på hvordan myndigheten skal kunne bruke den.

Hvor er de norske politikerne som engasjerer seg i disse brennhete spørsmålene som angår vårt demokrati, vår velferdsstat og vår offentlige debatt? Det er urovekkende stille fra Stortinget.

Dette er helt sentrale problemstillinger for vår nye verdensorden og demokratiene våre.

Kontrasten til denne norske tausheten er stor når man ser til eksempelvis Storbritannia. Der har en parlamentarikergruppe nylig ferdigstilt et 18 måneder langt arbeid hvor de via høringer og studier – med løpende rapporter – har gjort et grundig dypdykk i innbyggernes digitale personvern, hvordan de blir politisk påvirket av digital informasjon og hvordan tech-selskapene er et redskap i å manipulere politiske valg både i Storbritannia og i verden for øvrig.

Sentrale aktører er blitt beordret til høringer for å legge frem dokumentasjon, gruppen har tvunget frem informasjon ved bruk av andre lands rettsvesen. Parlamentarikere fra i alt åtte land er blitt invitert inn dette omfattende nybrottsarbeidet.

Hvorfor? Fordi dette er helt sentrale problemstillinger for vår nye verdensorden og demokratiene våre. Og det er politikerne som må engasjere seg, skaffe seg kunnskap og bidra til at vi får oversikt og innsikt i hvordan data og informasjon flyter og påvirker oss.

I siste instans er det politikerne som må avgjøre om det er nødvendig med mer regulering. Og da må man forstå hvordan denne nye samfunnsordenen fungerer og utvikler seg.

Som den engelske rapporten oppsummerer: «Dette er den siste rapporten i denne etterforskningen. Men siste ord er ikke sagt.»

Symptomatisk er det at Facebook får særlig hard medfart i rapporten fra Underhuset. Selskapet kalles sågar for en «digital gangster». Hvordan Facebook overvåker brukernes søk, interaksjoner og adferd på internettet kritiseres fra en rekke innfallsvinkler. Blant de mange syrlige kommentarene påpekes det blant annet at Facebook så langt betrakter bøter og kjennelser fra domstolene kun som veiledende råd.

Diskusjonen om den nye e-tjenesteloven viser at vi først bør gjøre et avklarende arbeid rundt vilkårene for vår kommunikasjonsfrihet og vårt personvern i dagens digitaliserte samfunn, herunder disse selskapenes virksomhet.

Særlig bør vi få på plass den mye omtalte Personvernkommisjonen. Ifølge høringsbrevet er våre rettigheter ved bruk av sosiale medier tiltenkt en del av denne planlagte kommisjonens arbeid. Før vi bestemmer hvor langt etterretningstjenesten kan gå, må vi naturligvis ha kunnskap om og vurdere det i dette bredere perspektivet.

Mer enn 50 aktører har gitt innspill til denne kommisjonens mandat. Fristen var i august i fjor! Schibsted er blant dem som har påpekt at det er viktig å klarlegge den internasjonale dimensjonen som Google og Facebook representerer.

Nå trenger vi politikere som forstår kompleksiteten i denne utviklingen, slik at vi parer den digitale utviklingen med kunnskap og årvåkenhet.

Kommentaren er skrevet av Ole Jacob Sunde, styreleder i Stiftelsen Tinius og Schibsted Media Group, og ble publisert i Morgenbladet1. mars 2019.